Mange stiller seg underende til hvorfor Obama tillater the Clintons å stjele showet.
Kroning
The Democratic National Convention er et nominasjonsmøte kun i navnet. Torsdag den 28. august , på dagen 45 år etter at Martin Lutjer King holdt sin skjellsettende ”I have a dream”-tale, vil Barack Obama bli nominert som den første svarte presidentkandidat i USA fra et av de to store partiene.
De kaller det kroning, og det er ingen tvil om at dette vil bli Obamas store kveld. Det blir et historisk øyeblikk, og han vil ventelig holde en minneverdig og inspirerende tale.
Fire år etter at han trollbandt konventet i Boston med sin tale da John Kerry ble nominert, er dette Barack Obamas ”convention”.
Vorspiel
Men før Obama dukker opp på podiet i Denver skal tusenvis av demokrater komme i nominasjonsstemning. Det skal bl.a. Bill Clinton og Hillary Clinton sørge for.
De er hovedtaler hver sin kveld og vil ta stor plass og mye oppmerksomhet.
Det er politisk viktig for demokratene å vise at partiet står samlet foran valget. For å gjøre det på en overbevisende måte, må herr og fru Clinton vise seg som gode tapere og som helhjertede Obama-støttespillere.
Og de må overbevise velgerne om at de virkelig er det. Men mange frykter at det kan gå galt. Kritikerne er spesielt skeptiske til Bills evne til å tilgi Obama at han hindret ”the Comeback Kid” i å returnere til Det hvite hus.
Politisk nødvendig
Bare halvparten av de 18 millioner amerikanere som stemte på Hillary i primærvalgene sier de vil stemme på Obama i november. Noen er i tvil, mens en snau fjerdedel hevder de vil gi sin stemme til McCain.
Denne lunkenheten kan koste Obama seieren i viktige ”Hillary-stater” som Ohio og Pennsylvania, så stjerneroller til Bill og Hillary i Denver kan være prisen Obama må betale for å sikre seg Clinton-familiens støtte.
På den annen side: Bill og Hillary har ikke garantert noen motytelse. Snarere tvert i mot: Hillary-supportere kommer til å markere seg med demonstrasjoner og aksjoner i Denver og andre byer for å minne om kvinners rettigheter. Og Hillarys kandidatur.
Høyt spill
Det finnes mange politiske eksperter i USA. Noen mener Barack Obama er raus, inkluderende og full av politisk selvtillit når han lar Bill og Hillary Clinton få så sentrale roller tirsdag og onsdag.
Det kan også være en kalkulert risiko. Da vise-president Al Gore ble nominert i 2000, ble den sittende presidenten og hans first lady nærmest gjemt bort.
Monica Lewinsky-saken med derpå følgende riksrettssak og politisk heksejakt var en belastning for det demokratiske partiet i allminnelighet, og den kjernefamiliesunne Al Gore og hans Tipper i særdeleshet.
Nominasjonsmøtet i 2000 hadde en meget lav Billary-faktor. Det finnes de som mener at Gore kunne ha blitt president i 2000 om han hadde utnyttet Bill Clintons popularitet, i stedet for å se seg blind på at han var upopulær i andre leire.
De slemmeste
Da demokratenes vise-presidentkandidat fra 2004, og deltager nå i 2008, John Edwards, nylig ble tatt i utroskap – og dermed løgn, regnet tidligere Hillary-medarbeidere ut at hvis John Edwards hadde innrømmet sin utroskap tidligere, så ville Hillary blitt kronet i Denver.
Logikken er at de som stemte på John Edwards i Iowa ville stemt på Hillary, da ville hun ha vunnet Iowa og dermed fått en helt annen start – og valgprosess.
Nå holder ikke dette resonnementet helt for forskere i Iowa mener å kunne påvise at disse velgerne faktisk hadde Barack Obama som sitt annetvalg, men holdningen i Clinton-leieren er klar: Dette er ikke slutten!
De mest kyniske Clinton-kritikerne, uten alt for mange gode kilder, hevder the Clintons ser konventet i Denver som startskuddet på ”Hillary for 2012”-kampanjen.
Da må Obama riktignok tape mot John McCain i november, men de mest ondsinnede vil ha det til at Bill og Hillary heller tar fire år til med republikanerene enn at den nå 60-år gamle Hillary må vente i åtte år.
Politiske konspirasjonsteorier
Man skal ha en særdeles velutviklet sans for politiske konspirasjoner om man legger alt for stor vekt på akkurat dette scenariet de kommende dagene.
Det er imidlertid mange som vil lete etter tegn og formuleringer som røper fremtidige ambisjoner og halvhjertet støtte til Obama hos de to Clinton-stjernene.
Det er all grunn til å tro at Hillary foretrekker senatskollega Barack Obama fremfor senatskollega John McCain. Men så velregisserte og detaljstyrte disse nominasjonsmøtene er blitt, så får ikke journalister og kommentatorer mer moro enn den de lager selv.
I et slikt perspektiv gir Clinton-ekteparets plassering på podiet og graden av applaus fra salen grunnlag for alle mulige spekulasjoner.
