NRK Meny
Normal

«Hvem er redd for Ai Weiwei?»

Under slagordet «Hvem er redd for Ai Weiwei?» utfordrer folk og kunstnere nå det kinesiske regimet med ironi og åpen kritikk. Kommunistpartiet svarer med arresten.

Ai Weiwei

Andre kinesiske kunstnere krever løslatelse av Ai Weiwei. De åpenlyse demonstrasjonene foregår - naturlig nok - i Hong Kong.

Foto: LAURENT FIEVET / Afp

De siste månedene er en rekke politiske aktivister, menneskerettighetsadvokater, kjente kunstnere arrestert i Kina.

- Perioden fra nyttår av er den mest undertrykkende siden 1989, og det sier sitt, sier Kina-forsker Harald Bøckman ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo.

- Det har gått fra vondt til verre siden våren 2008, i forkant av de olympiske leker i Beijing og gjennom avholdelsen av flere store arrangementer. Det er «vanlig praksis», at miljøer man frykter stilles til taushet.

- Det bekymringsfulle er at dette fortsetter, og at undertrykkelsen og kontrollen blir hardere og hardere, sier han.

Pågripelsen av den internasjonalt kjente kunstneren og arkitekten Ai Weiwei i begynnelsen av april, er den som har vakt størst oppmerksomhet og ført til diplomatiske protester.

Ai Weiwei

Kunstneren Ai Weiwei er det nyeste symbolet for fengslede opposisjonelle i Kian.

Foto: LAURENT FIEVET / Afp
Demonstrasjon for Ai Weiwei

Med V-tegn for 'Vendetta' marsjerte demonstranter i Hong Kong.

Foto: LAURENT FIEVET / Afp

Onsdag denne uken ble også rockestjernen Zuo Xiao Zu Zhou, som er en nær venn av Ai Weiwei, arrestert sammen med sin kone på vei tilbake fra en musikkfestival i Shanghai til Beijing.

Støtte til Ai Wei Wei

Ai Weiwei, som er en sterk forsvarer av fjorårets nobelprisvinner Liu Xiaobo, har rettet sterk kritikk mot kinesiske myndigheter for hvordan de styrer landet. Han opprettet også en «telleside» på Internett over alle som er forsvunnet eller arrestert de siste månedene.

Nå er han selv en av dem.

I likhet med Ai Weiwei, ble Zuo Xiao stanset og plukket med ved om bord-kontrollen til et fly.

- Oppførselen til myndighetene var ikke særlig bra, er beskrivelsen Zuo Xiao Zu Zhou gir til britiske The Times etter forhøret hos det kinesiske sikkerhetspolitiet.

Zuo Xiao Zu Zhou er musiker, forfatter og skulptør, kjent under navnet Zuo Xiao.

Under konserten han holdt kvelden før, ble støtteerklæringer til Ai uttrykt på sosiale medier som ble vist på en storskjerm bak scenen og publikum ropte kunstnerens navn.

- De (politiet) ønsker å vite hvorfor publikum ropte Ai Weiweis navn under min konsert. Jeg svarte det trolig var fordi Ai Weiwei har brukt min musikk i sine dokumentarfilmer, sier Zuo Xiao tørt til The Times .

«Rot fra topp til bunn»

Samme dag som konserten ble også en artikkel som Zuo Xiao hadde forfattet med tittelen «Hvem elsker ikke Ai Weiwei» publisert i Hong Kong-avisen Ming Pao.

Foruten å utfordre myndighetenes motiver for «forsvinningen», harselerer den kjente rockevokalisten med myndighetene.

«Myndighetene har utvist stor toleranse overfor kinesere som Ai Weiwei, derfor bør folket være langt mer sympatisk innstilt overfor myndighetene», skriver Zuo Xiao sarkastisk.

Han beskriver Kina - i likhet med vennen - som «et rot fra topp til bunn», at de store selskapene er uten samvittighet og at ingenting kan spises med tillit, en henvisning til de siste årenes store matskandaler.

Og han beskylder kommunistregimet for fullstendig å mangle humor og straffe omtrent alt som rører seg.

Den hardtslående artikkelen konkluderer med at folket i Kina er vant til å bli undertrykket, og på grunn av det ikke forstår hva demokrati og rettigheter er.

Ai Weiwei
Foto: FREDERIC J. BROWN / Afp

Fortsatt er det usikkert hvor den berømte kunstneren Ai Weiwei holdes og det eneste som offisielt er bekreftet fra kinesiske myndigheter, er at kunstneren etterforskes for økonomisk kriminalitet.

15. april kom «tilleggsopplysningene». I en kommunistisk utgitt i Hong Kong, ble Ai Weiwei tillagt fem «giftige egenskaper» og forbrytelsene listet opp:

  • Han utviser forrakt for kunst og offentlig sømmelighet.
  • Han lar seg bruke som en nyttig idiot for Vestens fiendtlige renkespill.
  • Han neglisjerer kinesiske lover.
  • Han er under mistanke for bigami.
  • Han har fornærmet nasjonen.

Rører seg i kunstmiljøene

- Det som nå skjer, er spennende, mener Harald Bøckman.

- Mange kunstnere har i stor grad blitt kjøpt opp av regimet, og nyter en plass i solen - med hva det innebærer av privilegier. De som kunne vært kjernen i en kulturell opposisjon, har ordnet seg med makten. Men noe er tydeligvis i ferd med å endre seg.

Også Ai Weiwei - som er sønn av en avholdt kinesisk poet - ble forsøkt stagget, blant annet ved å bli tilbudt plass i rådgivende organer og få tittelen kulturambassadør. Men han avslo.

Bøckman setter virksomheten til Ai Weiwei og andre inn i en kinesisk tradisjon av intellektuelle moralske refsere. En av de fremste, er fortsatt forfatteren Lu Xun , som døde i 1936.

- Disse kunstnerne brukte og bruker humor og ironi for å refse det moralske forfallet.

- Av de nåværende, er det Ai Weiwei som lengst og klarest har brukt kunsten for å uttrykke seg politisk.

- Og han har vært svært oppfinnsom, blant annet har han tatt i bruk regimets egne metoder - men med omvendt fortegn - noe som slår, sier forskeren.

Som verktøy har de det kinesiske språket - som er svært takknemlig i så måte - til å skape tvetydigheter.

- De bytter ut skrifttegn og endrer betydning av velkjente fraser. Ofte er «offeret» regimets egen propaganda, som er stivbent, selvhøytidelig og lett å ironisere over. Det er effektivt og det gjør avsenderne litt mer uangripelige, sier Bøckman.

- De setter deg i husarrest eller de får deg til å forsvinne. Det er alt de gjør. Det er ikke snakk om å møte kritikken eller å diskutere noe. Det handler om en enkel oppskrift.

- Alle de skitne jobbene utføres av politiet. Det er da en nasjon blir en politistat, når politiet blir satt til å håndtere ethvert problem.

Ai Weiwei i et intervju om hvilken stat han mener Kina er på vei til å bli

- Lar seg ikke presse

Både Ai Weiwei og de mange arrestasjonene stod på agendaen under det årvisse møtet mellom USA og Kina, i deres såkalte «menneskerettighetsdialog».

- Vi fikk ikke noe svar som kan kalles for tilfredsstillende, sa USAs viseutenriksminister for demokrati og menneskerettigheter Michael Poshner da han kommenterte den forsvunne kunstneren.

Han uttrykte bekymring over det han beskriver som tilbakeslag av menneskerettighetssituasjonen i Kina de siste månedene. «De klare fakta er at ting har forverret seg» mente den amerikanske utsendingen.

Samtidig som dialogen pågikk, gjorde den statlige dagsavisen Global Times det klart på lederplass at Kina ikke lar seg presse utenfra.

Avisen hevdet at kinesere flest «har avsky» for utenlandsk press når det gjelder menneskerettighetene. Og at ingen utenfor Kina har ingen makt til å diktere den politiske utviklingen.

Kina-USA

Den amerikanske senatlederen Harry Reid og USAs ambassadør Jon Huntsman avsluttet torsdag det årlige møtet med blant andre Wu Bangguo i det kinesiske kommunistpartiet uten helt å ende opp med samme forståelse av begrepet menneskerettigheter.

Foto: POOL / Reuters

Demokrati = strid

Synspunktene er uttrykk for to forskjellige verdener og to fastlåste fronter.

USA peker på kritikkverdige forhold utifra tankegangen om respekt for allmenne menneskerettigheter, som meningsfrihet og ytringsfrihet. Kina mener dypt og oppriktig at opposisjon - og demokrati - kan skape splittelse og i ytterste fall borgerkrig.

Det som oppfattes som fredelige reformforslag og kritikk for Vesten, oppfattes som truende og splittende for Kina. For dem er det ingen gitt sammenheng mellom demokrati og stabilitet.

- Demokrati i Kina betyr strid og motsetninger, de sier «se på Vesten», forklarer Bøckman.

- Samtidig finnes det ulike stemmer innenfor systemet, fra dem som ønsker åpenhet og samarbeid til dem som mener Vesten kun er ute etter «å ta» Kina.

Motivet, ifølge de sistnevnte, er at Vesten ønsker å skape ustabilitet i Kina for å frarykke posisjonen landet har opparbeidet seg de siste 10 årene, fordi Kina er kommuniststyrt.

Harald Bøckman

Forsker Harald Bøckman

Foto: Holm, Morten / SCANPIX

Og ustabilitet er det virkelige store spøkelset.

- Styringsevne er et svært viktig ord for kinesiske myndigheter. Det regimet frykter mest av alt, er sosial uro som ikke lar seg kontrollere og som vil gjøre landet umulig å styre, sier Harald Bøckman.

- Selv om man kan forstå den historiske betingede frykten, må man kunne se på virkningen av medisinen som forskrives. Den gamle oppskriften for å unngå uro, kontroll og undertrykkelse gjør - etter mitt syn - bare vondt verre.

- Men bildet som nå avtegner seg, er at Kina blir mer og mer et kontrollsamfunn. Hvor undertrykkelsen for å unngå uro blir hardere og hardere, og metodene som brukes for å oppnå kontrollen, bare blir mer og mer brutale.

- Kina er på vei til å bli en politistat, hvor man ser at sikkerhetsapparatet er blitt stadig mer toneangivende.

Han går så langt som å kalle det «mafialignende tilstander» utover landsbygda.

«De rasende unge»

Forskeren mener Vesten må endre bildet av et Kina som har forandret seg kraftig de seneste årene.

- Vi må legge fra oss inntrykket av en sosialistisk stat styrt av et tradisjonelt kommunistparti. Partiet er i praksis blitt et embetsmanns parti - drevet av en elité. Det vi ser nå, ligner mer på det gamle mandarinsystemet som har omfavnet konfusianismen for å disiplinere folk, sier han.

Selv om flere har snakket om muligheten for en «Jasmin-revolusjon» i Kina, etter mønster fra Egypt og Tunisia, mener Bøckman noe slikt er langt unna.

- Det er påfallende mange som har kommet seg opp og frem, som er fornøyd med systemet - av den grunn at det garanterer fortsatt fremgang. Man kan si at den voksende middelklassen har alliert seg med makta, og kommunistpartiet er blitt et slag middelklasseprosjekt.

- Men en parallell finnes til araberlandene: nemlig gruppen «De rasende unge» som de kalles, sier Bøckman.

De siste 10-15 årene har det vært en eksplosjon av kinesere som har fått høyere utdanning. Men også i Kina er det en betydelig arbeidsledighet blant denne gruppen, som er forbannet og frustrerte over at de ikke får den plassen i samfunnet som forventet og forespeilet.

- «De unge rasende» er en betydelig større utfordring for regimet enn de intellektuelle stemmene, som er lettere å kontrollere.

- For det regimet virkelig frykter, er sosial uro blant vanlig folk, i byene og på landsbygda. At grasrota skal reise seg mot nepotisme og uakseptabel urettferdighet.

- Da har de et virkelig stort problem. Kontrollen og undertrykkelsen som nå utøves, blant annet mot politiske aktivister, advokater og frittalende kunstnere, bunner i denne frykten, forklarer Bøckman.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt