«Dødens vei» får nytt liv

På tundraen vel 100 kilometer vest for byen Igarka i Krasnojarsk fylke holder det russiske oljeselskapet Rosneft på å borre et nytt hull i bakken. Det er allerede påvist store mengder olje og noe gass i dette området.

Oljefeltet Suzun er under full utbygging og oljen skal etter planen strømme i retning Europa og Kina en gang i 2016.

Nye arbeidsforhold

Arbeiderne som jobber her blir fraktet over de endeløse viddene med helikopter. De forteller at de jobber 28 dager, for så å ha 28 dager fri. Boforholdene og forpleiningen står ikke tilbake for den som norske arbeidere på denne type anlegg er vant til.

Kontrasten kan knapt bli større i forhold til det som møtte Aleksander Snovskij da han ble sendt hit mot slutten av 1940-tallet.

«Da jeg kom hit i august var det allerede snø i luften», fortalte Aleksander Snovskij i et program som Kanal 1 på russisk TV sendte i 2012. «Leiren vi kom til var enorm, men det var forferdelige forhold. Ingen senger å sove i og vinden trakk inn gjennom sprekker og vinduer. Vi varmet oss så godt vi kunne rundt et bål. Dette var mitt første møte med Igarka», fortalte Snovskij.

Han hadde fått en dom på 10 år for politisk agitasjon mot sovjetstaten, og var en av titusenvis av fanger som ble sendt til Igarka for å arbeide på et av de mest beryktede prosjektene innenfor GULag, det sovjetiske fangeleirsystemet.

Stalins prestisjeprosjekt

Aleksander Snovskij visste den gangen bare at han var en del av «prosjekt 503». I dag vet vi at dette var byggingen av den 1400 kilometer lange jernbanen fra byen Salekhard ved Ob-elven i vest til Igarka ved Jenisej. Prosjektet var satt i gang av den daværende eneherskeren og diktatoren i Sovjetunionen, Josef Stalin.

På det lille museet i Igarka forteller Julija Sjulak at hun selvfølgelig kjenner godt til historien om GULag og byggingen av jernbanen her i området.

– På slutten av 1940-tallet ble det bygget en helt ny by i Jermakovo litt sør for Igarka. Den ble et senter for «prosjekt 503», sier Julija Sjulak.

Titusenvis av fanger, blant dem også Aleksander Snovskij, var innom Igarka og Jermakovo de årene prosjektet med den Trans-arktiske magistralen, eller jernbanen, pågikk.

Alternativ til Den transsibirske jernbanen

Meningen var å bygge en alternativ nordlig rute til Den transsibirske jernbanen, blant annet for å utnytte de store ressursene av tømmer og mineraler som finnes i området. Prosjektet ble vedtatt i 1949, men det ble brått avsluttet i 1953 da Josef Stalin døde.

Da hadde allerede tusenvis av mennesker mistet livet på grunn av de forferdelige forholdene de levde og arbeidet under.

«Mange av barna som ble født i leirene så ut som små kattunger», fortalte Aleksander Snovskij i TV-programmet fra 2012. En rekke kvinner fikk barn, men de nyfødte hadde store problemer med å klare seg. Dødeligheten var på 40 prosent, 14 ganger høyere enn gjennomsnittet i Sovjetunionen den gangen.

Forviste litauere og latviere

I 1949 kom tusenvis av forviste litauere og latvier til Igarka og områdene rundt, etter en kampanje som ble satt i gang i de baltiske republikkene mot folk som sovjetmyndighetene mente motarbeidet kollektiviseringen.

Julija Sjulak viser NRK noen minnetavler som er satt opp utenfor museet i Igarka, med tekst på litauisk og russisk. Det var mange som aldri kunne vende tilbake til sine hjemsteder etter forvisningen til Sibir.

Også mange sovjetborgere av tysk og finsk avstamning havnet ved bredden av Jenisej, rett og slett på grunn av sin etnisitet, som sovjetmyndighetene mente utgjorde en trussel i forbindelse med 2. verdenskrig.

Kjent for norske sjøfolk

Når NRK flyr over Igarka og den islagte Jenisejfloden, er det vanskelig å forestille seg hvordan det var her for dem som ble sendt til området for å bygge jernbanen mot slutten av 1940-tallet.

Arbeidet ble altså stoppet i 1953, og i dag ligger bare rester av det veldige prosjektet spredt på tundraen de 1400 kilometerne vestover mot Salekhard.

Fra midten av 1950-tallet ble Igarka et kjent navn for mange norske sjøfolk. Flere norske rederier, blant annet Valdemar Skoglands rederi fra Haugesund, var involvert i frakten av tømmer herfra, først og fremst til England.

Olje gir «Dødens vei» nytt liv

Selv om det aldri ble noe av Stalins prestisjeprosjekt den gangen, snakkes det nå igjen om å bygge jernbane over den sibirske tundraen, røper Julija Sjulak på museet i Igarka.

– Det som en gang var «Dødens vei» kan bli vekket til liv, sier Julija Sjulak til NRK.

Hun har nettopp blitt informert om at planene om å bygge jernbanen nå i prinsippet er vedtatt. Årsaken til at et slikt prosjekt igjen vurderes som viktig er utvilsomt den voldsomme utbyggingen av olje og gassindustrien i området. Men denne gangen skal altså byggingen ikke skje ved hjelp av fanger. I så måte er «Dødens vei» forhåpentligvis historie.

Kilder og billedmateriale: Permafrostmuseet i Igarka.