NRK Meny
Normal

Å være et medmenneske på jobb

– Jeg vet hvordan det er å være pårørende til en med demens. Da kan jeg også være et medmenneske når jeg er på jobb for Nasjonalforeningen, sier Ingvild Tjønn Hansen, og utfordrer dermed andre til å bli med på frivillig demensarbeid.

Ingvild Tjønn Hansen

Etter å ha jobbet for personer med demens i syv år fikk Ingvild Tjønn Hansen selv en syk far. Familien har valgt å være åpen om diagnosen, det angrer de ikke på.

Foto: Karina Kaupang Jørgensen / NRK

Ingvild Tjønn Hansen jobber som aktivitetskoordinator for personer med demens i Nasjonalforeningen for folkehelse. Der har hun vært i over 15 år. For sju år siden ble hun selv en pårørende i saken hun har jobbet med over så lang tid.

– Det er flott å se hvor godt pappa blir ivaretatt av alle som har visst om sykdommen hans, sier Tjønn Hansen.

Pådriver for å tenke nytt

I Hordaland og Sogn og Fjordane er hun en pådriver for at de skal tenke nytt rundt innholdet i demensomsorgen. Jobben hennes handler i stor grad om å holde kontakt med organisasjonens demensforeninger og igangsette aktiviteter. Hun hjelper til med å utvikle tilbud i sin kommune.

– Grunntanken med hjemmebasert omsorg er lik, men tilgang på aktiviteter er forskjellig fra kommune til kommune, forklarer hun.

Valgte å være åpen om Alzheimer

Da faren hennes fikk Alzheimer, valgte han å være åpen om det.

– Det angrer han ikke på. Ofte vet alle det, men ingen snakker om det.

Hansen kunne mye om teorien og hadde møtt mange personer med demens gjennom jobben. Da faren fikk demens fikk hun selv erfare at du må oppleve sorgen for å vite hva du går til.

– Jeg opplever jobben annerledes på godt og vondt nå. Når jeg selv kjenner til hvordan det er å være pårørende kan jeg være et medmenneske i tillegg til å jobbe i organisasjonen, forteller hun.

Når jeg selv kjenner til hvordan det er å være pårørende kan jeg være et medmenneske i tillegg til å jobbe i organisasjonen.

Ingvild Tjønn Hansen

– For oss er han den ene

Faren var 74 år da han ble syk og har hatt et klassisk forløp i sin sykdomsutvikling. Nå bor han på et sykehjem hvor han trives godt.

Familien har dratt nytte av at Hansen visste hvordan de kunne få hjelp. Likevel har det til tider vært en utfordring for familien å støtte og hjelpe faren. Det har også vært vanskelig å vite hvordan man skulle avlaste moren som hadde behov for å bli fulgt opp.

– Pappa har alltid trivdes med tilbudene på dagsenteret, og senere også på sykehjemmet. Blant annet synger vi mye når vi er sammen, det er han veldig glad i.

Likevel innrømmer hun at det var en vanskelig fase moren hennes når hun måtte venne seg til at sykehjemmet skulle ha den daglige omsorgen for ham.

– For dem er han en av mange, for oss er han den ene, forklarer hun.

For dem er han en av mange, for oss er han den ene.

Ingvild Tjønn Hansen

Faren har hatt perioder som både sliten, lei seg og rastløs, men hovedsakelig har han gitt signal om at han trives og har det bra.

– Han kjenner oss igjen. Jeg vet ikke om han husker hva vi heter, men jeg tror han vet at jeg er datteren hans. Det er ikke så viktig om han vet hva jeg heter og om jeg er yngst eller eldst. At han vet at jeg er en av hans er det eneste som teller.

Fokuserer på hans glede

Hun forteller at hun prøver å fokusere på det viktigste: at faren opplever glede ved å ha familien rundt seg.

– Personer med demens kan glemme at vi har vært der, men følelse av glede kan de bringe med seg, uten at de husker hvorfor, understreker hun.

Personer med demens kan glemme at vi har vært der, men følelse av glede kan de bringe med seg, uten at de husker hvorfor, understreker hun.

Ingvild Tjønn Hansen

Det samme gjelder også med negative ting. Uro på sykehjem er ikke bra, de trenger avdelinger som er forutsigbare og føles trygge og oversiktlige.

– Ofte tenker vi ikke over hva som kan skape usikkerhet, men det å bli ropt en beskjed til på lang avstand kan oppleves skremmende, som om de får kjeft. Går du bort og tar i dem, snakker med rolig stemme og ser dem i øynene, kan det oppleves bedre.

Like mange interesser

– Jeg håper TV-Aksjonen og Nasjonalforeningen vil kunne bidra til mer med musikk som virkemiddel for demenssyke. Det skaper både trygghet og glede for mange av dem som har sykdommen.

Hun understreker at personer med demens har like mange interesseområder som da de var friske, og at man ikke kan tvinge sang på en som ikke liker å synge. Da må kommunene kunne tilby andre aktiviteter. Mangfoldet må hentes frem.

Hansen oppfordrer pårørende, venner og personer som har et ønske om å delta i frivillig demensarbeid til å melde sin interesse.

– Vi ønsker å knytte frivillige til organisasjonen vår, det er så lite som skal til for å hjelpe, avslutter hun.