Svanhild Hansen, jenta fra Ørnerovet, tre år gammel.

En sommerdag i 1932 blir ei tre år gammel jente sporløst borte på øya Leka

Svanhild Hansen, jenta fra Ørnerovet, tre år gammel.

Over 90 år seinere er folk fortsatt rivende uenige om hva som egentlig skjedde

En hånd (tilhørende tekstilkonservator Signe Thøgersen) ikledd en grønn plasthanske, tar varsomt på den rutete barnekjolen som tilhørte Svanhild Hansen, jenta fra Ørnerovet.

Nå skal det noen mener er et viktig bevis, bevares for framtida

Kjolen som tilhørte tre år gamle Svanhild Hansen - jenta fra Ørnerovet. Den ligger flatt på et bord, og man ser tydelig en svær flenge på brystet.

Svanhilds kjole

Ørnerovet: Folk er fortsatt uenige om hva som skjedde da 3 år gamle Svanhild forsvant på Leka i 1932

Med varsomme fingre løfter Signe Thøgersen på det tynne, lette bomullsstoffet som ligger på bordet foran henne.

Ved hjelp av en dampmaskin retter hun ut bretter etter 90 års oppbevaring.

Den rutete barnekjolen har ikke blitt mye brukt – det kan tekstilkonservator Thøgersen lett se.

Den er håndlaga, med jevne folder i skjørtet, og tette og rette sting rundt faldene.

– Det er en nydelig liten kjole, åpenbart laga med kjærlighet. Den er også i overraskende god stand – bortsett fra skaden da.

Tekstilkonservator Signe Thøgersen bruker dampmaskin for å rette ut stoffet på kjolen fra Ørnerovet som har ei svær flenge over brystet.

Tvers over brystet er det ei svær flenge i kjolen.

Bildet viser den millimeters tynne flika som holder Ørnerovetkjolen sammen i kragen.

Bare ei lita flik på noen millimeter med stoff holder V-kragen samla.

Tekstilkonservator Signe Thøgersen jobber konsentrert med Ørnerovetkjolen.

Thøgersen er svært bevisst på å ikke rive den i stykker mens hun jobber.

Signe Thøgersen peker på den store rifta i Ørnerovetkjolen. Bildet er tatt ovenfra.

«Det hadde vært så synd. Det ville definitivt ødelagt den opprinnelige skaden.»

Denne jobben er nokså uvanlig for Thøgersen. Normalt sett vil jo tekstilkonservatorene ved Bevaringstenestene reparere skader på gamle tekstiler, ikke bevare og framheve dem.

Men dette er en kjole utenom det vanlige – og det er i skaden kjolens verdi ligger.

Den bærer vitne om en dramatisk hendelse som har satt sine spor i et helt samfunn. Om noe umulig som skal ha skjedd.

Forsvinninga

5. juni 1932.

Astrid Hansen kjente panikken bre seg da hun kalte inn ungene som hadde lekt ute mens de voksne tok seg en middagshvil.

Svanhild, tre år og åtte måneder, var søkk vekk. Sist sett for ei kort stund sia, sittende på tunet mens de andre ungene sprang ned til fjæra.

Et bilde som viser hvor Svanhild Hansen lekte før hun forsvant på Leka 5. juni 1932.

Et gammelt bilde som viser hvor Svanhild satt og lekte før hun forsvant – utafor huset til Nikoline og Lorents Benjaminsen, hvor familien Hansen var på besøk.

Familien Hansen hadde tidligere på dagen rodd båten fra Hortavær, langt uti havgapet helt nord på Trøndelagskysten, og inn til den litt større øya Leka.

Her var det nemlig kirke, og minstemann Harry skulle døpes.

Storesøster Svanhild hadde på seg en splitter ny kjole, sydd av nabokona til den spesielle anledninga. Men det var altså en helt anna hendelse denne dagen skulle bli huska for.

Mamma Astrids desperate rop etter Svanhild utvikla seg raskt til en svær leiteaksjon. Etter sigende skal over hundre personer ha vært med.

Gården familien besøkte blei saumfart. Bekker, sjø og kratt likeså. Men det var ingen Svanhild å finne.

Over Hagafjellet, om lag to kilometer fra der Svanhild forsvant, svevde havørna. Dette var ikke noe uvanlig syn for lekværingene – de visste at her hadde ørna reir og unger.

Samtidig syntes de at ørna oppførte seg litt utenom det vanlige. Spekulasjonene skøyt fart: Kunne den ha tatt barnet?

  • Hør berørte fortelle i podkasten «Mysterier fra Norge»:

Tanken på at ei ørn skulle ha flydd av gårde med en treåring, virka helt absurd. Likevel blei tre staute karer sendt opp mot ørnereiret for å leite.

På vegen gjennom myra som skulle ta dem til Hagafjellet, blei Svanhilds lommetørkle funnet – og en av hennes sko.

Skoen Svanhild Hansen hadde på seg da hun forsvant på Leka 5. juni 1932.

Svanhilds sko som blei funnet i myra står nå utstilt i rådhuset på Leka.

Med troa på at de var på rett veg, gjøv trioen løs på steinura. De måtte passe på hvor de tråkka for ikke å utløse ras. Og jo høyere opp de kom, jo brattere blei det.

Svanhild hadde vært borte i snart sju timer, og det var blitt seint og kaldt. Karene holdt på å snu flere ganger. Men bare litt til.

Til sist hadde de forsert over 200 høydemeter og kommet så langt opp at en 20 meter høy fjellvegg var det eneste mellom dem og ørnereiret. For å komme videre måtte de klatre på skuldrene til hverandre.

Og idet han ene blei dytta opp på ei fjellhylle av han andre, så han at der inni en sprekk og bak en busk lå Svanhild. Urørlig.

– Hun er død, sa han.

Hagafjellet på Leka.

Hagafjellet på Leka. Svanhild blei funnet på ei fjellhylle noen meter ovenfor steinura i midten. Den røde steinen du ser i forgrunnen er forresten svært karakteristisk for Leka, og grunnen til at øya har blitt Norges geologiske nasjonalmonument.

Et lite mysterium

– Dette ligner faktisk veldig på typiske blodflekker, sier Signe Thøgersen.

Det første konservatorene gjorde da de fikk kjolen, var å rense den. For den var ganske skitten.

Tekstilkonservator Signe Thøgersen heller vann over kjolen fra Ørnerovet, som skal renses og konserveres.
Tekstilkonservator Signe Thøgersen renser kjolen fra Ørnerovet i vannbad.
Tekstilkonservator Signe Thøgersen har flyttet kjolen fra Ørnerovet over i et tørt kar, etter at den har ligget til rensing i et vannbad. "Vaskevannet" er skikkelig gult.

Mens det meste av gammel skit forsvant, var det likevel noe de ikke fikk bort. Mørkebrune flekker på skjørtet.

– Det kan faktisk være blod. Men det kan også være noe anna, sier Thøgersen.

Mørkebrun flekk på Ørnerovet-kjolen.

Fordi kjolen har vært vaska siden den blei brukt, er det ikke mulig for konservatorene å teste hva som faktisk har laga flekkene – da må man nøye seg med kvalifiserte gjetninger.

Ei svær flenge og eventuelle blodflekker til tross, så er det likevel andre ting ved kjolen som tekstilkonservatorene synes er mer interessant.

I særdeleshet to små hull øverst på høyre bryststykke.

To små hull i bryststykket på Ørnerovetkjolen.

Her er tekstilfibrene rett og slett bare borte.

Tekstilkonservator Philippa Moxon ser på Ørnerovetkjolen.

Det kan minne om hull som er laga med en hullemaskin, hvor en del av papiret simpelthen blir fjerna, forklarer Philippa Moxon.

Tekstilkonservator Philippa Moxon ser på Ørnerovetkjolen. Bilde tatt over skulderen hennes.

«Det er ganske vanskelig å lage den typen skade. Noe må ha bora seg gjennom med mye kraft.»

Alle skadene på kjolen er uvanlige, ifølge konservatorene. De er på uvanlige plasser, og kan ikke ha kommet av normal slitasje. For dem er det tydelig at de har oppstått plutselig.

– Det ser også ut som de har skjedd på samme tid, etter at kjolen var sydd. Det antyder jo noe, sier Thøgersen.

– Men den er et lite mysterium, denne kjolen, legger Moxon til, – som slike skader jo ofte er.

Lei av det

For Leka-ordfører Elisabeth Helmersen er det slett ikke noe mysterium hva som har skjedd med kjolen. Hun har vokst opp med historia om Svanhild, som har gått i arv blant innbyggerne på øya.

Det betyr også at hun hele sitt liv har levd med at lekværingene blei stempla som løgnere. Eller simpelthen dumme. Det de fortalte var liksom for sprøtt til å være sant.

– De som var med og leita blei beskyldt for å ha laga ei historie av ville ideer, forteller hun.

– Men man kan ikke si at alle som var med blei enige om at «nå skrøner vi for å få til ei historie».

Leka-ordfører Elisabeth Helmersen.

Det har tidvis vært ganske tungt for både enkeltpersoner og hele samfunnet å leve i alt som fulgte hendelsen.

– Jeg er lei av det, og har i lange perioder vært irritert og oppgitt. Du skal stå oppreist.

Og det er nettopp det Leka-samfunnet har gjort. Tross skeptikerne har de båret historia med stolthet. Hendelsen har blitt så viktig for dem at den til og med har inspirert kommunevåpenet.

Kommunevåpen Leka

Ser du hva dette skal forestille?

Det er også for å bevare historia for framtida at kommunen har valgt å sende kjolen til konservering, etter at den har hengt i nokså dårlig forfatning i en monter på rådhuset i noen år – på utlån fra familien.

– Kjolen er det fysiske beviset på at det har skjedd. I den grad man trenger et fysisk bevis, når alternativet er å tro på folk.

En overbevist zoolog

5. juni 1932.

Lettelsen raste gjennom de tre karene da jenta på fjellhylla skreik til.

Svanhild var ikke død. Hun bare sov.

Etter å ha vært aleine her ute i timevis, var treåringen både kald og redd. Heldigvis hadde mannfolka med seg sjokolade. I ettertid var det sjokoladen Svanhild sjøl huska best fra det hele.

Godt innpakka i jakker blei jentungen frakta ned til foreldrene, som fortsatt frykta det verste. De falt på kne i tårer da de oppdaga at det var liv i bylten.

Ørnerovet: Tre år gamle Svanhild Hansen med foreldrene sine, etter at hun ble reddet ned fra fjellhylla på Leka.

Svanhild avbilda kort tid etter hendelsen, sammen med foreldra Astrid og Haldor Hansen.

En sjekk hos distriktslegen kunne konstatere at Svanhild utrolig nok hadde kommet nokså helskinna fra det hele. Bortsett fra angivelig noen merker på brystet, som legen mente kunne være fra ørneklør.

Lekværingene kunne ikke skjønne anna enn at det var havørna som hadde tatt Svanhild. Ungen sa jo til og med sjøl at «stormåsa tok meg».

Riktignok kunne ikke treåringen gjøre helt rede for ferden opp i fjellet, men det hun huska var at hun plutselig var på fjellhylla og at hun kasta stein på den store fuglen som kom veldig nær.

Det blei trodd at ørna hadde prøvd å fly henne opp til reiret, men til slutt hadde vekta av barnet blitt for tung, sånn at den måtte slippe henne ned på fjellhylla i stedet.

Forklaringa på at Svanhild ikke hadde fått flere skader fra ørnas skarpe klør, fant de i at den måtte ha tatt tak i et ullsjal hun hadde knytt rundt overkroppen.

Bevisene lå i to svære hull i sjalet, samt ei flenge i kjolen under. Folk mente at klørne hadde laga disse skadene, men ellers ikke klart å trenge gjennom stort mer takk være sjalets tjukkelse.

Sjalet er det for øvrig ingen som veit hvor har blitt av i dag.

Ørnerovet: Tre år gamle Svanhild Hansen sammen med faren sin, etter at hun ble redda ned fra fjellhylla.

Svanhild med faren Haldor. Her har hun et sjal knytt rundt overkroppen på samme måte hun hadde den dagen hun forsvant.

Historia om ørnerovet skapte stor oppstandelse, både i Norge og i utlandet. At ei ørn faktisk var i stand til å ta et barn var grobunn for både stor undring, og ikke minst frykt blant foreldre.

Samtidig var det de som mente det ikke gikk an. Svanhild blei veid til 19 kg, noe som var altfor tungt for ei ørn av halve vekta å fly av gårde med.

Hun måtte ha gått opp dit sjøl eller ha blitt plassert der av ondskapsfulle mennesker, sa de. Skadene i klærne kunne dessuten ha kommet til på mange andre måter enn fra ørneklør.

For å undersøke saken sendte Aftenposten i august 1932 den anerkjente zoologen Hartvig Huitfeldt-Kaas til Leka.

Ørnerovet på forsida av Aftenposten, 20. august 1932.

Ørnerovet var forsidestoff. På bildet av faren til Svanhild, helt til venstre, viser han fram sjalet med to hull i.

Faksimile: Aftenposten

I sin artikkel skreiv han at han hadde vært blant skeptikerne, men at han nå var overbevist.

At jentungen skulle ha klart den strabasiøse turen sjøl, mente Huitfeldt-Kaas var utelukka. At noen hadde plassert henne der av rein ondskap det samme, «for så ondskapsfulle mennesker tror jeg ikke finnes på Leka.»

Zoologen konkluderte med at han hadde endra sin oppfatning av bæreevna til Norges største rovfugl. «Kanskje kan jeg ved min beretning få nogen skeptiske fagkolleger til å følge meg.»

I åra som har fulgt er det mange – også fagfolk – som i likhet med Huitfeldt-Kaas har akseptert at ørna måtte ha tatt Svanhild. Men langt fra alle.

Hadde vel satt Kripos på saken

– Det er i alle fall ikke ørna som flytta på den ungen, sier Steinar Garstad.

Den pensjonerte veterinæren har merka ørn sia 70-tallet, og har ei upopulær mening for å bo på Leka. Det er ikke reint sjeldent han havner i diskusjoner på coopen.

Steinar Garstad sitter i steinura på Hagafjellet ikke så langt unna fjellhylla kjent fra Ørnerovet.

Nå er Garstad på vei opp steinura i Hagafjellet.

Ørn svever over fjellhylla kjent fra Ørnerovet.

Den røde prikken markerer fjellhylla Svanhild blei funnet på.

Ørn svever fortsatt over hylla den dag i dag.

Mange har i løpet av åra tatt denne turen, for å gjøre opp si egen mening om det som siden 1932 har blitt den mest populære teorien blant skeptikerne; nemlig at Svanhild gikk opp dit sjøl.

Til og med Tore Strømøy og Åge Aleksandersen gjorde dette i forbindelse med TV-serien «På loffen» på 90-tallet.

Mens Strømøy og Aleksandersen konkluderte med at ruta var altfor strevsom og farlig for en treåring, er Garstad av ei anna oppfatning.

Sjøl om det blir litt pusting og pesing på vegen, for ikke å snakke om noen «oppsann» over løse steiner, så mener Garstad helt klart at her kan en treåring fint ha gått opp.

Attpåtil bare med én sko, som Svanhild måtte ha gjort, i og med at den ene skoen hennes blei funnet nede i myra.

– Unger er bemerkelsesverdig fæle – hvis man kan bruke det ordet – til å klatre. De skjønner bare én vei, og det er oppover, sier Garstad.

– Det er dermed ikke sagt at Svanhild faktisk har klatra opp dit, men at ørna ikke tok henne er et vitenskapelig faktum.

Svanhild Hansen, tre år gammel.

Svanhild, tre år og åtte måneder gammel. Blei hun tatt av ørn, eller kunne hun ha gått opp Hagafjellet sjøl?

De som ikke tror at ørna kan ha tatt Svanhild, lener seg nemlig på det som er dokumentert. Og det tyngste byttet som det noen gang er registrert at ei havørn har flydd av gårde med, er på 3,2 kg. Da var det i tillegg ideell løftevind og dalende flukt, og ørna kom ikke lenger enn 50–60 meter.

At det har vært en diskusjon rundt Svanhilds vekt de siste åra – hvor det er hevda at det egentlig ikke var snakk om 19 kg, men heller 19 pund – er revnende likegyldig for de som tror på vitenskapen.

19 pund tilsvarer i underkant av 10 kg, og det er fortsatt altfor tungt, påpeker Garstad.

Etter en drøy time når han toppen av steinura.

– Huff, det må ha vært ganske trasig for henne her oppe. Aleine og livredd. Det var jo sånn sett ei lykke at de mistenkte ørna, ellers hadde de kanskje aldri funnet henne, sier han.

– Men hva som faktisk har skjedd, får vi nok aldri vite. Hadde det vært i dag, hadde man vel satt Kripos på saken.

Steinar Garstad står på toppen av ura i Hagafjellet, og ser mot det røde merket, som markerer fjellhylla der Svanhild Hansen blei funnet.

Steinar Garstad har nådd toppen av ura, og ser mot det røde merket som markerer fjellhylla der Svanhild blei funnet.

Det røde merket som markerer der Svanhild Hansen blei funnet, sett undenfra, bak noen steiner og busker.

NRKs journalist fikk litt noia da det blei litt for bratt opp mot fjellhylla, og turte ikke gå lenger enn hit. Dere kan skimte det røde merket bak buskene.

Utsikten over havet fra Hagafjellet.

Utsikta fra Hagafjellet er det ingenting å si noe på. I horisonten kan Vega i Nordland skimtes.

Alt kjolen kan fortelle

I atelieret er tekstilkonservatorene i gang med å sy det som kan ligne på små, grå puter i formen av ei brystkasse og to armer. De har på forhånd målt kjolen nøye, sånn at putene skal passe perfekt inni den.

– Det skal ikke se ut som om Svanhild fortsatt har den på seg, men vi vil antyde at noen hadde den på seg på et tidspunkt, sier Signe Thøgersen.

Det er viktig å bevare følelsen av livet som er knytta til kjolen, og alt den har å fortelle.

Tekstilkonservator Philippa Moxon ser gjennom en trekantlinjal for å måle ermevidden på Ørnerovet-kjolen.
Nærbilde av hender som syr.
Det børstes støv av det som skal bli "kroppen" inn Ørnerovet-kjolen.

Tekstiler er en nokså intim del av menneskers liv, påpeker Thøgersen, og hun liker virkelig historiene som følger med.

– Svette armhuler kan fortelle ei historie. Måten du har stoppa en sokk kan fortelle ei historie. Og i dette tilfellet forteller rifta ei historie, sier hun.

– Det er jo ei helt utrolig historie, enten man tror på den eller ikke.

Tekstilkonservator Signe Thøgersen ser i en mønsterbok fra 30- og 40-tallet, som viser masse rutete mønstre. I bakgrunnen ligger den rutete Ørnerovet-kjolen.

Det er ikke bare skadene på kjolen som forteller noe. Ei bok over vintage mønstre, viser at Svanhilds kjole var svært tidsriktig. – It’s bang on 30’s, så de var nok ganske fasjonable ute på Hortavær, ler Thøgersen.

En av verdens største konspirasjoner

– Her har det skjedd et fantastisk under. For en story! sier Bjørn Sigurd Larsen.

Den tidligere journalisten, opprinnelig fra Oslo, har via mye tid til historia om Svanhild de siste åra. Han blei faktisk så oppslukt at han til slutt skreiv en musikal om ørnerovet.

Første gang han hørte historia, tenkte han riktignok at det bare var sprøyt. Men jo mer han satt seg inn i saka, jo mer blei tvileren troende.

Bjørn Sigurd Larsen sitter på en stein med chihuahuaen Odin i armene.

Med et trygt grep om chihuahuaen Odin, sitter Larsen et steinkast unna Hagafjellets steinur.
I og med at ørna flyr over titt og ofte, er det mange som passer godt på dyra sine her.

«Men Odin er jeg egentlig ikke så bekymra for. Han tror han er større enn ørna uansett.»

Bjørn Sigurd Larsen sitter på en stein med chihuahuaen Odin i armene.

Larsen er for øvrig en av dem Steinar Garstad har havna i diskusjon med på butikken.

– Det vi veit er at hun blei henta ned fra hylla, og så kan vi diskutere til vi blir grønne om hvordan hun havna der, sier Larsen.

– Nei, det skal ikke kunne skje at ei ørn tar med seg ei jente og flyr langt vekk med henne, og at hun blir funnet i live. Sånn hører eventyrene til. Men jeg ser ingen anna forklaring.

Om lekværingene skulle ha løyet om dette i 90 år, ville det i så fall ha vært en av verdens største konspirasjoner, mener Larsen.

– Og det skulle være et enda større under hvis ei jente på tre år liksom skal ha hatt terrengintelligens nok til ikke å tryne i myrene og så komme seg opp ura, for så å legge seg på den hylla. Hvor logisk er det? Hva er sannsynligheta for det?

Eksperimentet med Svanhild II

For Tor Bollingmo er det ganske så sannsynlig. I 1980 gjorde han et eksperiment som fikk irritasjonen over «vitenskapelig arroganse» til å toppe seg for mange.

Biolog Tor Bollingmo på kontoret sitt, ved siden av et Liverpool-skilt.

Biologen fra Trondheim hadde blitt provosert av ei faktabok som påstod at ørn en sjelden gang kunne ta barn, da så klart med henvisning til hendelsen på Leka. Derfor tok han og en kompis med seg kompisens datter på tur opp Hagafjellet. Hun het også Svanhild, og var også tre år og åtte måneder gammel.

Reglene var at de ikke skulle hjelpe henne, anna enn å avverge katastrofale rutevalg. Med seg på slep hadde de en journalist som observatør.

Og Svanhild II, hun kom seg opp – til oppslag i både Adresseavisen og VG.

– Det blei stor halloi. Folk på Leka blei rasende, forteller Bollingmo, som følte seg særdeles uønska på øya i ettertid.

Faksimile fra VG i juli 1980.

VG i juli 1980. Det var store nyheter at Svanhild II hadde kommet seg opp steinura.

Faksimile: VG

Lekværingene beskyldte Bollingmo og kompisen for å ha juksa med å lokke jenta opp med sjokolade.

Bollingmo la ikke skjul på at jenta fikk sjokolade da hun hadde kommet opp til hylla, men mente det ikke var noe galt i litt incentiv for å gjøre «toppstøtet». Uansett hadde de jo bevist det de satt ut for å bevise; at små barn var i full stand til å gå opp der på egne bein.

For biologen er det ikke usannsynlig at Svanhild traska seg vekk fra gården, så langt at hun gikk seg vill – og i sin søken etter å få oversikt og finne tilbake, endte hun langt oppi fjellsida.

Bollingmo mener dessuten det ikke bare er vekta til Svanhild som gjør det umulig at hun blei tatt av ei ørn. At hun var i så god stand etterpå, taler også mot historia for hans del.

– Hvis ei ørn slår ned på et bytte, så vil det vises med én gang. Ei havørnklo består av fire lange klør, og å få åtte sånne klør inn i kroppen ... det hadde ikke vært pent, sier han.

– Tross sjalet, hadde klørne gått som ei haglskur inn i kroppen på jenta. Så kraftige er de. Det hadde sett forferdelig ut, men jenta hadde ikke så mye som ei skramme. Så det sier seg sjøl at forklaringa må være ei anna.

Utstoppa ørn sett underfra, som har åpne klør. Den henger på rådhuset på Leka.

Ørnas klør er ikke noe å spøke med. Denne utstoppa ørna henger for øvrig på Leka rådhus.

Å beskylde folk for løgn, vil Bollingmo likevel ikke.

– Løgn er ei bevisst handling for å skape usannheter. Jeg tror folk forteller det de tror på, og det må det være lov til. Men å dra dette inn i faktabøker blir feil. For fakta er det ikke, sier han.

– Jeg tror historia om ørnerovet på Leka oppstod i det øyeblikket de tre karene kom bærende med henne. De voksne spurte «var det ørna som tok deg?», og hun svarte «ja».

Arret

At det var så mye mistro til historia om henne og ørna, gikk veldig inn på Svanhild.

Det forteller hennes barn Åge Hartvigsen, Svein-Egil Hartvigsen og Wenche Oskarsen.

Åge Hartvigsen, Wenche Oskarsen og Svein-Egil Hartvigsen - barna til Svanhild Hartvigsen (pikenavn Hansen), jenta fra Ørnerovet.

Eldstemann Åge (f.v.), Wenche og yngstemann Svein-Egil.

– Når folk begynner å diskutere, så kjenner jeg at jeg blir arg inni meg. På mammas vegne. Men jeg må bare skyve det fra meg og la dem holde på. Vi veit hva som skjedde, sier Svein-Egil.

– Å påstå at hun har gått sjøl oppi fjella der ... hun kommer fra Hortavær hvor det er helt flatt, og var ikke vant i det hele tatt til å gå opp og ned gjennom steiner. Det går ikke an, sier Wenche.

Øya Hortavær, utafor Trøndelagskysten.

Hortavær, et gammelt egg- og dunvær bestående av flere øyer, holmer og skjær, uti havgapet på Trøndelagskysten. Svanhild vokste opp på Burøya, som lokalt blei kalt for Ytterøya.

Foto: Svein-Egil Hartvigsen

Søskenflokken har samla seg rundt Wenches spisebord i Rørvik, et tettsted en times kjøretur fra Leka. Det var her Svanhild slo seg ned etter hvert, og hvor barna hennes bor fortsatt.

De mange avisutklippa som er lagt fram på bordet, viser at mor og barn i alle år har levd i skyggen av ørnerovet.

– De ringte til og med fra Amerika, humrer Åge.

En mengde med avisutklipp om Ørnerovet, spredt ut på et bord.

Det nærmeste avisutklippet viser Svanhild sammen med en av hennes redningsmenn, Karl Haug. De to andre som henta henne ned fra fjellet var Jentoft Svendsen og Leif Andersen.

Wenche Oskarsen viser fram en avisforside med et svært bilde av Svanhild Hartvigsen og daværende kronprins Harald og kronprinsesse Sonja.

Da kronprins Harald og kronprinsesse Sonja besøkte Leka på 80-tallet, fikk de møte Svanhild. Det blei så klart forsidestoff.

Svein-Egil Hartvigsen viser fram en skjermdump av en nettartikkel hvor det er bilde av ham som barn og mora, Svanhild Hartvigsen - jenta fra Ørnerovet.

Svein-Egil viser fram en nyere artikkel, som har brukt et gammelt bilde av han sjøl og mora. For ungene måtte så klart være med på et par intervjuer, de også.

Men det var ikke bare gjennom journalister og oppslag at hendelsen prega Svanhild i ettertid.

Den aller første tida måtte foreldra dekke til vinduene hjemme, fordi Svanhild ikke ville se «stormåsa». Og skrekken slapp aldri.

– Mamma sleit mye med angst, hun var redd for å fly, hun drømte om vinger, og hun var redd for ørn, forteller Wenche.

– Vi blei husja inn som barn hver gang det var ørn i nærheta. Og jeg må bare si at jeg hater ørn i dag. Jeg gjør det, sier Svein-Egil.

Svanhild var ganske åpen om hvordan hendelsen hadde hatt innvirkning på henne psykisk, men det få har visst – bortsett fra hennes nærmeste familie – er at hun også bar på et rent fysisk arr fram til hun gikk bort i 2010.

– Jeg så det sist da hun lå på dødsleiet. Det var på brystet, ei rød stripe. Det kan ikke ha vært fra anna enn klospissen.

Svein-Egil markerer på sitt eget bryst – ei linje, litt på skrå.

Svein-Egil Hartvigsen holder hendene opp mot brystet og markerer hvor mora, Svanhild, hadde et arr hele livet.

– Det du viser der passer jo ganske godt med hvordan rifta på kjolen hennes er.

– Ja, sannelig – det har du rett i. Det har jeg aldri tenkt på.

Ingenting varer for alltid

Med stor forsiktighet plasseres de spesialsydde putene inni den lille barnekjolen. Så skal kjolen monteres liggende på ei spesiallaga utstillingsplate, sånn at stoffet blir minst mulig belasta.

En av "armputene" puttes inn i Ørnerovet-kjolen.
Tekstilkonservatorene Signe Thøgersen og Philippa Moxon står lent over et bord og holder på med å montere Ørnerovet-kjolen på ei spesiallaga utstillingsplate.
Tekstilkonservatorene danderer Ørnerovet-kjolen.

Om kjolen hadde fortsatt å henge som den har gjort til nå, hadde vekta av det florlette materialet til slutt blitt for tung for seg sjøl. Det hadde slitt på bærende punkter og ikke minst på den lille flika som holder kragen sammen.

Den hadde nok revna til slutt, sier Signe Thøgersen.

Ørnerovet-kjolen hengende i en monter på Leka rådhus.

Slik har kjolen hengt i noen år. Kommunen var nødt til å nåle opp flenga på brystet.

Foto: Elisabeth Helmersen

For Thøgersen, som er mest vant til å jobbe med tekstiler som er hundrevis av år gamle, har det vært spesielt og nervepirrende å jobbe med kjolen.

– Det er veldig annerledes når du jobber med noe hvor menneskene som eier den fortsatt lever og er veldig knytta til den. Jeg håper de kommer til å være fornøyd med det vi har gjort, og at kjolen ikke framstår som fremmed for dem.

Tekstilkonservator Signe Thøgersen står ved et bord og ser på Ørnerovet-kjolen, som er festa til ei utstillingsplate.

Sjøl om det er Svanhilds barn som er de rettmessige eierne av kjolen, så synes de at kjolen hører hjemme på Leka, hvor de sjøl ikke bor.

Derfor skal den ferdig konserverte kjolen tilbake til kommunen – hvor det planlegges ei utstilling med kjole, sko, og ikke minst ei havørn som kommunen fikk stoppa ut etter at den møtte sin skjebne i ei høyspentledning.

Tekstilkonservator Signe Thøgersen ser ned på Ørnerovetkjolen som ligger på bordet foran henne.

Det er vanskelig å si hvor lenge kjolen kommer til å vare nå, sier Thøgersen.

Tekstilkonservator Signe Thøgersen ser ned på Ørnerovetkjolen som ligger på bordet foran henne.

«Ikke for alltid, for ingenting varer for alltid, men vi håper den kommer til å overleve i hundrevis av år i stedet for kanskje bare femti til.»

Nærbilde av revna i Ørnerovetkjolen.

Hva man faktisk kan lese ut av skadene på kjolen – om de er laga av et ørnerov eller noe anna – blir opp til hver enkelt å velge.

Ørnerovetkjolen ferdig konservert og klar for utstilling.

«Vi kan ikke si at de beviser Svanhilds historie, men de motbeviser den på ingen måte heller.»