Hopp til innhold

Fikk senskader etter korona – nå tør ikke bonden være alene i fjøset

Norsk overlege sier man må forske mer på langtidsskader etter korona for å kunne gi god nok hjelp.

Geir Joar Werstad. Bonde fra Høylandet.

Geir Joar Werstad (40) fra Høylandet sliter med fatigue etter koronaviruset.

Foto: Tariq Alisubh/NRK

Bonde Geir Joar Werstad (40) om livet før august 2021:

– Det var ganske godt. Da sprang jeg rundt overalt. Motbakker var ikke et problem, og jeg klarte å drive gården alene.

Nå, et halvt år senere, har bonden fra Høylandet måttet kutte ned på produksjonen, eldstesønnen i huset har tatt ansvar og far vil ikke være i fjøset alene.

Å gå inne i fjøset sammen med dyrene, det tør jeg ikke. Ikke med mindre det er flere her som kan passe på som er oppegående. Akkurat nå tenker krøttera fortere enn det jeg klarer, sier han.

Livet for den 40 år gamle bonden ble snudd opp ned etter at familien ble smittet av korona i fjor sommer.

Slapp smitten fri

Det var i august i fjor at eldstesønnen (16) hadde vært borte på kurs. Med seg hjem hadde han covid-19. Selv om han ble isolert på loftet, tok det ikke lang tid før minstemann på 2,5 år ble smittet.

– En toåring deler alt av livets goder, så da bestemte vi oss bare for å slippe smitten løs i huset. Hele familien fikk korona, sier Werstad.

Viruset herjet i omtrent 14 dager, og etter den tid var alle i huset friske – alle bortsett fra 40-åringen.

På dag ti begynte bonden igjen å få symptomer. Han ble slapp og slet med brystsmerter. Siden den gang har sykdommen i grunn ikke villet slippe taket.

Gårdsbruk Høylandet.

Familien har valgt å kutte ned i produksjonen på gården, da Geir Joar Werstad ikke klarer å jobbe 100 prosent.

Foto: Tariq Alisubh/NRK

Begrenset kunnskap om senskader

Geir Joar Werstad er en av flere som sliter med langtidsskader etter covid-19.

Ifølge Folkehelseinstituttet (FHI) er det fremdeles begrenset kunnskap om langvarige symptomer og senfølger, såkalt «long covid», etter endt sykdom.

Nina Vibeche Skei er overlege i anestesi ved Sykehuset Levanger. I tillegg forsker hun på langtidseffekter av covid-19.

Skei sier at det i dag ikke finnes en spesifikk behandling for folk med langtids-covid. Det er fordi plagene er varierte og sammensatte.

– Noen har plager med lungene, mens andre har plager i muskel og skjelettsystemet. Noen kan igjen slite med psykiatriske problemer.

Skei mener det er viktig å behandle hver enkelt pasient med det hun kaller en multidisiplinær tilnærming: Det vil si at spesialister fra flere fagområder jobber sammen for å finne den beste behandlingen.

Men for å klare dette, kreves det mer forskning på området.

Forskning vil kunne bidra med å kartlegge hvem som har best effekt av ulike behandlinger. Noen vil trenge støtte og hjelp i hjemmet, mens andre vil ha nytte av opptrening på rehabiliteringssentre. Det er derfor nyttig å vite hvem som skal prioriteres for hva, sier overlegen til NRK.

Nina Vibeche Skei. Overlege og forsker ved Sykehuset Levanger.

Nina Vibeche Skei forsker på langtidseffekter etter covid-19. Hun sier det er behov for mer kunnskap.

Foto: Privat

Må ha hjelp fra eldstesønnen

På gården hjemme på Høylandet har familien 40 melkekyr og 120 ungdyr. Store deler av driften er automatisert, noe bonde Geir Joar Werstad er glad for. Dette betyr at han kan ta en del av de litt enklere oppgavene.

Men alt er han ikke i stand til å gjøre. Da stepper sønnen på Jørgen på 16 år inn.

– Det er artig å hjelpe til og bidra slik at gården går rundt. Da får pappa tid til å hvile seg når han trenger det, sier Jørgen Werstad.

– Man må jo stille opp – jeg har egentlig ikke noe valg.

Store deler av produksjonen er lagt i dvale fram til far i huset er tilbake på beina, men når det skjer, vet ingen.

Geir Joar Werstad sammen med sønnen Jørgen (16).

Far og sønn i fjøset. Jørgen på 16 år synes det er bare fint å kunne bidra med arbeidsoppgaver.

Foto: Tariq Alisubh/NRK

Savner informasjon fra helsetjenesten

– I vinter har jeg bestemt meg for å fokusere på korona. Da skal jeg ta det med ro. Så håper jeg at jeg klarer 14 timer i traktoren når våren kommer.

Bonden har aldri før opplevd noe særlig sykdom, og han synes det er vanskelig å forstå hvordan det endte slik. Informasjon om det han gjennomgår får han fra andre som har vært, eller er i en lignende situasjon.

Jeg savner at primærhelseleddet, altså fastlegen min, har mer kunnskap om hva som kan hjelpe. Men jeg forstår jo at dette er vanskelig dersom de ikke vet. Hittil har jeg selv prøvd å finne min egen veg ut av dette.

Werstad presiserer at helsetjenestene gjør en fabelaktig jobb i denne tiden.

Og egentlig er ikke Geir Joar en typisk kandidat for å oppleve langtids-covid.

– Høy alder, diabetes eller nyresvikt

Overlege og forsker Nina Vibeche Skei ved Sykehuset Levanger, sier det er enkelte pasientgrupper som er mer i faresonen.

De som er mest utsatt er dem som har vært innlagt på intensiv, pasienter med høy alder og folk som hadde andre sykdommer før de fikk korona. Med andre sykdommer mener jeg da for eksempel diabetes, høyt blodtrykk, nyresvikt og høy BMI.

I dag er mange i Norge fullvaksinerte, men man vet foreløpig ikke om det kan ha betydning for langtidsforløpet av sykdommen, forklarer overlegen.

Vi vet heller ikke om ulike mutanter spiller en rolle her. Det vi vet er at jo flere som får akutt infeksjon ved covid-19, desto flere vil sannsynligvis trenge hjelp for long-covid, sier hun.

«Ein gång bonkaill – alltid bonkaill»

For Geir Joar Werstad er det fatigue som er det største problemet. Utmattelsen kan vare opp til en hel uke i strekk.

– Man må lære å kjenne seg selv på nytt. Finne ut hva som trigger og prøve å unngå slike situasjoner. Jeg fokuserer på å holde min egen timeplan, røre meg så mye jeg kan og gjøre fornuftige ting.

For å holde drifta i gang er han forberedt på å måtte leie inn folk dersom det blir nødvendig.

– Det er litt slik at «ein gång bonkaill – alltid bonkaill». Ved å legge om drifta, slik at den største arbeidsmengden faller på vår og sommer, får vi den arbeidskrafta vi trenger. Vi kan i alle fall ha det slik et par år til, inntil vi vet «ka vei kua sjit».

Siste fra Trøndelag