Hopp til innhold

Hvorfor synger vi alltid Seven Nation Army på fotballkamp og konserter?

Du har hørt jubelropet. Sannsynligvis har du stemt i selv også. Det startet visstnok med en gjeng belgiere på pub. Derfra begynte ballen å rulle.

The White Stripes - 1

SEVEN NATION ARMY: Den er for mange mer kjent som en fotball-anthem enn en The White Stripes-låt.

Grafikk: Kristin Rydland / NRK

«Ooo-o-o-o-oooo-oo. Ooo-o-o-o-o-o-o-o».

På festens vei mot klimaks. På konsert. Og ikke minst: På fotballkamp.

Stadig kan vi høre låten ljome fra tribunene under norske eliteseriekamper. Og den er blitt en slags «anthem» for fotball-EM – også i år.

Når noen først setter i gang, er det jo vanskelig ikke å slenge seg på?

Mange av dem som synger med er nok ikke engang klar over at det er The White Stripes som står bak den gitar- og trommebaserte låten «Seven Nation Army». (Ja, det velkjente bassriffet er originalt spilt på en gitar).

Duoen fra Detroit slapp den i 2003. Låten med det raffe riffet er blitt som en rockeklassiker å regne.

Hvorfor ble det slik?

Legenden skal ha det til at en feststemt gjeng belgiere i Italia startet det hele.

Belgiere på pub

Åtte måneder etter at Meg og Jack White slapp låten, møttes AC Milan og Club Brugge i mesterligaen.

En gjeng fra den belgiske supporterklubben skal ha jazzet seg opp til kamp på en fotballpub i Milano, da «Seven Nation Army» tilfeldigvis dunket ut av høyttalerne.

Supporterne tok med seg riffet ut i gatene. Så til stadion. Så tilbake til Belgia.

På veien rakk de å smitte italienerne.

Po po po po?

«Seven Nation Army»-riffet ble som et slags soundtrack for et annet italiensk lag, AS Roma, i 2006.

De døpte låten «The po po po po song». (Italienske ører hørte visst «Poo-po-po-po-po-pooo-po»).

Samme år vant Italia fotball-VM – etter å ha beseiret nettopp sju nasjoner.

Gitarriffet ble en slags seiersbrøl, og fortsatte å spre seg.

Seks grunner til at vi stemmer i

Vi elsker tradisjoner

Musikkviter Hanne Myklebost Nordengen synes det er et kjempeinteressant fenomen at «Seven Nation Army» er blitt et jubelrop.

Faktisk sammenligner hun det med fenomenet julemusikk ...

– Vi mennesker elsker tradisjoner. Med tradisjoner vet vi hvordan vi skal oppføre oss og fungere sammen som mennesker.

Hun påpeker at musikk er et sosialt middel.

– Mye forskning viser at korsang, det å synge i lag, skaper fellesskap. Det er faktisk den raskeste måten å skape fellesskap på.

Portrettbilde av musikkviter Hanne Myklebost Nordengen

SOSIALT ASPEKT: Hanne Myklebost Nordengen sier allsang er raskeste vei til fellesskapsfølelsen.

Foto: Sagal Guleid / NRK

Låten er en «øreorm»

Grunnen til at låten forblir et jubelrop, er blant annet fordi den er en «ear worm», som de kaller det på fagspråket. På norsk oversatt «øreorm». Det betyr altså å få en sang på hjernen.

– Det er som en orm som går inni hjernen og fester seg til oss. Det er et lett riff å huske, sier Nordengen.

Du trenger ikke ha god sangstemme

Ikke alle er begavet med røst som Ariana Grande eller Bruno Mars. Men alle klarer faktisk å høres rimelig ok ut når de synger med på de fem tonene i «Seven Nation Army».

Det har Lars Ole Okstad en teknisk forklaring på. Han er musiker og studerer master i musikkvitenskap ved NTNU.

– Avstanden fra den høyeste tonen til den laveste tonen er såpass liten. Den har et lite ambitus, som det heter, forklarer han.

Toneleiet passer dermed uansett alder og kjønn.

– Man kan ikke forvente at alle er erfarne musikere. Det er en stor fordel å ha noe som er enkelt å synge når mange tusen mennesker skal delta i allsang.

Portrett av Lars Ole Okstad. Han sitter foran et brunt piano.

PASSER ALLE STEMMER: Lars Ole Okstad sier alle kan høres ok ut når de stemmer i på «Seven Nation Army», uansett sangstemme, alder og kjønn.

Foto: Ruth Elise Henden / NRK

Det høres fort mektig ut

Et bassriff i et lavt register bærer veldig godt, forklarer Okstad.

– Du behøver ikke så veldig mange til å synge dette sammen for å få det til å høres veldig stort ut. Det høres mye større ut rett og slett fordi det er mindre forstyrrelse i de frekvensregistrene.

Ropet bygger forventning

Bassriffet gir en smakebit på at noe spennende kommer.

– Du har et bassriff som går alene. Det er typisk når det gjør det at det bygger en forventning om hva som skal komme senere. Du gir bare det helt grunnleggende, så har du veldig stort rom å spille på, sier Okstad.

Kanskje er dette en grunn til at riffet dukker opp i pausen til en fotballkamp eller før ekstranummer på konsert?

Den funker som seiersrop

«I'm gonna fight 'em all. A seven nation army couldn't hold me back».

Dette er de første to strofene av sangteksten forfattet av Jack White.

Det er jo ikke selve teksten vi synger, men Okstad tror likevel den har bidratt til at fotballsupportere omfavnet den.

– Det er en sånn type sang som legger opp til «fighting spirit». Det fungerer veldig bra i idrettssammenhenger, sier han.

Jack White synes det er vakkert

Kanskje lurer du på hva Jack White selv synes om at rockelåten hans er blitt et jubelrop? NRK har ikke lyktes å få tak i ham. Men han har uttalt seg om det tidligere.

– Ingenting er vakrere i musikk enn når folk omfavner en melodi og lar den komme inn i folkemusikkens pantheon, har han sagt.

Så, la oss fortsette allsangen!

P.S. Før du griper resten av dagen, anbefaler vi deg å lese denne saken: