Femten ungdommer har slengt seg ned rundt noen bord. De ler og skravla går, men det første man merker når man åpner døra er stillhet.
– Når jeg er med andre døve er det bare frihet. Da kan jeg prate fritt, vi kan tulle og leke oss. Det er mer ekte på en måte, sier 21-åringen fra Trondheim.
I kveld er hun på ungdomsklubben Trondheim tegnspråkklubb for å treffe venner. Det er litt fjas og tull. Det er mye som skal ut etter en dag «alene».
Heidi har vært døv hele livet og hver eneste dag er hun omgitt av mennesker som snakker et annet språk enn henne. På skolen, på shopping, på kafe.
Det er cirka 5000 døve i Norge og tegnspråk har status som offisielt språk. Det er ikke lett å være den eneste døve i en klasse der alle andre hører, forteller hun.
Redd for å være «den dumme»
Nå går hun på Tiller videregående skole, hvor det er flere tegnspråkelever. Men ved den forrige skolen var hun den eneste døve i klassen sin, og opplevde at medelever ikke var interessert i å kommunisere med henne.
– På skolen var jeg på en måte nøytral og gjorde ikke så mye ut av meg. Jeg satt stille og bare konsentrerte meg om skolearbeid, for jeg turte jo ikke å prate med noen.
Hun følte at hun møtte mye motgang.
– Da får ikke lyst til å gå bort til dem og prøve å bli kjent, da følte jeg meg som den dumme.
Døve og tunghørte må gjerne ty til beskjeder på bruke mobilen eller lapper for å gjøre seg forstått blant folk som bruker talespråk.
Foto: Juliet Landrø / NRK– Hva er forskjellen på Heidi på skolen blant hørende, og Heidi på fritiden bland døve venner?
– På skolen kan jeg ikke gjøre dumme ting, for jeg har ikke noe kommunikasjon, ikke sant. Jeg føler at jeg må oppføre meg veldig riktig hele tida, fordi jeg er den eneste døve så jeg ikke blir dømt fordi jeg er døv. Hvis jeg gjør noe dumt tenker folk «typisk døve».
Kommuniserer med tekst og tolker
Det krever også litt organisering å intervjue Heidi. Det blir mye tekstmeldinger fram og tilbake, og når hun skal prate med hørende må en tolk være stemmen hennes.
Når Heidi Seem Aasbø er sammen med døve venner og på tegnspråkklubben, føler hun at hun kan le og være seg selv.
Foto: Marita LøkkenLinda Røsvik er stemmen til Heidi på radioen når hun blir intervjuet i Språkteigen på P2. Hun prøver også å formidle Heidis måte å uttrykke seg på, med latter, nøling, småord, og når hun blir ivrig – høyt tempo.
Når tolkene ikke er med må hun greie seg med kroppsspråk og mobilen når hun skal kommunisere med hørende.
– Det er en liten utfordring egentlig, for man vet jo ikke helt hva den andre vil, sier hun.
– For eksempel, hvis det skal være et eller annet i en butikk så oppfatter jo ikke de hva jeg sier og da blir det fort litt problemer. Det er noen som er veldig modige da, som kommer rett bort til meg og da klarer vi å kommunisere uansett, så det er litt avhengig av hvordan folk er egentlig, sier Heidi.
Oppgitt over at folk ikke forstår
Noen ganger blir folk helt forfjamset og nesten helt lammet når de oppdager at hun er døv.
– Et eksempel var på Egonrestauranten. Jeg kom inn og sa jeg hadde lyst på en cola. Det er lett ikke sant, jeg viser håndtegnet for C og sier Cola på munnen. Men det ble helt stopp for de bare sto og stirra på meg og skjønte ingen ting. De måtte til slutt hente en lapp så jeg kunne skrive «jeg vil ha en Cola».
Hun ler men det er alvorlig også.
– Personlig har jeg på en måte akseptert at jeg er døv og det betyr at jeg takler det.
– Men jeg kjenner noen andre døve som ikke liker å bruke all den tida på å prøve å kommunisere. De tar frem mobilen med en gang, og kan fort bli litt irritert når de ikke får det til. Hvis det heller ikke går med mobilen så bare stikker de, forteller hun.
Slitsom kommunikasjon
De andre i familien til Heidi er hørende, og det hender ofte at hun faller utenfor når de diskuterer ting. Hun beskriver det som å være alene.
– Av og til sier jeg til mamma, kan ikke du tolke hva de sa? Og da gjør hun det, men jeg blir jo alene likevel på en måte, forteller hun.
Derfor betyr tegnspråkklubben betyr mye for henne.
– Jeg bruker dagtida på å kjempe for kommunikasjonen med tolk og sånne ting. Når jeg er her på klubbkveldene er det tegnspråk, da har jeg en god følelse inni meg, sier hun.
Døve må jobbe hardt
Prosjektlederen for Tegnspråkklubben i Trondheim, Marita Løkken er selv sterkt tunghørt, og kjenner seg igjen i mye av det Heidi har fortalt. Det tror hun også mange av de andre døve ungdommene i klubben gjør.
Marita Løkken i Trondheim tegnspråkklubb sier de som er døve må være tøffe for å komme gjennom hverdagen.
– Det er tøft å være eneste døve i klassen som døv eller hørselshemmet. På skolen er du integrert, men her når du får snakke på egne premisser er du inkludert. Du skal være tøff for å være døv eller hørselshemmet, sier hun.
Hun ser at ungdommene senker skuldrene når de kommer til klubben og vet at det er enkelt å prate sammen.
– Alle sammen slapper av her det er mye prat og trygt for dem å være her.
–Hva gjør det trygt?
– Språket. At de forstår alt. Alle sammen er likestilt her.
Radiosaken med Heidi og Marita kan du høre i Språkteigen på P2 søndag 12.05, eller laste ned som podcast.
