Parahinis oppgjør: Pappa ble tatt for å være taxisjåfør

Hun setter seg i flysetet og spenner setebeltet.

Det er en søndag i starten av januar, og Parahini Parabaran (19) skal hjem til Nord-Norge.

Hun er glad og stolt når hun tar frem telefonen.

Et innlegg i facebookfeeden fanger oppmerksomheten hennes.

En politiker hun kjenner har delt et innlegg. Det er en lang tekst med rasistiske ytringer om prisen Årets ildsjel, som ble delt ut på Idrettsgallaen samme helg.

Det står at det ikke går an å ha en muslimsk kulturminister i et kristent land.

«Vi norske nordmenn og kvinner har i dag feil hudfarge. De som har riktig brunfarge kommer alltid foran.»

Teksten gjør Parahini rasende.

Når hun to timer senere lander i Tromsø har hun et langt notat på mobilen.

Det blir starten på et oppgjør med noe både hun og faren hennes har kjent på: Rasisme.

Parahini er fra den lille øykommunen Karlsøy som ligger en times kjøring utenfor Tromsø.

Som 13-åring var hun rådmann for en dag. Året etter var hun med i kommunens første ungdomsråd. Nå er hun leder for ungdomsfylkesrådet i Troms, og fortsatt partipolitisk uavhengig.

Og det var derfor hun var i Oslo denne helgen. Hun møtte kulturminister Lubna Jaffery (Ap), ett av 19-åringens mange forbilder.

Det er nettopp statsråd Jaffery den rasistiske facebookposten handler om.

– Når jeg leser slike hatytringer vekkes kjernekraften i meg. Den gjør at jeg vil fortsette å kjempe imot, sier Parahini.

Før har hun alltid tiet. Men ikke denne gangen.

Parahini var bare en måned gammel da faren fikk jobb som sykepleier i hjemmetjenesten i Karlsøy.

Mamma, pappa og Parahini flyttet nordover fra vestlandet. Kort tid etter kom lillebror Viknesh til verden.

Hun elsker hjemstedet sitt. Likevel har hun alltid følt seg annerledes.

– Jeg kan huske fra barnehagen at en jente kom bort til meg og sa at huden min lignet på brunost, forteller Parahini.

Den vonde opplevelsen ble den første av mange.

De samme følelsene ble igjen vekket i Parahini på flyturen fra Oslo.

Men nå var hun også sint. Hun er lei av at folk bruker ytringsfriheten for å legitimere rasisme.

– Slike holdninger begrenser mine muligheter til å ytre meg, sier hun.

Innlegget hun skrev som et resultat av raseriet ble blant annet publisert i VG.

Nå er hun lei av å høre folk prate om hvor «skittent» Norge har blitt med alle innvandrerne. Selv er hun barn av to flyktninger.

Veggene i stua hjemme på Hansnes er dekorert med bilder av familiemedlemmer og hinduistiske symboler. I et glass-skap står Parahinis pokaler fra barne- og ungdomsidretten utstilt.

– Denne er jeg kanskje aller mest stolt av, sier hun, og peker.

Førsteplassen i et kampsportstevne fra da hun var 13 år gammel.

Kraften hennes til å stå opp mot det hun mener er feil, inspirerer Parabaran Rajalingam (49).

– Parahini er rå i kjeften. Hun er en skikkelig karlsøyværing, sier faren.

Likevel, ungene hans skal ikke vokse opp i et sånt samfunn.

De siste fem årene har Parabaran vært varaordfører fra SV i kystkommunen med rundt 2300 innbyggere.

Og også han møter fordommer i tjenesten som lokalpolitiker.

Nå forteller varaordføreren om folk som antar at han jobber på hoteller eller kjører drosje.

De spør om han kan tørke av bord eller låse opp møterom, forteller SV-politikeren.

Han husker særlig en episode fra Tromsø. På vei ut fra et hotell møtte han en mann som sa:

«Du er jævla fint kledd til å være drosjesjåfør.».

Opplevelsene har ført til at han er ekstra påpasselig med hvordan han kler seg på jobb, både som politiker og som lektor.

Han er alltid velkledd i skjorte og dressjakke. I politiske sammenhenger bærer han pins med kommunevåpenet og SV-logoen.

Da familien flyttet nordover for snart 20 år siden, var det fordi de likte gjestfriheten, naturen og folket i nord.

Og det er dette Parahini fortsatt brenner for – å stoppe fraflytting fra distriktene.

Faren hennes var nervøs da han først var på plass i den lille kommunen i 2005. Han kjente nesten ingen, og folkene her kjente heller ikke ham.

Parabaran kom til Norge fra Sri Lanka i 1990. Han var 15 år gammel og alene da han flyktet fra borgerkrigen i hjemlandet.

Ungdomsårene på vestlandet var preget av rasisme, ensomhet og depresjon.

– Jeg følte at jeg var fritt vilt. Det ble alltid bråk hvis jeg dro ut på fest. Etter hvert sluttet jeg bare med det, sier han.

En opplevelse har gjort spesielt sterkt inntrykk på datteren:

Parabaran hadde kjøpt seg en flunkende ny moped for sparepenger fra jobben på sykehjemmet. Mens den sto ubevoktet fylte noen ungdommer grus i bensintanken.

– De skjelte meg ut og sa at jeg jo uansett fikk alt gratis av sosialhjelpen her i Norge.

Et møte med en av brukerne av hjemmetjenesten i Karlsøy endret alt.

Han la en hånd på skulderen til den nyutdannede sykepleieren og sa: «For meg betyr det ingenting hvordan du ser ut. Hvis du kan språket og arbeidet, er du hjertelig velkommen hos oss.».

– Når jeg passerer kommuneskiltet til Karlsøy får jeg ordentlig følelsen av å komme hjem.

Nå er Parabaran hardhudet.

– Jeg bruker å si at jeg er en gammel sjark som har møtt på mange skjær. Merkene jeg har med meg har gjort meg sterkere.

Også Parahini er herdet av alle opplevelsene. Både sine egne og de hun har hørt om fra foreldrene.

– Etter hvert som jeg er blitt eldre så føler jeg at det er noen ting jeg bare må stå i. På samme måte som pappa er en gammel sjark med riper, har jeg fått på meg en rustning, sier 19-åringen.

Det skremmer Parabaran at tenåringsdatteren må bli voksen i et så hardt diskusjonsklima.

– Men jeg vet at hun er ei tøffa.

Det er viktig at Parahini tør å ta plass og heve røsten, mener faren. Kanskje kan det hjelpe minoritetsungdom som kommer etter.

Varaordføreren er lei av at folk antar at innvandrere ikke har stillinger som krever høyere utdanning.

Selv har han rundt 500 studiepoeng. Det inkluderer både sykepleierutdanning, videreutdanninger og pedagogisk utdanning.

Det er stille i gangene på kommunens kombinerte maktsentrum, folkebibliotek og tannklinikk. De fleste er dratt hjem for dagen, men det er fortsatt lys inne på ordførerkontoret.

En dag i uken har Parabaran «politikerdag». Da bytter han ut sitt vanlige arbeidssted på skolen i Tromsø med rådhuset i Karlsøy.

Mona Benjaminsen (Ap) møter far og datter med et stort smil.

– Mona er jo en av grunnene til at jeg har engasjert meg politisk, sier Parahini.

Det var Ap-ordføreren som fikk henne inn i ungdomsrådet i kommunen for fire år siden.

– Parahini ville kommet dit av seg selv etter hvert, sier Benjaminsen.

Hun frykter at opplevelser som de Parahini og faren forteller om kan føre til at samfunnsengasjerte mennesker lar være å gå inn i politikken.

– Vi må sørge for at inntredenen i det folkevalgte livet blir så god som mulig.

Lokalpolitikeren som delte innlegget Parahini reagerte på opplyser til NRK at han uten å mene det delte innlegget, når han egentlig skulle dele noe annet.

– Jeg var ikke klar over at dette var delt av meg før jeg ble gjort oppmerksom på det av noen andre, skriver han i en SMS.

Da slettet han straks innlegget.

– Det er bare å beklage at slike ting kan forekomme i den digitale verden, men jeg får ikke gjort noe med det. Skaden har allerede skjedd, skriver han.

I kantina i det 100 år gamle skolebygget som ruver over Tromsø sentrum er russestyret for Kongsbakken videregående skole samlet til fotografering.

– Kom igjen, folkens! Dere har fortsatt masse å gå på. Vis hvor glade dere er i hverandre.

Fotografen roper til gjengen med avgangselever som har klynget seg tett sammen.

Egentlig hadde Parahini bestemt seg for å ikke være russ. 19-åringen mener russetiden er ekskluderende for mange.

Men istedenfor å boikotte, bestemte hun seg for å forsøke å gjøre den litt bedre.

Russegruppen til Parahini er åpen for alle som føler at de står utenfor. Hun håper dette kan inspirere flere til å være mer inkluderende.

Til høsten venter studier, kanskje rettsvitenskap. Det verste 19-åringen vet er urettferdighet.

Rundt middagsbordet hjemme har familien opphetede diskusjoner om politikk. Far og datter er ofte uenige.

– Du får virkelig høre det når hun mener noe, sier far.

Pappa Parabaran har et skittent triks i baklomma: «Dette kommer du til å skjønne når du blir eldre.».

– Ja, det hender at jeg sier det når jeg ikke klarer å argumentere mot henne. Det er kanskje en hersketeknikk, sier han.

Parahini og Parabaran er hverandres forbilder og inspirasjonskilder.

– Pappa er en viktig grunn til engasjementet mitt, sier 19-åringen.

– Drivkraften hennes inspirerer meg, sier 49-åringen.

Begge generasjonene har ambisjoner i politikken.

Far er fylkesleder for SV i Troms og sitter som første vara i fylkesgruppa. Parahini har allerede et toppverv i fylkespolitikken, som leder for ungdomsrådet.

De har hvert sitt forbilde på Stortinget.

For Parabaran er det Marian Hussain i SV. Han holdt støttetale for henne da hun skulle velges som nestleder for partiet i fjor.

Han beundrer at hun, tross hatytringer, fortsetter å ta vare på identiteten sin.

For Parahini er det en arbeiderpartipolitiker som troner øverst på listen over forbilder:

Stortingspolitikeren Kamzy Gunaratnam. Hun er også tamiler, som Parahini og Parabaran.

– Det er så kult at noen med samme bakgrunn som meg er en så stor politiker.

For tre år siden fikk hun møte forbildet i Tromsø.

– Jeg ble litt starstruck, sier Parahini.

Gunaratnam blir rørt når hun hører hva Parahini sier.

– Parahini er et minst like stort forbilde, sier Ap-politikeren, som i 2007 ble tidenes yngste i Oslo bystyre, bare 19 år gammel.

Gunaratnam har selv opplevd hverdagsrasismen far og datter forteller om.

På samme måte som Parabaran, ble også hun tatt for å være servitør da hun var fersk varaordfører i Oslo. Og på en statsborgerskapsseremoni trodde noen at hun var deltaker, når hun var der for å holde tale.

– Hver gang vi får en som Parahini inn i politikken, så blir verden litt bedre, sier Gunaratnam.

– Hun brenner for sitt lokalsamfunn og nærmiljø. Det genuine engasjementet trenger verden å se.

Det minste Gunaratnam og andre med makt kan gjøre er å sørge for at kvinner som Parahini finner veien inn i maktenes korridorer, mener stortingspolitikeren. På den måten kan vi sørge for et bedre samfunn i fremtiden.

Gunaratnam mener vi må konfrontere rasismen, selv om det er fristende å lukke ørene for den.

– Hvis ikke er jeg redd for at vi kommer til å miste veldig mange mennesker til den mørke siden.

I en periode ble Parahini demotivert av å lese hva folk skriver på sosiale medier.

– Nå er det blitt brenselet på bålet mitt. Det får frem det beste i meg.

Hun vil ikke tilbake til slik verden var da faren hennes først kom til Norge for 34 år siden.

Til det har for mange jobbet for hardt.

Parahini ser lyspunkter: Verden beveger seg fremover og folk tør å stå opp for hverandre.

– Har du håp for fremtiden?

– Jeg har i hvert fall blitt oppdratt til å alltid ha et optimistisk syn på verden. Så jeg tror nok at fremtiden blir ganske bra.

19-åringen har ambisjoner om å nå langt:

– Jeg tror jeg skal bli statsminister, den første med minoritetsbakgrunn, sier hun, og legger til:

– Hvis ikke Hadia Tajik kommer før meg.