– Denne produksjonen er hemmelig

Islandske Kristin Hafsteinsdottir og Kristjon Bergmundsson vil ikke røpe hvordan de produserer salgssuksessen sin. I TV-serien «Yttersia» får du følge dem i produksjonen av tørrfisksnacks.

Kristin Hafsteinsdottir og Kristjon Bergmundsson

Pakkingen av fisk gjør de i åpenhet, men prosessen med tørking av fisk har det islandske paret utviklet selv, og den er hemmelig

Foto: Torbjørn Krane / NRK

I et halvt år har NRK fulgt livet i et samfunn på yttersia og menneskene som bor der, på Sommarøy, Hillesøy og Brensholmen i Tromsø kommune.

To av dem er islendingene Kristin og Kristjon. I produksjonslokalene til bedriften Havgull på Sommarøy, som de eier og driver, er det travelt. Selv om det er kveld, er arbeidsdagen langt fra over. De i full gang med å filetere dagsfersk hyse som er hentet på fiskebruket på Brensholmen. Etter filetering skal den fryses inn.

Holder kortene tett

Men resten av prosessen er hemmelig, den siste detaljen i produksjonen får vi ikke vite noe om.

– Vi har jobbet veldig hardt med å finne ut hvordan vi kan gjøre dette, og da må vi passe godt på det, sier Kristin.

Tørrfisksnacksen Havgull er produktet de to satset på for å skaffe seg et levebrød. Ideen til snacksen fikk Kristjon da han var på et hotell i Finnmark for mange år siden og smakte tørrfisk som snacks i en pose. Fordi han er en mann med sterk skapertrang, fortsatte han å gruble på hvordan han selv kunne lage det.

– Jeg tenkte at det var en god idé å lage noe sånt av fisk. Det er en tilfredsstillelse i å lage et eget produkt som man har 100 prosent tro på, sier han.

På vinteren har de lange dager på jobb. I løpet av høst- og vintermånedene må de få nok hyse inn på lager til å kunne produsere tørrfisksnacks resten av året.

– Det er nå vi tar inn fisk, for det er nå den har den beste kvaliteten, forklarer Kristjon.

Kristin Hafsteinsdottir og Kristjon Bergmundsson

Kristin og Kristjon har lange dager med å pakke tørrfisksnacks

Foto: Laila Lanes / NRK

Falt pladask for Sommarøy

Paret har bodd her på Sommarøy med sine to døtre, Stefania og Isafold, siden sommeren 2006.

– Det var natt til 18. juni. Flyet landet sent, og vi kjørte ut hit i nydelig vær. Det var helt vindstille, og sola skinte selv om det var midt på natta. Det var helt ubeskrivelig, så vakkert. Vi var alle enige: Her vil vi være, forteller Kristin.

Hotellanlegget på Hillesøy

Kristin og Kristjon falt for idyllen på Sommarøy og slo seg ned her.

Foto: Torbjørn Krane / NRK

Da flyttelasset deres kom, strømmet folk til for å hjelpe dem. Uten at islendingene hadde bedt om hjelp.

– Folk kom gående herfra og derifra, og containeren ble tømt på to timer. Til og med folk vi ikke hadde vært i kontakt med før. Det er så artig, smiler Kristin.

– Vi ble involvert i samfunnet med en gang. Alle var veldig inkluderende og hjelpsomme. Da vi startet opp bedriften, var det bra mange som kom for å hjelpe oss og pakke tørrfisk, når vi ikke klarte å ta unna selv og hadde lange kvelder. Vi fikk også mange positive ord, sier Kristjon.

– Vi kunne aldri ha gjort dette uten støtte fra folket rundt oss her i bygda, absolutt ikke. Jeg tror ikke vi hadde klart å komme så langt i en by eller på en større plass, sier Kristjon Bergmundsson.

Takknemlig for støtte

Både han og Kristin har vokst opp med fiskeri på Island, der de kommer fra. Kristjon har blant annet vært skipper og styrmann om bord på stor båt og har alltid jobbet for seg selv eller vært deleier i selskap. Kristin synes det er nostalgisk å stå og skjære fisk.

– Jeg får barndomsminner. Der jeg bodde som ung, jobbet jentene med dette om sommeren. Vi sto på fiskefabrikkene fra vi var 13 år, forteller hun.

Bedriften deres holder til i det som før var lokalene til sildefabrikken på Sommarøy. Da den flyttet til mer moderne lokaler et steinkast unna, ble 3000 kvadratmeter stående tomme.

– Vi bare banket på døra og spurte om det var mulig å få leid en bit, og det var ingen problem. Vi har fått fantastiske lokaler, og også bra støtte fra huseieren, det er mye kunnskap og erfaring der i huset, sier Kristjon.

Mye jobb

Det islandske paret innrømmer at det blir mye arbeid å holde bedriften i gang, med bare to personer. I løpet av et år fyller Kristin 100.000 poser med snacks. Foreløpig har de ikke hatt råd til å ansette noen fast.

Stefania Katrin Danielsdottir

Eldste datter Stefania bidrar i produksjonen når hun har fri fra skolen i Tromsø

Foto: Torbjørn Krane / NRK

– Det er veldig mye arbeid, og vi er veldig mye på jobb. Og til og med når vi er hjemme så er vi på en måte på jobb. For det er hele tida noe du må planlegge, bestemme, vurdere. Du får ikke slått det av. Men vi får det jo til, og har valgt å fortsette. Hver gang vi tar en vurdering, er konklusjonen å fortsette, sier Kristin.

For at bedriften skal få flere bein å stå på, har paret utviklet et nytt produkt. En fiskeburger av hysefilet.

Isafold Idunn Danielsdottir

Datteren Isafold jobber også i bedriften i skoleferier for å tjene penger til en pc

Foto: Torbjørn Krane / NRK

– Vi har laget det for oss sjøl lenge, og vi liker det veldig godt, og ungene liker det. Til og med en som ikke spiser fisk. Så derfor starta vi å produsere det. Vi håper det fører til at det blir litt mer å gjøre, for da har vi kanskje en mulighet til å ta inn folk i arbeid, og hverdagen blir kanskje lettere, sier Kristjon.

En attpåklatt

Paret trives godt på Sommarøy, og Kristin føler seg hjemme her, selv om hun ikke er fra stedet.

– Jeg vet jo ikke hva definisjonen av en sommarøyværing er, men jeg vil i hvert fall si at vi er i nærheta. Enda vi ikke er født eller vokst opp her, så har vi veldig sterke følelser og er veldig, veldig glad i plassen og menneskene. Jeg er stolt av å kunne si at «her bor vi». Jeg synes vi hører til her og gleder meg til å bli gammel her, sier Kristin.

Hun bifalles av Kristjon.

– Tanken på å bli her og bli gammel her er fantastisk. Jeg gleder meg til å bli gammel og håper jeg blir veldig gammel.

Kristin mener også det hun har oppnådd med familiebedriften har vært verdt alt slitet.

– Jeg synes det har vært en reise, på en måte. For hele familien. Det er nesten som vi har fått en attpåklatt. For det er det Havgull egentlig er. For meg er det nesten som en unge. Beviset er i butikken, i masse butikker. Og det er en viss belønning, vil jeg si. Men vi har ikke kommet oss dit alene.