Av
Landa i Longyearbyen med solgløtt og svak dis over byen. KV Svalbard lå ved kullkrana, og makan til skittent område skal du lete lenge etter. For å komme om bord, måtte vi vandre gjennom diverse vannbad med spyling av fottøy før vi fikk adgang. Forståelig nok: Svalbardkulla er svart, og blanda med smeltevann gir den en skikkelig smørje.
Landligge i Longyearbyen
Egentlig skulle vi gått nordover i går. Men vi mangler noen maskindeler som ikke blir levert før i dag, så det ble frigang inn til Longyearbyen for gjester som ville sjekke byens vannposter i går kveld.
Men først måtte samtlige gjennom grundig sikkerhetsopplæring:
Sikkerhetsrutiner ved alarm om bord, påkledning av overlevingsdrakt og flytevest, bruk av oksygenmaske, kjennskap til havariutganger og plassering av redningsflåter sto på programmet.
Ved alarm skal vi gjester møte i offiserssalong for å telles og sjekkes. Sjøl måtte jeg pugge veien fra egen kahytt opp til riktig dekk. Det var ikke bare, bare! Denne båten er en labyrint. Men smekkfull av hyggelig personell som gjør sitt beste for at vi skal finne oss til rette.
Første post på programmet i dag var sikkerhetsøvelse. 0900 gikk alarmen over hele skuta, og samtlige måtte stille med livvester til samling på helikopterdekk.
Innefrosset seilskute
Så gikk turen inn i Tempelfjorden til seilskuta Noorderlicht som har ligget innefrosset i vinter. Både Noorderlicht og Tempelfjorden er populære utfartssteder for turister og folk som kjører scooter fra Longyearbyen og inn mot Von Postbreen eller til hytteområdene i nærheten.
Med stødig eleganse gikk KV Svalbard inn i isen, sirklet inn seilskuta så is på ca 60 cm tykkelse sprakk opp i digre flak. Så ble det spruta store mengder vann over området for å øke opptiningsprosessen.
Nå kan Noorderlicht for egen maskin ta seg ut gjennom råken i Tempelfjorden. Og scooterkjørerne i området må ta seg i akt for nyåpna farvann.
Uredd isbjørn
Det er nesten fælt å si det: Men vi har allerede sett vår første isbjørn.
På retur gjennom Tempelfjorden, sto han rolig og så oss sige gjennom råken. En ensom hanbjørn på 3-400 kilo, som ikke uten videre lot seg skremme av et skarve kystvaktskip!
Vi var rimelig nært før han luntet unna, og lenge kunne vi se han som en kremgul flekk mot alt det blå og hvite. Det blir forhåpentligvis ikke vårt eneste isbjørntreff. Og så lenge jeg kan se han fra skipsbroa, 19 meter over havflata, er det helt i orden.
Men jeg har ikke behov for å møte karer som dette på nært hold, det skal være sikkert.
Med isbryterhilsen fra
Sylvi Inez Liljegren
Reporter på vei til 80 grader nord