– Grensevaktene lurte veldig på hva jeg drev med

– Pasvikdalen og grensen til Russland er jo et helt unikt område. Det som slo meg var stillheten. Du hørte bare noen få hunder langt, langt unna. Det var veldig fredelig, forteller kunstner Jana Winderen.

I fjor vinter reiste hun fra Kirkenes til Nikel for å ta opp lyden av grensen mellom Norge og Russland. Resultatet ble lydverket Pasvikdalen.

Gjennom lydene fra fisk, landskaper, dyr og mennesker maler Winderen ett bilde av grenseområdet. Fra havet utenfor Kirkenes, til nedslitte boligblokker og Leninstatuer i Russland. Og fra Pasvikdalen, selvsagt, der Winderen stod alene, i slutten av november, med mikrofoner plassert i elva og i snøen, og bare lyttet.

– Grensevaktene lurte veldig på hva jeg drev med, der jeg stod med kablene og mikrofonene mine nedi grenseelva, ler Winderen.

– På opptakene kan du høre at de kommer i zodiac-ene sine og sjekker hva jeg holder på med.

Hør utdrag fra Winderens lydverk lenger ned i saken.

Det som først og fremst slo henne var fraværet av lyd. Men samtidig var det noe som skurret i det stille landskapet.

Hører forurensning

– Pasvikdalen har et utrolig mangfold og dyreliv, og det var veldig spesielt å stå der og se over tiI Nikel, og se den svarte røyken som kommer ut av fabrikkene der, forteller Winderen.

– Det er helt ekstremt. Du kan både se, lukte og høre forurensningen. Det kjennes ut som om du vasser i gift.

Samtidig opplevde hun entusiasmen i Kirkenes rundt omlastingshavnen for olje og mulighetene for mer skipstrafikk etter hvert som iskanten flyttes nordover.

– Det er på en måte en mer skjult form for forurensning enn i Nikel, men jeg er ikke sikker på at det er bedre.

Og under havoverflaten kom en annen type forurensning fram.

Fra Karibien til Pasvik

Jana Winderen har reist verden rundt med kofferten full av undervannsmikrofoner (hydrofoner) og kabler. Både for å gjøre opptak, og for å stille ut verkene hun lager.

Noen måneder før reisen til Pasvikdalen, var hun i New York, der en av tunnelene i byen ble stengt for trafikk, og i stedet fylt med undervannslydene hennes.

Winderen har gjort opptak av alt fra knølhvaler som kalver i Karibien, til torsk som gyter i Lofoten, fra små dyr som lever i Hudson-elva i New York til grønlandsis som smelter. Og hun tilbringer ofte arbeidsdagene sine alene i en båt, mens menneskene sover, og bare fiskene er våkne.

– Den aller beste tiden for å dra ut og ta opp lyd under vann er når det er helt mørkt eller i grålysningen om morgenen. Jeg husker en gang i Lofoten der jeg rodde ut, og det var helt blikkstille. Du hørte ingen lyd fra mennesker eller bølger. Og når du da senker hydrofonen ned i vann så begynner du med en gang å høre liv.

– Et veldig ukjent område

Menneskeører trenger luft på begge sider av trommehinnene for å høre og derfor oppfatter vi gjerne verdenen under vann som et ganske stille sted.

Men Winderens undervannsmikrofoner kan fange opp lydene vi ikke oppfatter, og de viser at havet er alt annet enn stille.

– Det kan være enormt mye aktivitet, og masse lyd. Det er tygging og gnaging og grynting. Ulike fisker som snakker og sier ifra hvor de er, og andre som roper på damene, sier Winderen.

– Men det er et veldig ukjent område for de fleste av oss. Jeg lærte i alle fall aldri på skolen at fisk lager lyd.

Hører gruva under vann

Lyd beveger seg nesten fem ganger raskere i vann enn i luft, noe som gjør at hvaler og fisk kan kommunisere med hverandre over store avstander. Men det gjør også at alle former for menneskeskapt støy høres veldig godt. For eksempel utenfor Kirkenes der Winderen har gjort opptak til Pasvikdalen.

– Først så hører du selve havet og dønningene. Men når du kommer nærmere Kirkenes så er det ett vanvittig bråk, forteller Winderen.

– Det var i grunn veldig overraskende, for det ser ikke ut som om det er så mye aktivitet på land, men under vann så hører du veldig mye motorbråk fra skip og det jeg tror må være gruveboringslyder.

Menneskestøy forstyrrer livet i havet

Flere steder i verden har menneskeskapt støy blitt et problem for livet i havet.

– Om man barer lytter en liten stund så hører du menneskestøyen i havet veldig godt i forhold til lydene fisk og krepsdyr lager. Men vi er så ubevisst den mengden med støy som vi lager under vann. Folk blir som regel veldig overrasket over hvor høyt det er, sier Winderen.

– Hval og fisk kan bli påvirket av støy, for eksempel fra skipstrafikk. Det har allerede skjedd i Canada. Hvithvalen der finner ikke partnerne sine fordi skipstrafikken lager en støyvegg mellom dem. Så de hører ikke hverandres rop.

Det er også andre fiskearter som snakker sammen nede i dypet. Torsken, for eksempel, bruker lydsignaler under gytinga.

– Det er en veldig fin lavfrekvent, rumlende, rullende lyd som den bruker for å rope på damene, forteller Winderen.

– Og det kan jo tenkes at torsken vil påvirkes hvis skipstrafikken i nordområdene øker, sier hun.

– Håper det vil få folk til å stille spørsmål

Winderens stykke Pasvikdalen ble laget som en del av det Kirkenesbaserte Dark Ecology, et treårig kunstprosjekt som utforsker forholdet mellom menneske og natur.

Pasvikdalen hadde premiere i Amsterdam i februar, men opptakene Winderen gjorde i Finnmark i fjor har også blitt utgangspunktet for et større prosjekt, som blant annet førte henne til Nordpolen tidligere i år.

– Jeg ble veldig opptatt av spørsmålene rundt flyttinga av iskanten og åpningen av Nordøstpassasjen da jeg var i Kirkenes sist. Og jeg kommer til å jobbe videre med disse temaene, sier hun.

Winderen håper også at Pasvikdalen kan få flere til å stille spørsmål rundt det som skjer i nordområdene.

– Man hører veldig lite om hva som egentlig skjer i Kirkenes og i områdene rundt når man sitter nede i Oslo, sier hun.

– Gjennom å kalle stykket «Pasvikdalen» så håper jeg om ikke annet at noen få vil spørre «Hvor er det?» og «Hva er det som skjer der?»