Mor - illustrasjonsbilde

«Hege» tenker mye på hva som er best for datteren sin. Tanken om at hun burde gå på en spesialskole og møte andre barn med lignende utfordringer som seg selv, frister. Men en slik skole finnes ikke der familien bor. Samtidig er jenta glad for å gå på skolen, selv om hun ikke har så mange venner der. Nå som hun nærmer seg tenårene, har datteren for første gang uttrykt at hun synes det er dumt å ikke være som de andre.

Foto: Marit Garfjeld / NRK

Mamma til den «slemme» ungen

Når «Hege» ser at noen ringer henne fra skolen der hennes psykisk utviklingshemmede datter går, skvetter hun til. Hvem har hun angrepet nå?

Tolv år gamle «Linnea» er ei blid og glad jente, nysgjerrig på folk og oppriktig glad for å møte nye mennesker.

Men jenta har en diagnose som gjør at hun noen ganger gjør ting hun ikke forstår konsekvensen av, voldelige handlinger. Det skremmer mange av barna på skolen.

Foreldre til de andre barna har spurt om familien har vurdert å ta datteren ut av klassen. Det finnes en skole for sterkt utviklingshemmede barn i kommunen.

Men datteren til «Hege» er for velfungerende for den. Hun har ingen alternativer til normalskolen.

«Hege» tenker selv at datteren kanskje ikke passer inn. Selv om hun inkluderes i en normal klasse, vil datteren aldri bli akkurat som de andre.

En ny NRK-kartlegging viser at svært mange i skoleverket er enige: 40 prosent av de skoleansatte som har svart, mener at barn som har store atferdsproblemer ikke bør gå i vanlige klasser.

Laster Highcharts-innhold

En god tanke

Da «Hege» ble mor første gang, var det til ei nydelig, lita jente som var rolig og blid. Men etter noen år begynte foreldrene å ane at hun var annerledes. «Linnea» lærte saktere enn de fleste andre barn, og da hun var i treårsalderen begynte hun å utagere. I rolige øyeblikk mens barna koste seg med å klippe og lime papir, kunne datteren ødelegge det de andre laget. Uten foranledning lugget eller slo hun.

«Linnea» fikk diagnosen lett utviklingshemmet mens hun gikk i barnehagen, og hadde en egen ansatt som fulgte henne opp. De klarte likevel ikke å avverge alle slagene.

Da hun skulle starte på skolen, utagerte hun ofte. Likevel ble det bestemt at jenta skulle gå i en vanlig skoleklasse.

I Norge skal alle skoler legge til rette slik at alle barn kan inkluderes i vanlige klasserom.

«Alle barn skal få en utdanning som er likeverdig, inkluderende og tilpasset hver enkelt elev». Denne tanken lå til grunn for spesialskolereformen som myndighetene gjennomførte i 1992. Da ble mange spesialskoler lagt ned. Debatten om spesialskolenes funksjon hadde lenge gått i skolesektoren og politiske miljøer.

– Tanken om at alle skal inkluderes høres jo fint ut, men er kanskje ikke alltid så enkel å gjennomføre, sier «Hege».

Vi har for lite ressurser i skolen til å ta oss ordentlig av elever med de største atferdsproblemene. Dette går utover hele skolemiljøet.

Anonym lærer i NRK-kartlegging

Å være mamma til «den slemme ungen»

Ved skolestart kalte skolen inn til et ekstraordinært foreldremøte for klassen. Temaet var den nye eleven. «Hege» skjønte at møtet kunne bli ubehagelig. Det fikk hun rett i. Noen foreldre gråt fordi deres barn hadde fortalt dem at de var redde for «Linnea», som slo og klorte dem.

– Det er ikke vanskelig å forstå at det var kjipt for dem. Men å være foreldrene som har den «slemme» ungen er vel så vanskelig, forteller «Hege».

Å få telefoner om at datteren har skadet eller skremt andre barn er det vanskeligste for moren. Selv om hun vet godt at det er diagnosen som gjør at datteren kan angripe andre, reagerer hun som andre foreldre som hører at barna har oppført seg dårlig. Hun blir opprørt og føler seg mislykket som forelder.

Det verste er kanskje at hun av og til tar seg i å bli så fortvilet og desperat at hun blir sint på datteren. Etter slike reaksjoner kommer tristheten.

Lærerne er delte

Selv om de fleste skoleansatte som svarte på NRK-kartleggingen mener at barn som utagerer mye bør gå i normale klasser, er det altså mange som mener det motsatte – at de bør gir undervisning for seg selv eller i spesialklasser.

Svært mange elever får ødelagt skolegangen sin fordi de må gå i klasse med voldelige og utagerende elever som ikke burde vært i klasserommet i det hele tatt.

Anonym lærer

Det synet støtter «Hege». Selv om «Hege» nok er den som kjenner datteren sin best, så har hun fortsatt ikke funnet ut hva som kan føre til at «Linnea» blir voldelig.

– Vår datter har sammensatte problemer. Uro er ett av dem, hun har konsentrasjonsvansker og blir fort sliten. Jeg tror det skaper mer uro enn inkludering i klassen, sier «Hege».

Men mange politikere og interesseorganisasjoner mener det er svært viktig at flest mulig går i normalskolen. Blant dem er Norsk Forbund for Utviklingshemmede.

Hedvig Ekberg

Generalsekretær Hedvig Ekberg i Norsk Forbund for Utviklingshemmede mener vi får et bedre samfunn med større aksept for at vi er forskjellige ved å inkludere alle barn i normalskolen.

Foto: NFU

– Den største gevinsten er at alle ser at alle passer inn. Med barn som har ekstra behov følger ekstra ressurser, som også er til glede for de andre barna. Det kan gi en vinn-vinn-situasjon, sier generalsekretær Hedvig Ekberg.

NRK-kartleggingen viser at av dem som har svart, så er spesialpedagoger og rektorer generelt mest positive til å integrere barn som utagerer mye. Flere kommenterer at det barna trenger, er god oppfølging av fagfolk for å håndtere årsakene til atferdsproblemene.

Mange mener at for å håndtere denne elevgruppen bør flere yrkesgrupper ansettes ved skolene. Det kan være vernepleiere, flere spesialpedagoger eller sosialpedagoger.

Selv om noen barn utagerer så mye at det forstyrrer undervisningen til de andre, må skolene legge til rette for å inkludere dem. Løsningen er ikke å sende dem på spesialskoler, mener Ekberg.

– Det finnes en rekke tiltak man kan sette inn for å hjelpe utagerende elever. Der tiltakene ikke fungerer, gir opplæringsloven rom for å ta ut elever som forringer læringsmiljøet til de andre. Poenget er at det ikke er diagnosen som skal bestemme om en elev skal tas ut av klassen, sier Ekberg.

Elever med atferdsproblem er ikkje «slemme». Dei har ei historie.

Anonym lærer i NRK-kartlegging

Blir aldri som de andre

Paradoksalt nok viser tall fra Utdanningsdirektoratet at det i dag går rundt 4000 ved spesialskoler eller forsterkede avdelinger ved ordinære skoler. Det er like mange som før spesialskolereformen i 1992.

En del av barna som undervises ved slike utdanningstilbud, har store utviklingshemminger. Andre har diagnoser eller tilstander som gjør at de ikke kan eller klarer å få utbytte av undervisning i vanlige skoleklasser.

«Linneas» diagnose gjør at hun henger mange år etter klassekameratene i pensum. Hun blir også fort sliten når det skjer mye rundt henne. Derfor får undervisning i teoretiske fag for seg selv. Matematikk er favoritten. Hun er sammen med klassen når de har fag som kroppsøving og mat og helse.

Skolen har gjort mye for å skape en ramme rundt undervisningen som gjør at både medelevene og datteren får et godt og trygt klassemiljø.

Likevel tror «Hege» at det ideelle for datteren ville vært å gå i klasse med elever som har lignende utfordringer. Hele familien går glipp av et større fellesskap som de andre familiene med normalfungerende barn er en del av.

Fotballturneringer, overnattingsbesøk og bursdager skaper gode fellesopplevelser, både mellom elevene og i foreldregruppen. «Linnea» har verken de samme mulighetene til å delta eller interessene for det, dermed havner også foreldrene hennes utenfor.

Da «Linnea» begynte på skolen, hendte det at noen av klassekameratene kom på besøk på ettermiddagstid. Nå har hun stort sett ikke besøk mer.

– Hun har aldri vært lei seg for å være annerledes, og har vært glad for å gå på skolen. Men da de andre i klassen gledet seg til å dra på fest på ungdomsklubben, sa hun for første gang at hun ønsket at hun var som de andre. Det stakk i hjertet å høre, forteller «Hege».

Illustrasjonsfoto elever

At alle skal se at alle passer inn er en av grunnene til at mange tar til orde for at barn med utviklingshemminger skal gå i samme klasse som andre. Men voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk sier at erfaring viser at frem til 5.–6. trinn har barna med spesielle behov best av å være i samme klasse som de andre elevene. Etter dette har de ofte det bedre når de får være sammen med andre barn som er like dem selv.

Foto: Eric Kama Steinberg / NRK

– Ikke alle bør gå i samme skole

– Det er viktig å ha respekt for ulikheter, men det er ikke dermed sagt at alle barn bør gå i samme skole. Det mener forsker Ragnhild Bjørnebekk ved Politihøgskolens forskningsavdeling.

Når et barn slår, er det som oftest en årsak bak.

– Elever som tyr til slag, spark, lugging og kliping når de blir frustrerte, kan deles inn i to hovedgrupper. Den ene er barn som er diagnostisert med et syndrom eller en nevrofysiologisk tilstand, som «Linnea».

Den andre gruppen som tyr til vold, har ofte selv vært ofre for vold i familie og nærmiljø.

– Felles for begge disse gruppene er at de trenger ekstra oppfølging, i form av behandling og spesialundervisning, sier Bjørnebekk.

Ragnhild Bjørnebekk

Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved Politihøgskolen har sett på hvilke barn som utagerer voldelig. Den ene gruppen har en diagnose som kan gi voldelig adferd. Den andre gruppen som tyr til vold, har ofte selv vært ofre for vold i familie og nærmiljø.

Foto: Paal Wergeland / NRK

Bjørnebekk deler «Heges» vurdering om at ikke all inkludering er til det beste for den som skiller seg ut.

– Integrering er viktig, og erfaring viser at frem til 5.–6. trinn har barna best av å være i samme klasse som de andre elevene. Etter dette har barn med spesielle behov ofte det bedre når de får være sammen med andre barn som er like dem selv.

I hjemkommunen til «Linnea» har det ikke vært diskutert å etablere egne klasser for barn med lettere psykiske utviklingshemminger. Selv om skoleledelsen kjenner til at disse barna kan føle at de skiller seg ut når de blir eldre, er de nasjonale føringene tydelige på at også denne gruppen skal være en del av de ordinære skoleklassene.

Fant «sine egne»

Da «Linnea» var ni, fikk familien tilbud om avlastning i en kommunal institusjon én helg i måneden.

Etter noen år fikk foreldrene sitt yngste barn. Omtrent samtidig åpnet det seg en mulighet for «Linnea» å være på avlastning oftere.

– Vi var veldig redde for at hun skulle føle seg ekskludert fra familien, men vi spurte om hun hadde lyst til å være der mer. Hun ble helt ellevill, «ja, det vil jeg, det vil jeg», forteller mamma «Hege».

Det at «Linnea» trives så godt sammen med barna som har lignende utfordringer som seg selv mener Hege er et godt bilde på at enhetsskolen ikke fungerer så bra for hennes datter.

Hun ser hvor godt datteren har det disse helgene når hun møter vennene sine. De er ikke akkurat like gamle, og de har ulike utfordringer, men det har ingenting å si. De har et fellesskap som er helt unikt, forteller «Hege»

– Helgene der hun får møte vennene sine har vært helt supre for hele familien. Det føles som en god avlastning fordi vi vet at hun har det bra der. Hun er ikke alene.

Av hensyn til barnet har NRK valgt å anonymisere familien og hvor de kommer fra.