Sunniva blir kalt hore hver dag

Datamusa fyker i veggen med et brak. Hun smeller tastaturet i bordet, før hun raser ut av rommet og forlater alle som ser på.

Datamaskinen durer fortsatt, det sendes direkte ut på internett og folk fra alle steder i verden ser på. Men i gamingstolen foran de tre brede dataskjermene ser publikummet bare en tom stol som spinner saktere og saktere. Det ser ut som kommandobroen på et på et skip, bortsett fra at det mangler en styrmann. På skjermen helt til venstre, eksploderer det i chatten. Hvor ble det av Pandagirl91?

På sofaen i stua sitter hun og tar seg til hodet. Hun orker ikke mer. Hun er sliten. Hun har vært på jobb og kom rett hjem for å streame. Man får så mye dritt tenker hun, før tanken slår henne.

– Faen, streamen er ikke slått av.

Hun teller til ti før hun reiser seg opp fra sofaen, tar et dypt pust, og går mot datarommet. Hun setter seg i stolen, uten å sjekke hva som har blitt skrevet i chatten skrur hun av hele dritten. Hun går ut av rommet. Veien mot sofaen føles kort.

Det var deilig å skru av. Hun vil på treningssenteret, løfte vekter, få blåst ut litt.

Før hun i det hele tatt rekker å tenke ferdig hvor deilig det hadde vært å bare dratt på trening, begynner tankene å rase gjennom hodet hennes. Hva med alle som ser på, hvor mange abonnementer mister hun? Det hadde vært deilig å slippe og bli kalt hore hver dag.

Samtidig så er det en jobb. Alle har dårlige dager på jobb, tenker hun. Tenk hvis hun en dag kan leve av dette? Slutte i den faste jobben, og gjøre det på heltid.

På den andre siden hadde vært deilig å slippe presset. Slippe maset fra mamma og pappa. Men det er jo dette jeg vil, tenker hun. Hun klarer ikke bestemme seg.

Hun reiser seg, og traver bort mot datarommet igjen.

Kan man leve av det?

Hun ser over skuldreren på faren, mens hun prøver å forklare han hva det er hun bruker nesten all fritiden sin på.

– Går det an å leve av det her da? spør faren.

– Ikke enda, men hvis jeg blir større kan jeg det, sier Sunniva.

Hun har satt seg ned med ham. Samme runde som hun hadde med moren. Hun har begynt å forstå at dette er noe Sunniva virkelig vil. Moren har til og med opprettet en bruker på Twitch.tv slik at hun kan følge med litt. Det betydde mye for Sunniva.

Nå vil hun ha med faren på laget.

Hun viser ham siden hennes på nettstedet Twitch.tv og forklarer at hun kaller seg Pandagirl91. Han rister litt på hodet, før hun fortsetter å forklare at hun spiller dataspill, mens folk ser på. Hun snakker med seerne sine om alt fra hverdagslige ting til selve spillet. Hun forklarer at det er vanlig blant unge, men også blant mange voksne.

– Spillindustrien vokser og vokser, og jeg har muligheten til å være en del av det, sier hun, mens hun viser hvordan det fungerer.

– Jeg skjønner ikke dette, hvorfor vil folk se på deg spille, sier han oppgitt.

– Det er mer enn å bare se på meg spille. Det blir et slags samfunn hvor folk med felles interesser kan møtes. Jeg er en slags underholder, prøver hun å forklare.

Hun viser faren en av streamerne som er virkelig store, og forteller at han lever av det. Og det er også hennes mål, kanskje ikke bli så stor, men stor nok til å leve av det. Hun viser ham at hun har mottatt donasjoner, og at hvis hun får partnerskap med Twitch så innebærer det at hun får abonnenter. Akkurat som folk abonnerer på et blad. Da vil hun få en mer stabil inntekt enn det hun har fra streamingen nå.

Han skjønner ikke konseptet.

– Men det er dette jeg vil. Jeg vil satse mens jeg ennå er ung, sier hun.

Han er stille, og det forblir stille.

Første store donasjon

Hun blir helt svett når det dukker opp midt på skjermen.

– Hva faen, sier hun høyt uten å tenke seg om.

Hun kjenner det kiler i magen, det kribler i beina, hånda skjelver ukontrollert. I chatten eksploderer det i jubel. Seerne gratulerer, og sier det er velfortjent.

I teksten står det, «I respect that you care about animals». Hun klarer nesten ikke sitte stille.

Så mye penger, tenker hun.

– Oh my god, thank you, thank you, thank you. I will use this to improve my stream, and upgrade my gear, sier hun.

Brukeren som donerte pengene er fra Dubai. Han har fulgt med på streamen en stund, og har fått med seg at en av hennes store lidenskaper er dyr.

1000 euro har han donert.

Hun mottar donasjoner ofte, men aldri i nærheten av de summene. Hun klarer ikke slutte å smile. Det synes, for nye seere som har kommet til, skriver i chatten at hun er så glad i dag.

Hun går inn på Paypal-kontoen sin for å sjekke om det er reelt. Hun tør ikke helt tro det før hun ser det svart på hvitt. Pengene står der.

1000 euro.

Hun gnir seg i øynene, og jubler igjen.

Store nyheter

– Hello, guys and welcome, sier hun.

Pandagirl91 har akkurat satt seg i gamingstolen. Hun har fininnstilt kameraet, og skrudd på streamen etter en lang dag på jobb. Hun har sagt nei til noen venner som har spurt henne om å grille på kvelden. Hun skal spille. De viste liten forståelse, men de må forstå at jeg satser på streamen, tenker hun.

Spørsmålene fra venner om å bli med på ting kommer sjeldnere og sjeldnere. Men heldigvis har hun fortsatt de vennene som forstår at dette er viktig for henne.

– Du får bli med hvis du kan, sier de som fortsatt spør.

– Kan du ikke, så kan du ikke, bare ring hvis du er ledig, pleier de å si.

Hun betrygger seg med det.

Så dukker den første kommentaren opp: «You are a fucking whore». Hun ignorerer den, og fortsetter å ønske velkommen.

– Good morning, I hope everybody has slept well. Today we are going to play GTA, and I hope you guys will enjoy it.

Hun sier alltid good morning når hun starter streamen. Hun har folk fra hele verden som ser på, så da er det tryggest å si good morning. Hun har funnet ut at det er lurt å spille spill som ikke så mange spiller, for da slipper hun å konkurrere med de største streamerne om seere. Derfor har hun valgt Grand Theft Auto.

Streamen og spillet er i gang, og stadig dukker det opp nye seere. Det her ser ut til å bli en bra stream etter en lang dag på jobb, tenker hun.

Så dukker den andre kommentaren opp. «Du er feit og stygg, begynn med noe annet din oppmerksomhetssyke kjerring», står det.

De negative tankene begynner å komme. Hvorfor gidder jeg det her? Er jeg ikke god nok? Kanskje jeg bare skal stikke å trene, tenker hun. Så tar hun seg sammen,

– Hvem er du, hvorfor sier du sånt? Jeg syntes du heller skal komme å si det til ansiktet mitt neste gang jeg er på et event. For det der er ikke greit å si, sier hun.

Hun får ikke noe svar fra brukeren som skrev det i chatten. Men det gir hvert fall en lettelse å svare.

Hun samler seg og fortsetter det som i utgangspunktet var en bra dag. Hun har jo tross alt nyheter å fortelle til seerne sine.

I takt med at hun nå har tid til å streame oftere, har følgerskaren økt drastisk. Hun leker med tanken om at dette som bare var en hobby til å begynne med, kan bli noe større.

– Guys, I have applied for a partnership with Twitch. If i get it, it means I will be able to stream more, and hopefully quit my regular job and do this fulltime.

Støtteerklæringene renner på i chatten. «You go girl», «kjempebra», «cool», «jeg håper du får det».

Alle komplimentene letter på skuldrene hennes. Dette er ikke første gang hun har søkt, men det er første gang hun har fortalt det til seerne sine.

De tre andre gangene hun søkte fikk hun avslag. Ventetiden var uutholdelig hver gang, og avslagene enda verre. Som et slag i trynet.

Men gevinsten hvis hun klarer det, er verdt risikoen, tenker hun.

Lykke

Hun kan ikke tro det.

Hun sitter og streamer prøver å fortelle seerne nyheten, men klarer ikke få ut annet enn gledestårer. I chatten er det allerede noen som har skjønt hva hun skal si, men kun de som har vært trofaste seere over lengre tid.

– Guys, guys, give me a second, er alt hun klarer å si.

Det måtte fire søknader til for å endelig klare det. Tre tunge avslag er lett å glemme nå.

Gledestårene fortsetter å renne, maskaraen begynner å renne, men det driter hun i. Hun klarer ikke si det til seerne, for hun kan nesten ikke tro det selv. Hun må sjekke mailen en gang til. Der står det svart på hvitt.

– Yes, yes, bryter hun ut.

Gratulasjonene strømmer på i chatten. Før hun endelig får sagt det høyt.

– I just need to fill in some stuff, and then I will get my partnership in one or two weeks.

Tårene renner fortsatt, og hun må klype seg selv i armen for å sjekke at det ikke er en drøm. Det er for godt til å være sant.

– I could never ever have done this without you guys, seriously. If it wasn't for you guys, I would never have done this. You guys are the best. If it wasn't for you guys who loves my madness, or hate it.

Gratulasjonene fortsetter å strømme på. Innimellom dukker det opp stygge kommentarer, men heldigvis har hun moderatorer i chatten som sletter dem.

Hun ofrer det ikke en tanke i dag.

Presset

Hun har akkurat satt seg i sofakroken etter en god treningsøkt. Det var deilig å få tankene vekk fra streaminga, tenker hun. Så kommer det igjen.

– Sunniva, nå reiser vi til Syden en uke.

Ordene kommer fra moren. Hun har mast lenge om at hun og Sunniva skal reise til Syden.

– Du må komme deg vekk litt, du er ikke deg selv lenger, sier hun.

Moren har sagt lenge at datteren ser sliten ut og er gretten.

Sunniva har sagt nei utallige ganger, men nå har maset nådd frem. I tillegg har hun følt på det selv. Lange dager med jobb og streaming på kveldstid har tatt på. Hele tiden må hun prestere, føler hun. I takt med en større følgerskare har de negative kommentarene økt som en mørk sky.

Etter en lang prat, sitter de på flyet på vei til Kanariøyene. Dette kan jo bli bra, komme seg litt vekk, sier hun til seg selv.

På solsenga med paraplydrink i hånden ligger hun og slikker sol. Kontrasten til den iskalde vinteren hjemme er stor.

– Du har godt av dette her, sier moren.

Hun nikker, og har det tilsynelatende bra. Men på innsiden har hun en ekkel klump i magen hun ikke blir kvitt. Hun prøver å si til seg selv at hun har godt av dette, men det er noe som ikke slipper taket.

Hvor mange følgere mister jeg av dette? Hvor mange abonnenter mister jeg av dette?

Hun klarer ikke slutte å tenke på det, det er som en besettelse.

En hel uke uten at jeg er på streamen. Tenk om de finner noen andre å se på?

Hun prøver å gå bade i bassenget, svømme litt. Få tankene over på noe annet.

Hvordan skal jeg klare å prestere bedre? Jeg må bli bedre nå som jeg har blitt større.

På kvelden går de ut og spiser middag. Det er litt bedre nå.

Men tankene er likevel som et gnagsår hun ikke blir kvitt.

Nytt kapittel

Hun står utenfor døra til morens hjem. Hun vergrer seg for å gå inn. Hun har grua seg for hva foreldra vil si.

Hun har tenkt på det lenge, ikke forlenge vikariatet i 60 prosent stilling som førskolelærer for å få mer fritid ved siden av streamingen. Hun tar seg sammen, går inn og før moren rekker å si hei sier hun det.

– Mamma, jeg kommer ikke til å forlenge vikariatet mitt som førskolelærer, sier hun.

Hun forklarer at hun nå har over 500 abonnementer som alle betaler fem dollar i måneden for å se på henne.

– Twitch tar selvfølgelig sin del av kaka, men det er nok til at jeg kan overleve, sier hun.

Moren smiler og ser på henne.

– Jeg synes du skal prøve det her og se hvor langt du kan nå. Så kan du alltids falle tilbake på utdannelsen din, sier mor.

Hun føler en lettelse.

Hun er glad for at hun har tatt utdanningen sin nå. Utdanningen som både mor og far maset lenge om at hun skulle ta, og som hun nesten bare tok for å blidgjøre dem.

Hun vil fortelle det samme til far. Hun er litt mer nervøs nå, så hun har forberedt seg godt.

– Jeg forlenger ikke vikariatet mitt, og vil satse på streamingen, sier hun.

Han ser på henne med et stivt blikk før han sier.

– Ja vel, og dette er du sikker på?

Hun begynner å legge frem tallene for ham, og forklarer hva hun har spart og hvor mye hun har i inntekter kun fra streamingen. Han blir litt mer på gli når han ser tallene, men er fortsatt ikke overbevist.

– Du bør tenke deg nøye om før du gjør dette.

Det er det beste hun kan få, tenker hun.

Vendepunktet

Lyden fra datamusa som hun slang i veggen går gjennom hodet hennes.

Veien som føltes så kort da hun braste ut, føles evig lang nå.

Hva vil seerne tenke? Kanskje de ikke liker meg lenger?

Tankene raser gjennom hodet, men hun må være profesjonell, sier hun til seg selv.

Hun plukker opp datamusa og setter den tilbake på musematten, før hun retter på tastaturet.

Hun trykker på powerknappen, og setter systemet i gang. Kommandosentralen er igjen oppe og går.

Hun kan ikke huske sist hun var så nervøs. Hva skal hun si? Hvordan vil de reagere? Kanskje alle har dratt?

Hun tar seg sammen, tar hånda raskt gjennom håret før hun og gjør seg klar for hva som vil møte henne. Hun skrur på, og ser at de fleste fortsatt er der enda. Datamusa funker fortsatt, heldigvis.

– Hello, guys. I am back, and sorry for my reaction, sier hun.

Spørsmålene strømmer på i chatten. «What happend?» «Are you okay?» «Why did you leave?».

Hun forklarer dem hvorfor hun stormet av. Det var en av hennes trofaste følgere som begynte å slenge med leppa. En av dem som faktisk har fulgt med henne fra starten av, som plutselig skulle begynne å tøffe seg for de andre. Hun forklarer at hun får mye dritt hver dag, men at hun har lært seg å takle det.

– It really hurts, when one of my lojal viewers starts doing something like that, sier hun.

Trollene som bare kommer inn for å spre dritt, plager henne ikke lenger forklarer hun. Men akkurat i dag klarte hun ikke takle det når en hun ser på som en venn gjorde det. Hun forklarer at det tar på og være en streamer, med presset om å levere, og at man hele tiden er på utstilling.

Reaksjonene lar ikke vente på seg i chatten. «Thats okay», «I understand», «You are tough».

Hun smiler fra øre til øre igjen. Alt som var snudd på hodet, er snudd tilbake igjen. Ikke en negativ kommentar kommer etter hun åpner seg for seerne.

Følelsen av lykke er tilbake igjen.