De knekte koden

Lappen ligger i skolesekken til en av ungene. Rob Saly har ikke problemer med det første ordet. Det har han hørt flere ganger etter at han kom til bygda i Vest-Telemark en kald vinterdag. Nå er det vår i lufta som truer med å smelte bort den siste snøen.

Hjelpen er ikke langt unna. Saamund Gjersund vet svaret på det meste. Ordføreren var en av de første som sa velkommen til Fyresdal.

– Hvor er Dugnad, spør 44-åringen.

Han ler godt når han forteller historien fra 2004. Saly trodde nemlig at Dugnad var et sted i bygda. Dugnad var bare ett av veldig mange nye ord i et ukjent språk, men det skulle bli veldig nyttig.

Bare noen uker før lappen dukka opp, hadde livsstilsinnvandreren fra Nederland lurt på om han hadde gjort sitt livs største tabbe ved å komme til Norge.

Et nytt land – en ny livsstil?

De var en familie på seks som satsa på det ukjente høsten 2003. Marini van Terheijden og Rob Saly hadde vært på ferie i Norge. En gang snakka de om å flytte dit som pensjonister.

Nå ville de ikke vente lenger. De var lei av køer og statusjag i hjemlandet. Byen Zuidhorn er ved første øyekast en liten soveby med 17.000 innbyggere. Saly kaller den en landsby, men det er trangt om plassen der allikevel. Den hører til provinsen Groningen med over 200.000 innbyggere.

Tidsklemma og ansvaret for optikerbutikken han eide, prega både hverdagen og det som helst skulle være fritida til familien. Utsikten fra stuevinduet var rett inn i naboens og egen hekk.

Det var ikke bare klapp på skuldra og lykke til fra alle i familien og naboer da de fortalte om planene. Var det nødvendig å flytte til et annet land? Visste de hva de gjorde da de tok med seg ungene og reiste fra vennene deres? Svaret var ja på det første. Og ja, ungene syntes det var spennende. Telefonen var oppfunnet ...

De skulle snart bli seks blant flere tusen nederlendere som valgte å bosette seg i Norge de neste åra.

To voksne og fire barn mellom 11 og 16 år var mer enn velkomne i den fraflyttingstrua kommunen. De var attraktive livsstilsinnvandrere med god utdannelse, god økonomi og en blanding av pågangsmot og eventyrlyst.

Først og fremst ville de ha et nytt liv uten for mye stress og mas, et hus med god plass både inne og ute og helst med utsikt over vakker natur. Det fikk de i Fyresdal.

Dattera Sanne og de tre guttene Rutger, Erik og Thomas begynte på skolen. Ordboka var like nødvendig som linjal når de måtte gjøre matteleksa.

Sukk og stønn hjalp ikke. Heller ikke å bare snakke engelsk selv om mange i klassen synes det er kult. Sakte, men sikkert sneik flere og flere norske ord seg inn i praten.

Viktige redskaper

Ingen husker om det var solskinn på den første dugnadsdagen. Ikke den andre gangen, eller den tiende gangen heller. For det har blitt mye dugnadsarbeid for koret, korpset og andre i bygda. Og det er de glade for.

Språkopplæring tre ganger i uka var viktig, men felles ansvar og jobb for nærmiljøet ga flere utfordringer og muligheter til å bruke det nye språket. Ord som spade, rive, rake og søppelpose er viktige redskaper. Ikke bare under dugnaden, men som starten på en liten samtale og en invitasjon. Og den kan gå begge veier.

– Du kan ikke sitte hjemme og vente på at noen skal banke på døra. Du må gjøre noe sjøl også, sier Marini van Terheijden.

Idag er den tidligere apotekteknikeren spesialhjelpepleier på Tokke helsesenter. 60-åringen tok utdannelsen få år etter at de flytta til Norge.

Snedig sosialt liv

Sosialantropolog Christian Sørhaug ved Høgskolen i Østfold applauderer nesten når han hører om familien i Fyresdal. Koden for en god integrering i Norge har flere faktorer. Dugnaden er en av dem.

– Du må vise at du er villig til å ofre deg for fellesskapet. Å skjønne at det er flaut å ikke delta i dugnaden. Det har vi nordmenn lært.

Han har snakka med mange av nederlenderne som kom til Norge mellom 2003 og 2014. Noen nederlendere syntes dugnaden var en snedig form for sosialt liv som handler mer om å drikke kaffe enn å bli ferdig med jobben.

Sørhaug tror at det å forstå verdien av dugnad ofte skiller de som har valgt å bli i Norge, og de som har reist tilbake til Nederland.

Litt naive

Sosialantropologens rapport bygger på intervjuer med nederlendere i Tokke, Drangedal, Tinn og Nome kommuner i Telemark. Noen av livsstilsinnvandrerne la ikke skjul på at de hadde vært litt naive. De hadde ganske enkelt hatt et idealisert bilde av det landlige livet.

Sørhaug forteller at de ikke hadde klart å se for seg hvilke avstander det er i utkantkommunene. Noen fikk en overraskende lang vei til skolen, jobben og butikken. De som starta egen bedrift, fant fort ut av at det var få kunder i nærmiljøet. De måtte rett og slett justere forventningene sine.

Oversikten til Statistisk sentralbyrå viser en stor innvandring av nederlendere over flere år, men så stopper det opp for så å gå litt tilbake.

Noen fant aldri huset med den fantastiske utsikten. De mista håpet om et nytt og bedre liv. Det gjorde Rob Saly også.

Og så kom tvilen

Mye lå til rette for at det nye livet skulle bli som planlagt. Allikevel skulle valget føre til en stor frustrasjon og tvil hos Rob Saly etter noen uker. Det var en prøvelse for hele familien.

Kona og ungene reiste i forveien i september 2003. Han var igjen for å selge huset og optikerforretningen i Zuidhorn. Først i februar 2004 var hele familien samla i Fyresdal. De hadde begynt å lære norsk. Marini var blitt kjent med flere i bygda. Han hadde ingen jobb å gå til.

Etter fem uker pakker han teltet og reiser. Rob vet ikke hvor han skal, og han vet ikke når de ser hverandre igjen. Han vet bare at han må tenke på hva han har gjort og hva han skal gjøre. Finne seg sjøl, som han sier i dag. Etter fem dager ringer han til Marini. Da sitter han på fergekaia i Langesund.

– Nå kommer jeg hjem til deg, sier han. Dette er den eneste gangen han har tvilt på om det var riktig å flytte til Norge.

Motgang og motbakker kan gi styrke eller ta knekken på noen. Disse vanskelige dagene for hele familien var en tøff test. Den klarte de.

En hyppig gjest etter hvert

Jansen logrer. Han er på vei inn sammen med matmor etter en luftetur oppe i åsen. Jaktbikkja har fått øye på en kjent skikkelse borti veien.

– Stig på, sier Marini og slipper inn både Jansen og «gamleordføreren». Saamund Gjersund sier sjeldent nei til en invitasjon. Derfor ble Fyresdal den første kommunen som satsa på nederlendere i 2003.

Da åpna ordføreren fra Bygdelista brevet fra rekrutteringsselskapet Placement. Kunne Fyresdal kommune tenke seg et samarbeid? Nederlendere var på utkikk etter et nytt liv et nytt sted. Gert Rietman i Placement visste at Fyresdal trengte nye innbyggere, gjerne mange nye innbyggere.

Ordføreren brukte ikke mye tid på å klø seg i skjegget. Snart var han i kontakt med de første nysgjerrige nederlenderne.

Arbeid måtte de skaffe sjøl. Noen arbeidsplasser i kommunen krevde spesiell kompetanse, og disse plassene fikk snart nederlandske ansatte.

– Noen hadde helt urealistiske forhåpninger. De forsvant fort.

Det har aldri vært veldig folksomt i Fyresdal. I 1910 delte 1.824 fyresdøler på 1.280 kvadratkilometer. Nedgangen fortsatte jevnt og trutt fram til 2003. Da var tallet nede i 1.310. Samtidig starta rekrutteringsarbeidet. Ti år seinere bor det 1.350 personer der. Trettitre av disse var nederlendere. Dette var tilsynelatende positivt, men det skjulte seg noe annet bak disse tallene.

Da hadde den negative trenden allerede gitt utslag på to tabeller, og verre skulle det bli. I 2017 var det registrert 1.319 fyresdøler, 27 av dem kom fra Nederland. På det meste var det neste 80 nederlendere i kommunen.

Kort fortalt: mange flytta til Fyresdal en periode, men flere flytta derfra. De fleste for å få seg jobb et annet sted, for å studere eller fordi de ganske enkelt ikke trivdes. Det gjelder ikke bare for nederlenderne.

Å knekke en kode

Integrering er å forstå og å bli forstått. Misforståelser er bare en del av lærekurven.

Marini van Terheijden må le når hun tenker på dialektorda hun måtte bryne seg på. Dynna var et lite problem. Nei, det var ikke noe i senga. I Fyresdal lukker du igjen dynna. Nå er dialektorda en naturlig del av dagligtalen på jobben og med ungene. Hjemme snakker ekteparet gjerne nederlandsk sammen, men aldri på butikken eller sammen med nordmenn.

Dugnaden er en del av sosialiseringa. Å bli kjent med noen, kanskje bare overfladisk, men muligheten til å bli godt kjent er der. Å vise at du bryr deg om det som skjer i nabolaget.

– Det gjelder å finne felles interesser, sier Marini og Rob. Enten interesser de har fra tidligere, eller å få nye interesser fra nye bekjente. Han har lært å gå på jakt. Seinere har de lært å seile langs sørlandskysten. De aner ikke hva dreggen og dørken heter på nederlandsk, bare på norsk.

Paret har flere nye venner som de har blitt kjent med de siste 14–15 årene. Det er bare ett nederlandsk vennepar de har kontakt med i Norge, resten er norske.

Rob Saly beundrer andre nederlandske livsstilsinnvandrere som har skap sin egen arbeidsplass i Norge. Allikevel mener han det er en stor fordel å ha en norsk arbeidsgiver. Jobben er et godt sted å treffe mange nye mennesker og et fint sted å bruke språket.

Han begynte med eiendomsformidling i Norge, men fikk snart tilbud om å jobbe for rekrutteringsbyrået Placement. Dermed fikk han muligheten til å hjelpe andre nederlendere med å etablere seg i Norge.

Etter sju år ville han gjøre noe annet. På den tida var det ledig jobb som fabrikksjef på «Aktiv Lek» i Fyresdal, og den jobben fikk han. Der har han ansvaret for flere ansatte som lager store klatrestativ til lekeplasser over hele Norge og for eksport til Sverige.

Ikke lenger i tvil

Truger eller sykler? Det avhenger av vær og førerforhold, men utvalget i garasjen er mangfold og vitner om et aktivt liv.

Fritida tilbringer de utendørs. Det er god plass og gode venner i nærheten. De har fått en ny livsstil med mindre stress, masse frisk luft og ingen køer bortsett fra i Spar-butikken fredag ettermiddag når hyttefolk også skal handle inn til helga.

Familien har vokst etter at den kom til Norge. Nå har det kommet en ny generasjon med tre barnebarn. De fire voksne barna har flyttet fra Fyresdal, men de bor andre steder i Norge.

Rob Saly er mer enn fornøyd med valget han og resten av familien gjorde i 2003. Han kom til ei bygd der alle prøvde å leve et godt liv, enten de var ordfører, lærer eller bonde. Statusjag var og er et fremmedord.

Familien har blitt nesten norske, men ikke helt. Det er visse ting de ikke er imponert over.

– Drikkekulturen, sier han. Allerede i Nederland under informasjonsmøtet til Placement ble de fortalt om den. Nordmenn drikker til det er tomt. Nederlenderne forundrer seg over dette. Saly tror nederlendere og nordmenn drikker like mye fordelt over ett år, men ikke like mye på en gang.

Og så ler de litt av osten i Norge. Nøkkelosten har en smak de kjenner igjen fra det gamle hjemlandet, men Norvegia, nei takk! Vellagra oster står øverst på ønskelista når de får besøk fra Nederland.

– Vi kommer ikke til å flytte tilbake til Nederland. Vi har fått et nytt og bedre liv.