Fra diskos til dieselsteg

– Ja, han er verdensmester akkurat nå, men ...

– Men du er best?

– Jeg vil si det, ja.

Kerron Clement skjønte nok ikke helt hva som hadde truffet ham da dette intervjuet fant sted i kveldinga 9. august 2017.

Som regjerende olympisk mester, og med to VM-gull fra før, hadde han stilt til start som favoritt i VM-finalen på 400 meter hekk. Men under ruskete forhold som minnet mest om vestlandsk høstvær, ble den gamle mesteren rammet av en orkan fra Ytre Dimna.

Orkanen hadde et navn og en alder: Karsten Warholm, 21 år.

– Alt som betyr noe nå, er å få revansje, sa Clement.

Ville ikke høre

Som nevnt, Clement hadde nok ikke skjønt hva som hadde truffet ham, og det er kanskje ikke så rart. For det var først i de euforiske minuttene under seiersrunden foran 60.000 tilskuere på Olympiastadion i London at Karsten Warholm selv fullt ut skjønte det:

– Da jeg vant VM i 2017, var det ikke et valg å se seg tilbake, egentlig, sier Warholm to år senere.

Det alternative valget, som fram til da hadde vært reell mulighet, var å ikke satse på 400 meter hekk.

For det var mangekjemper Karsten Warholm identifiserte seg som.

Selv ikke da han satte norsk rekord og tok seg til semifinale på 400 meter hekk under OL i Rio de Janeiro i 2016, var han klar til å skifte kurs.

– Nå må han droppe den tikamp-satsingen sin. Han har ikke kastferdigheter til å hevde seg i toppen i tikamp, mens på hekk er han allerede der, var beskjeden fra NRKs ekspertkommentator Vebjørn Rodal.

– Rodal er en fin fyr, og han må ha sine meninger uten at jeg skal legge meg opp i det. Jeg har stor respekt for ham. Samtidig forventer jeg at han respekterer mine mål og visjoner, svarte Warholm.

Korteste vei til OL

Så hvorfor ble tikjemperen likevel hekkeløper?

– Det meste peker tilbake på Leif Olav, det gjør det som oftest, sier Warholm.

Det var i 2015 Warholm fikk Leif Olav Alnes som trener. Alnes hadde tidligere trent Geir Moen til gull i både EM og innendørs-VM på 200 meter.

Biomekanikeren fullførte aldri doktorgraden i sprint ved Norges idrettshøgskole (NIH). Til det var han for opptatt med å trene idrettsutøvere, men gikk likevel under tilnavnet «Doktor Sprint».

Leif Olav Alnes hadde kort oppsummert adskillig mer greie på hvordan Warholm kunne løpe raskere enn hvordan han kunne kaste lenger.

Men kanskje først og fremst hadde han en analyse som tilsa at Warholm hadde strålende forutsetninger for å lykkes på nettopp 400 meter hekk.

– Leif Olav mente at det var den beste veien for å komme til OL. Det var mitt store mål, og jeg spurte hva jeg måtte gjøre for å komme dit. Han mente mangekamp kunne være litt vanskelig, så da prøvde vi 400 hekk, forteller Warholm.

– Jeg sa at korteste vei fram for ham var 400 meter hekk, for han hadde en ganske bred bakgrunn. Han har et dieselsteg, altså et langt steg som passer bra for å springe hekk, bekrefter Alnes.

Så satte de i gang for å få Warholm til OL. Ved utgangen av 2015 hadde han en personlig rekord på 51,09 på langhekken.

I 2016 sesongåpnet han med 49,62. Personlig rekord med 1,47 sekunder. Warholms første norgesrekord på 400 meter hekk.

Han flyttet rekorden ytterligere to ganger – blant annet da han tok seg til EM-finale i Amsterdam – før OL i Rio, som han altså kvalifiserte seg til med glans. Sånn sett var målet nådd.

I forsøksheatet satte han sin fjerde norske rekord, denne gangen på 48,49. Han hadde forbedret seg 2,6 sekunder på én sesong. Han hadde tatt seg til EM-finale og OL-semifinale.

Tunge kastredskaper

Likevel ville han altså ikke høre på Vebjørn Rodal.

– Jeg var fortsatt ganske sikker i min sak i 2016 på at jeg skulle fortsette med mangekamp. Jeg trente fortsatt litt forskjellige mangekampøvelser, men jeg gjorde mest hekk og hadde store framskritt. Så det ble plutselig naturlig, forteller Warholm.

En annen faktor spilte også inn. Overgangen fra junior- til seniorklassen forsterket nemlig Warholms svakhet i kastøvelser.

– For det første holdt jeg ikke nivået ekstremt bra på juniorredskap. Og når man da skal begynne å kaste enda tyngre kule, tyngre diskos, tyngre spyd, hadde det kommet til å kreve veldig mye arbeid og veldig mye tid uten nødvendigvis så veldig mye utbytte. Så jeg er veldig glad for at jeg tok den avgjørelsen, sier Warholm.

– Jeg tror han kunne blitt en veldig god mangekjemper også, men det hadde tatt lengre tid. Og vi trener ekstremt mye nå, så jeg lurer på hvordan vi skulle fått tid til noe annet, sier Leif Olav Alnes.

Det var også Alnes som åpnet Warholms øyne for hvor mye tid som må investeres om man skal til topps.

– Jeg hadde bestemt meg for å gå masse på skole. Jeg tror ikke jeg skjønte helt hva toppidretten gikk ut på. Jeg var fersk i gamet som handler om knallharde prioriteringer og resultat på toppnivå, sier Warholm, som ganske raskt satte økonomistudiene på vent.

Warholm trivdes også med å vise seg fram på de store arenaene, som hekkeløpingen ganske fort ga ham muligheten til.

– Tikamp blir litt som maraton, man kan ikke gjøre det så ofte. Det gleder meg mer å kunne springe Diamond League. Da jeg først fikk smaken på dette her, så var jeg egentlig solgt. Jeg kunne levd uten rampelyset, men jeg tror livet mitt hadde vært litt fattigere om jeg hadde satset på tikamp, faktisk.

Utenfor boksen

Siden VM-gullet i 2017 har i stedet all tid blitt investert i å bruke minst mulig tid på én runde rundt en friidrettsbane, der ti hekker er satt opp som brems.

Karsten Warholm og Leif Olav Alnes har gjort det på sin måte. De går utenfor boksen så ofte de kan.

Foreløpig siste stopp på suksessferden var Diamond League-finalen i Zürich 29. august.

Der dukket duoen aldri opp på oppvarmingsbanen. En time før løpet fant NRK dem i stedet i ei gate bak utøverhotellet, et par hundre meter fra stadion.

Der hadde Alnes satt opp sine hjemmelagde hekker. Hadde det begynt å regne, noe det var fare for, hadde de rømt inn i parkeringshuset under hotellet.

Men skyene bestemte seg for å holde på vannet denne kvelden, så trener og elev gjennomførte sine faste rutiner i fred og ro ute på gata. Lett jogg. Bøy og tøy. Noen tekniske driller. Et par drag med litt mer fart.

Og ikke minst verbal oppgiring.

Villdyret skulle fram.

Dagen etter skulle da også Zürich-avisa Tagez-Anzeiger skrive: «Ingen friidrettsutøver skriker mer oppildnet før start enn Karsten Warholm. Blir tiden god, er det heller ingen som brøler mer euforisk etter målgang».

Igjen gikk det fort. Fryktelig fort. 46,92 er den nest raskeste gjennomføringen av en 400 meter hekk i historien.

Warholms 13. norgesrekord på distansen, hans tredje europarekord og hans første Diamond League-rekord.

Neste barriere: verdensrekord

På tribunen satt Kevin Young og så at verdensrekorden på 46,78, som har vært hans siden OL i Barcelona i 1992, trolig lever på lånt tid. Hadde ikke Warholm måtte trippe to uplanlagte steg før den niende hekken, hadde Young forlatt Zürich som tidligere verdensrekordholder.

– Jeg har allerede forberedt meg på å miste den. Jeg har båret den som en baby i 27 år. Hun er voksen nå, sier Young, som er sikker på rivaleriet mellom Warholm, Rai Benjamin og Abderrahman Samba kommer til å ende med ny rekord.

Young tror de kan løpe ned mot 46,5. Og blir det Warholm som bryter den barrieren, mener Young det henger sammen med bakgrunnen som tikjemper.

– Nå kan han fokusere på én øvelse i stedet for 10, påpeker han.

Karsten Warholm er ikke så glad i å snakke om barrierene som ikke er brutt. Samtidig er det dem som driver ham framover.

– Jeg har tatt helt enorme steg. Det føles helt fantastisk å ta disse barrierene, og det er mye det som motiverer meg. Og nå begynner jeg å komme på et nivå som jeg sjøl ikke helt skjønner hvor bra er før jeg setter meg ned og leser og ser på historikken på hvor mange jeg har slått, sier han.

Aldri gammel grinebiter

Nå er han på plass i Doha for å forsvare VM-gullet fra London. Der møter han ikke Kerron Clement. Den gamle mesteren prøvde, men klarte ikke å kvalifisere seg for det amerikanske laget.

Faktisk har han aldri slått Warholm siden han i nederlagets time i London erklærte seg som best. Mulighetene for den varslede revansjen smuldrer opp.

To år etterpå innrømmer Karsten Warholm at han ikke satte pris på den manglende anerkjennelsen fra den meritterte rivalen.

– Jeg var nok litt mer hårsår i 2017 enn jeg er nå. Jeg føler jeg har fått litt flere år på ræva og litt mer tyngde og tiltro til meg selv, så nå kjenner jeg at det bare er morsomt. For nå har jeg løpt fortere enn han noen gang har gjort og tatt nye steg, sier han.

Samtidig var det en vekker.

– Jeg tenkte at jeg håper jeg aldri blir en gammel grinebiter som han der. Jeg håper at når jeg blir en gammel fyr, kan jeg vise de unge og nye litt respekt og være med på å «pushe» dem videre mot nye høyder, sier Karsten Warholm.

Tidligere tikjemper.

Nå så definitivt hekkeløper.

– Vi må gi Vebjørn (Rodal) poeng på den, tenker jeg, smiler Warholm.