Vi trives best i ørken-landskap

Det var klubbene i den svenske eliteserien, Allsvenskan, som måtte ta ansvar.

Trusselen om å nekte spillerne å bli med landslaget på den planlagte turen til ørkenlandet i januar gjorde at det svenske fotballforbundet, SvFF, onsdag måtte gå mot sin egen landslagssjefs ønsker og avlyse det hele.

Det mest oppsiktsvekkende er likevel at de svenske fotball-lederne frem til det trodde man kunne gjennomføre noe slikt uten store protester.

Sveriges landslagssjef Janne Andersson har lenge uttrykt sin motvilje mot markeringer mot VM i Qatar. I stedet ville han han altså like godt med seg det blågule landslaget på turné til den omdiskuterte VM-arrangøren.

I januar skulle de reise til Qatar for å trene og forberede seg til VM i samme land senere på året, et VM de i øyeblikket ser ut til å ha gode sjanser for å kvalifisere seg til. Og når de først skulle av gårde, er det like godt på det som blir betegnet som en «turné» til flere av arenaene.

Ikke bare det: Janne Andersson er en mann med så lite blygsel at han påsto dette skulle bidra til å legge trykk på det qatarske regimet.

Slik snakker en landslagssjef som har tatt føringen i en VM-kvalifisering – ikke en mann som vil bli forstyrret unødvendig av temaer som menneskerettighetssituasjonen i ørkenstaten Qatar.

Det svenske svik

Selv om SvFF nå har blitt tvunget til å kansellere planene, betyr dette likevel en åpenbar svekkelse av det nordiske initiativ overfor FIFA.

Hensikten var å legge et felles press for å få brukt VM til å få til noe man faktisk kan kalle varige endringer for fremmedarbeiderne i Qatar.

Nå trer Sverige som første land ut av den nordiske rekka, uansett hvordan man prøver å unnskylde seg.

Diskusjonene om effektive virkemidler endte først i et fellesnordisk initiativ i brevs form i mai.

Så sent som 1. september kom et nytt brev til FIFA på vegne av de samme seks fotballforbundene, med utgangspunkt i Amnestys rapport fra slutten av august, som viste at tallene på antallet døde fremmedarbeidere i Qatar siden tildelingen av VM kanskje er så høyt som 15.000.

Veldig mange av disse har aldri fått konstatert en egentlig dødsårsak.

De seks fotballpresidentene understreker i brevet behovet for å fortsette arbeidet med å påvirke arrangørene.

Den eneste responsen så langt er mest av alt litt surrealistisk, i form av en svensk landslagssjef som altså ville sende sine spillere på treningsleir til noe som etter alt man har sett av dokumentasjon fra de siste årene mest av alt føles som en symbolsk gravplass. Med støtte fra sitt eget fotballforbund.

Sveriges fotballforbund har med dette bevist hvor lite de egentlig legger i ønsket om å legge press på myndighetene i Qatar. Landslagsturneen ville bare bidratt til å legitimere deres ønske om å fremstå attraktive for omverdenen.

Det er en svensk ignoranse som grenser til det uforståelige.

De skulle dra til Qatar fordi det vil være en sportslig fordel å få testet forholdene før det er klart for sluttspill.

Og i tillegg late som om man trodde det faktisk kan legge press på myndighetene.

For Sverige skal forberede seg så godt de bare kan for VM-suksess. Slikt kunne man altså bare gjøre ved å føle på omgivelsene og puste inn den varme ørkenluften.

«I'm just a nobody from Finland»

Det har allerede den finske landslagskapteinen Tim Sparv gjort som en del av sitt landslag. Finland reiste på en tilsvarende treningsleir til Qatar i januar 2019.

Den eneste som ble hjemme av samvittighetsgrunner av de finske spillerne den gang var Riku Riski. Ingen av de andre skjønte ordentlig hvorfor, ifølge Sparv. De siste 2,5 årene har han forsøkt å forstå.

På utøver-siden Players Tribune tar han nå et meget engasjert oppgjør med sin manglende bevissthet rundt hvordan han har forholdt seg til Qatar – og hvor viktig det er at spillerne gjør det.

Sparvs innlegg er en kommende lærebok i utøver-engasjement og en meget interessant fortelling om en prosess og en oppvåkning han som spiller har gått gjennom, hvor han på egen hånd begynner å prøve å forstå hva som faktisk foregår i landet han har besøkt som spiller – og i hvilket politisk spill han blir brukt.

«I’m just a nobody from Finland», skriver han om seg selv.

Det er han uansett ikke etter dette. For er det en ting vi trenger akkurat nå, er det stemmer som den til Tim Sparv. La oss håpe han også snakker svensk.

Svensk sjansesløseri

En annen som fortjener å bli hørt i denne sammenhengen er jo vår egen landslagssjef Ståle Solbakken, som neppe tier stille rundt verken dette eller annet som engasjerer ham frem til slutten av november 2022.

Og som gir sine spillere den oppbakking de trenger for selv å tørre å markere sine standpunkter når de er med landslaget. Ikke alle vil, som vi har sett i enkelttilfeller, men det er nødvendigvis også en del av den frihet spillerne har under Solbakken.

Skal Ståle Solbakken snakke videre om sjansesløseri i dag, kan han konsentrere seg om det svenske.

For dette er en tapt mulighet for en troverdig, fellesnordisk kraft inn i dialog-arbeidet man ønsker å presse FIFA til å fortsette.

«Når skal man ta på seg andre trøyer?» spurte Janne Andersson retorisk, etter at Norge hadde markert sin støtte til fremmedarbeiderne i Qatar ved å bruke de mye omtalte t-skjortene første gang.

Svaret er kanskje «nå»?

For er det et tidspunkt man trenger en endring i den svenske verdensanskuelsen, er det akkurat her, etter at både Janne Andersson og hele det svenske fotballforbundet sviktet som mest.

Det har vært mange diskusjoner om virkemidler, om det beste vil være boikott eller en fortsatt dialog. Men denne formen for dialog er det ingen som har anbefalt frem til nå.

«Frågar du hvem som helst i den här truppen så tycker vi til 100 procent att det inte är bra», svarte landslagssjefen selv på spørsmål om hva han mener om situasjonen i Qatar.

Da må vi få tillegge: Det var jammen ikke dette forsøket heller, Janne.

2022 kunne altså gitt Sverige en ny statsminister, Abba på comeback-turné via hologram og et fotball-landslag på treningsleir i Qatar. Det ville ikke nødvendigvis blitt et godt år for våre naboer. Nå er det siste avverget. Og det er fortsatt tid til å stålsette seg for resten.

«När ja är ja och nej är nej och tvivlet tiger still»

(Öppna landskap, Ulf Lundell)