Fortsatt står lekene i 1936 som OL-historiens minst ærefulle kapittel. Både vinterlekene (Garmisch-Partenkirchen) og sommerlekene (Berlin) gikk i Tyskland.
Adolf Hitler, den første og verste, men langt fra den siste til å misbruke OL
Hitlers regime gjorde OL til et propagandashow, ikke minst gjennom filmskaperen Leni Riefensthals klassiske film om OL.
Likevel klarte enkelte utøvere å stikke kjepper i Hitlers propaganda. Den svarte amerikanske sprinteren Jesse Owens fire OL-gull passet dårlig inn i nazistenes rasepropaganda. Også det norske bronselagets 2-0-seier over Tyskland med Hitler på tribunen passet dårlig for inn i de tyske planene.
Svarte pantere
Mexico-OL i 1968 ble skjemmet både før og under lekene. Meksikanske myndigheter slo brutalt ned en studentdemonstrasjon i forkant av lekene, og ifølge opplysninger som senere er kommet frem, ble flere hundre demonstranter skutt og drept.
Selve lekene ble også politisert etter at amerikanske medaljevinnere på 200 meter friidrett valgte å demonstrere mot rasisme på seierspallen.
Juan Antonio Samaranch overlot Jaques Rogge en avpolitisert , men fortsatt vanskelig olympisk bevegelse.
Vinneren Tommy Smith og bronsemedaljøren John Carlos sto med en knyttet hånd i en svart hanske under avspillingen av den amerikanske nasjonalsangen. Demonstrasjonen var ment som en støtte til den militante borgerrettighetsorganisasjonen Svarte Pantere, og førte til sterke reaksjoner i USA.
Terrorangrep
München-OL i 1972 var ment å være Vest-Tysklands endelige gjeninntreden i idrettsverdenen etter Berlin-lekene, men huskes i stedet for terrorangrepet mot den israelske troppen.
Den palestinske terrorgruppen Svart September angrep deltakerlandsbyen, og tok deler av den israelske troppen som gisler. Under et forsøk fra tysk politi på å befri gislene, tok terroristene livet av sju israelske atleter og ledere.
Boikotter
De neste fire sommerolympiadene ble alle rammet av at forskjellige land boikottet lekene. OL i Montreal i 1976 ble boikottet av de fleste afrikanske landene i protest mot at New Zealand hadde hatt idrettslige kontakter med apartheid-regimet i Sør-Afrika.
Enda mer omfattende var boikotten av OL i Moskva fire år senere i protest mot den sovjetiske invasjonen av Afhganistan. En rekke vestlige land med USA i spissen, og også inkludert Norge, valgte å holde seg borte fra lekene.
Gammelfascisten Samaranch ledet OL gjennom boikotter og korrupsjonsskandaler.
Fire år senere, i Los Angeles i 1984, var det det øst-blokkens tur til å boikotte lekene. Med unntak av Romania holdt samtlige land i Warzawa-pakten seg borte fra lekene.
Under Seuol-OL i 1988 valgte østblokklandene å delta igjen, men lekene ble likevel skjemmet av at idrettsstormakten Cuba valgte å holde seg borte.
Mindre politikk, mer penger
Den forrige IOC-presidenten Juan Antonio Samaranch arbeidet aktivt for å avpolitisere lekene. Da OL i 1992 kom til hans hjemby Barcelona var det endelig med fullverdig deltakelse.
Likevel fortsatte skandalene å ramme den olympiske bevegelse. Etter at årets leker ble tildelt Salt Lake City ble det kjent at det hadde skjedd etter omfattende bestikkelser.
En rekke medlemmer av den internasjonale olympiske komite måtte ta sin hatt og gå, og den amerikanske søkerkomiteen ble politietterforsket.
Heller ikke årets OL har vært helt fritt for politikk; USAs president George W. Bush er blitt kritisert for sine ord under åpningsseremonien. Også bruken av det amerikanske flagget fra World Trade Center er blitt oppfattet som en sammenblanding av idrett og politikk som mange håpet hørte historien til.