Motgangen truet karrieren. Så gikk bronsehelten sitt livs løp

– Det betyr rett og slett alt. Det er tusenvis av treningstimer, og … Nei, nå blir jeg emosjonell, sier Olsrud og må ta seg en pause.

Leppene begynner å skjelve når Olsrud skal fortelle om hvor mye bronsen på 20-kilometeren i Paralympics betyr for ham.

Og for de nærmeste. Og for laget.

– Et eventyr

For fire år siden ble favorittdistansen spolert på grunn av sykdom i Sotsji. Da var Olsrud så langt nede at han var nær ved å gi seg.

Men han fortsatte. Læreren ved Lillestrøm videregående trappet ned til 50 prosents stilling for å kunne satse optimalt mot Pyeongchang.

Han forteller at det har gått rundt fordi han har kuttet på utgiftene. Samtidig har han lagt ned tusenvis av treningstimer på Budor, i Holmenkollen, i Nordhulia, opp Tryvann.

Nå raser disse tankene gjennom hodet hans.

– Nå er det verdt hvert eneste sekund. Det har vært et eventyr, sier Olsrud med bristende stemme.

Måtte snu seg for å sjekke mållinjen

Bronsen krevde en anstrengelse fra hver minste fiber i kroppen.

Før den siste runden fikk han sekundering fra idrettspsykolog Arne Jørstad Riise: «Nå er det natta!»

Olsrud var i bunn av kjelleren. Det svartnet for ham opp den aller siste bakken. Han forteller at han måtte stole på gravitasjon og vilje.

Han kollapset et par, små meter over mållinjen. I ørska måtte han snu seg for å sikre at den røde streken faktisk var passert.

Scenen var ikke så ulik Bjørn Dæhlies femmilsgull fra Nagano i 1998.

– Du skal gi alt. Sånn skal det være i Paralympics. Det skylder man Norge og av respekten for plassen du har fått på laget. Du skal gi alt. Det er ikke noe alternativ. Du kan ikke gi 95 prosent her. Det blir meningsløst, sier Olsrud bestemt.

Jublet for lagkameraten under eget løp

Noen minutter etter bronsefangsten kom svaksynte Eirik Bye og ledsageren Arvid Nelson i mål.

Selv fikk de problemer og havnet langt bak på åpningsdistansen. De fikk ikke svarene de hadde håpet på.

Det skulle imidlertid endre seg like før mål. Da fikk de nemlig beskjed om at Olsrud hadde gått inn til bronse.

Blant konkurrentene hadde de sin egen, lille feiring midt i løypa. Duoen forteller at de jublet og løftet hendene over hodet for lagkameraten.

Olsrud sto med pressen da lagkameratene kom bort for å gratulere ham. Da omfavnet de hverandre alle tre – og gråt.

– Han gjør en så vanvittig jobb treningsmessig og for laget. Jeg har bare positive ting å si om ham. Han er en god venn, sier Bye.

Særlig Nelson lot seg bevege over prestasjonen til Olsrud.

– Du klarer å sette deg inn i situasjonen. Du vet hvor hardt han jobber. Han har hatt så mye motgang. Det er gøy når de som fortjener det, virkelig fortjener det, lykkes, sier Nelson.

Olsrud er like opptatt av å takke de rundt ham. Det er så mange som har betydd så mye for ham opp gjennom årene.

Familie, venner, trenere, smørere, støtteapparat. Stemmen sprekker når han nevner mamma, pappa, broren Øystein og niesen Jenny (1).

– Ikke nå eller aldri, men nå

Nervene hos Olsrud hadde for lengst begynt å bygge seg opp da NRK møtte ham på velkomstseremonien før helgen.

Det var nå det gjaldt. Dette var hans eksamen.

Det var også ordlyden da psykolog Riise møtte Olsrud søndag kveld. Psykologen hadde listet opp tre ord Olsrud skulle ta med seg gjennom nattesøvnen.

– Alt. Jeg skulle komme i mål og vite at jeg ga alt. Det følte jeg at jeg klarte, smiler Olsrud og fortsetter:

– Det var ikke nå eller aldri, men det var nå. Det var nå det skulle gjøres.

Det tredje ordet? Det var Målia, hvor både Olsrud og Riise har hytte.

Her har Olsrud trent og trent og trent. Og trent.

– Innser at det er verdt det

– Han har forberedt seg godt. Han var nervøs for om han ble for sliten, men han har kjørt sin plan, sier landslagstrener Lars Berger.

Også han omfavnet bronsevinneren i pressesonen. Olsrud tørket en tåre etter praten med den tidligere skiskytteren og langrennsløperen, som han gir en stor del av æren for medaljen.

Ingen har gått bedre teknisk i letterreng enn Berger, mener Olsrud. Time etter time har han fulgt ryggen til den høyreiste 38-åringen med tanke på løypene i Pyeongchang.

Selv mener Berger at Olsrud er god, skummelt god, til å presse seg.

– Han har kjent på melkesyre i mange timer. Det trengte han i dag. Han innser nå at alt dette er verdt det, sier Berger.

Overrasket seg selv

Olsrud, som har medfødt dysmeli i høyre hånd, går med én skistav. Han tangerte sin beste plassering individuelt med bronsen på 20-kilometeren fristil.

Han har sett på seg selv som sterkest i klassisk, men denne sesongen står han med to 5.-plasser i verdenscupen i både klassisk og fristil.

Likevel har det vært flest nesten-løp for Olsrud i alle disse årene. Pallplasseringen kom i verdenscupen i Surnadal i 2015.

– Jeg har alltid vært rundt 5.-6.-plass, og så klarer jeg det i det viktigste løpet i mitt liv, beskriver Olsrud.

Det var lite å gjøre med ukraineren Igor Reptyukh, som tok et suverent gull foran franskmannen Benjamin Daviet.

Bronsen var likevel Olsruds første individuelle medalje, og Norges første paralympiske medalje i Pyeongchang.

Det siste betyr også mye for Olsrud.

– Det er selvfølgelig stort å få være med i Paralympics, men når du representerer Norge i et vintermesterskap, er målet medalje. Når det går, er det helt fantastisk. Det har vært litt stang ut for Norge så langt, og jeg håper at dette kan være med å snu trenden. At vi får en skikkelig oppsving, sier 32-åringen.

Fortsatt gjenstår sprint (onsdag), mellomdistanse (lørdag) og stafett (søndag) for Olsrud, men det var på denne distansen han hadde sin store sjanse.

Nå vil Pyeongchang i 2018 uansett være stedet der 32-åringen endelig lyktes.

– Nå har jeg alt å vinne. Jeg slår meg ikke til ro med dette, men nå kan jeg senke skuldrene, sier Olsrud.