I krig og høydehus er alt tillatt

Det er ikke lett å forstå detaljene i diskusjonene rundt simulert høyde, som det egentlig heter, selv for de fleste som er mer enn middels interessert i dette.

Det som er lettere å observere, er hva det fremkaller av oppførsel og mangel på sådan fra meningsbærere i sammenhengen.

Norge har hatt en mer eller mindre pågående diskusjon rundt dette siden midten av 1990-tallet, og denne helgen skal et nytt kapittel avsluttes.

Favorittkrangelen til norsk idrett

Det eneste de aller fleste er sikker på når det gjelder utfallet, er likevel at dette kapittelet heller ikke blir det siste.

Favorittkrangelen til norsk idrett er for god prinsipielt og samtidig for uskyldig i praksis til at man kan la den helt forsvinne. Høydehussaken er rett og slett en perfekt arena for å kamuflere veldig mange andre idrettspolitiske og personlige agendaer.

Frontene i debatten er derfor markante, grensende til hatske- og i hvert fall tydelige, hvis man skal prøve å si noe positivt.

Og så er det alle de man ikke ser, som de siste uker og måneder har drevet mer eller mindre tilslørt lobbyisme for den ene eller andre løsningen.

Særlig oppbyggelig for norsk idrett er debatten uansett ikke.

Ideologen Ingebrigtsen

Den som sjelden er tilslørt, er Gjert Ingebrigtsen.

Den meget profilerte friidrettstrener og far har i denne debatten også blitt en slags ensom sjefideolog, der han har vært meget tydelig i sin kamp for å oppheve forbudet.

Hans argument, sammen med mange andre, er at det er feil å opprettholde et forbud resten av verden, med et delvis unntak av Italia, har avviklet for lengst. Norske utøvere bør rett og slett ha de samme muligheter som sine konkurrenter til å forberede seg optimalt.

Det er lett å gi ham og hans meningsfeller, som blant annet inkluderer det meste av norske toppidrettsutøvere, rett i at det er en åpenbar fornuft i dette.

Vebjørn Rodal - bitter siden 1997?

Forbudet kan komme til å bli opphevet, og det frustrerer mange, som mener dette bryter med norsk idretts verdigrunnlag. En av disse er olympisk mester på 800 meter fra 1996, Vebjørn Rodal.

Rodal, som også er friidrettsekspert i NRK, har vært sterk motstander siden han i 1997 gikk ut offentlig mot Bjørn Dæhlie og hans bruk av høydehus.

Denne motstanden gjentok han nylig i Adresseavisen.

Å si at det kom respons fra nevnte Ingebrigtsen i Sandnes er ingen overdrivelse. På et Facebook-forum kalte han Rodal «bitter», med en begrunnelse som nok kommer til å overleve denne høydehusdebatten ganske grundig:

«Hans egentlige motiv er en voldsom bitterhet for at han følte OL-medaljen hans ble nedvurdert sammenlignet med VM-gullene til Bjørn Dæhlie i ski-VM i 1997», skrev Gjert Ingebrigtsen.

Det vil være også være en overdrivelse å si at Ingebrigtsens argumentasjon akkurat her tjente hans sak i denne sammenhengen.

Og for de av dere som mot formodning husker Rodals gull fra Atlanta i 1996, for øvrig vårt eneste OL-gull i en løpsøvelse noen gang, bedre enn ski-VM i Trondheim, så ble det mesterskapet til info husket vel så mye for den enorme folkefesten som de store norske prestasjonene Rodal skal ha vært så bitter på.

I tillegg fikk vi den positive dopingprøven til den russiske langrennsløper Ljubov Jegorova, som gjorde at hun mistet gullet på 5 km - uten at det hadde noe som helst med høydehus å gjøre. Tror vi. Noen kan fort påstå noe annet i denne debatten.

Andersens avledningsmanøver

Og når vi er inne på det: Den siste- og klart beste- debatten i denne runden om høydesimulering var også i Trondheim denne uka, i regi Trøndelag Idrettskrets.

Denne inkluderte Vegard Ulvang, håndballpresident Kåre Geir Lio, som interessant nok har blitt engasjert motstander av noe som overhodet ikke angår hans egen idrett, og visepresident i NIF, Vibecke Sørensen, som har vært en saklig og god forsvarer av idrettsstyrets innstilling.

Men den fikk en litt bisarr avslutning, som også på sitt vis handlet om doping.

Norges tidligere WADA-topp Rune Andersen kom overraskende påstander i sin sluttreplikk, der han endte med å antyde at høydehus kunne brukes til å skjule doping.

Forenklet sagt mente han at man ikke kan vite hvor og hvordan man har fått endringen i oksygenet i blodet når man ikke dokumenterer at man har vært i høyden og ikke følger de såkalte blodpassene.

Dette er til info ett av disse punktene i teksten hvor man lett faller av.

For Rune Andersen, som var mot at WADA aksepterte høydesimulering i 2006, er ikke dette nytt. Som argument i en opphetet norsk høydedebatt var det et potensielt kronargument fra den tidligere antidoping-toppen.

Lytt til erfarne antidopingbyråer

Men argumentet til Andersen er altså gammelt, og WADA har likevel hele veien sett bort fra det og godkjent denne bruken, med unntak av noen tidssoner rett rundt mesterskap.

Og da er vi tilbake til det som må være det vesentligste, uansett hvor langt inn i gråsonen man føler seg:

Ønsket om å ha like regler i Norge som i andre land er sterkt i alle mulige andre sammenhenger innen idrett. Da bør det også være slik her.

Det er ikke etisk uproblematisk- men toppidretten definerer sin egen virkelighet - og skal få gjøre det innenfor grenser bestemt av de kompetente organer, som her er verdens eget antidopingbyrå, nemlig nevnte WADA. Skal vi i Norge skape en egen etisk standard utenom dette, blir det ganske mange interessante konflikter.

Sist gang forslaget om opphevelse var oppe, i 2015, var det likevel et stort flertall for å opprettholde forbudet. Da var parolen i bakkant at Norge nå skulle eksportere dette. Det har vist seg å være en vare like salgbar som askebegre. Kun Italia har noe som ligner på et tilsvarende forbud.

Skulle dessuten WADA, altså disse som faktisk bestemmer sånt, ville endre på sine regler på dette området i fremtiden, vil dette nødvendigvis få effekt også i Norge.

Hvis forbudet i Norge skulle bli opphevet, har Idrettsstyret også bestemt at det skal settes ned et utvalg som bestemmer retningslinjer for bruk, inkludert mulig aldersgrense. Ingen vil bli overrasket om minst én av brødrene Ingebrigtsen ender i dette utvalget.

I mellomtiden fortsetter den lett komiske skremselspropagandaen om skiløyper fulle av idrettsungdom med oksygenmasker, som nødvendigvis er direkte og bevisst misvisende og kun ment å skulle påvirke idrettstinget.

Høydekamp er valgkamp

Det er det samme tinget som for to år siden overraskende bestemte at Berit Kjøll skal være idrettspresident.

Dette irriterer fortsatt en del tidligere og for den del nåværende idrettstopper så intenst at flere til og med har skiftet syn i høydespørsmålet.

Dette underbygger det åpenbart underliggende:

Dette dreier seg egentlig om mer enn høyde.

Dette er ikke en verdidebatt, det er kampen om å styre hele norsk idrett.

Berit Kjøll og hennes idrettsstyre har gått inn for en opphevelse.

Et fortsatt forbud vil bety en svekkelse av Kjøll - en opphevelse i enda mye større grad en seier. Og den er det sterke krefter som for nærmest enhver pris vil unngå.

Posisjoneringen mot neste presidentvalg i norsk idrett om to år er i gang.

Dette er en del av det. Og det vil bli godt for norsk idrett å bli ferdig med debatten for denne gang. Den er nemlig tidvis i overkant uverdig.

Sæther-guttens søndag

En av de som har bidratt til dette er dessverre Dagbladets mangeårige kommentator Esten O. Sæther, som lenge og høylytt har gitt uttrykk for så vel sin motstand mot en opphevelse av det norske forbudet mot simulert høyde.

Problemet er at den ellers kunnskapsrike kommentator hadde blitt så desperat i sitt korstog at Dagbladets sjefredaktør måtte gå til det uvanlige skritt å gå ut og beklage påstandene til Sæther

Det var i all nøkternhet på sin plass. For personangrepene, som denne gang var rettet mot idrettsprofilene Birgit Skarstein og Astrid Uhrenholdt Jacobsen, var ikke bare ufine, de var direkte uredelige.

Det som ble betegnet som en «skandale» var rett og slett et fungerende idrettsdemokrati. Birgit Skarstein, som medlem av et skistyre som meget klart stemte for en opphevelse av høydehusforbudet, avverget til og med et mindre kupp fra langrennsrepresentantene i skistyret, hvor de i siste liten prøvde å endre avstemningsprosedyrene for å få omgjort ydmykende nederlag.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen, på sin side, hadde begått den synd at hun, til og med som sistevoterende, hadde vært en del av en enstemmig utøverkomité, som også stemte for den opphevelsen Sæther ikke vil ha.

Det som ikke ble beklaget, men som også hadde fortjent det, var at Dagbladets kommentator brukte betegnelsen «sportsjentene» på to av våre mest markante idrettskvinner og med det ga ufrivillige assosiasjoner til Ole Bull og hans seterjente fra en svunnen tid.

Etter at idrettstinget har stemt over saken på lørdag er det likevel en Sæther-gutt og hans allierte som risikerer å våkne til en ny virkelighet på søndag.

.