«Hvorfor går stemmene alltid til målscorerne?»

Vi kan like gjerne gi ut Gullballen basert på hvem som er mest populær på Facebook.

Det var i hvert fall forslaget til Philipp Lahm i fjor. Den tyske legenden, en lynende intelligent høyreback før han la opp, mente at kåringen har blitt en popularitetskonkurranse for spisser.

De mest populære på Facebook er Cristiano Ronaldo, Lionel Messi og Neymar. Det ble også rekkefølgen for Gullballen i fjor.

Og sannsynligvis vil den gjentas senere i dag, når prisen deles ut for 2017.

Kanskje er disse de tre beste, men Lahm hadde et poeng. Man får knapt stemmer om man ikke scorer mål. Smarte playmakere? Glem det. Heltemodige stoppere? Nei takk.

Skal man se bra ut på nominasjonslisten, må man også se bra ut på papiret.

Limet

Dette er årsaken bak tendensen til å undervurdere defensive spillere. Historisk sett har spisser alltid dominert kåringen, men aldri like mye som nå.

Problemet er ikke Ronaldo og Messi, som har vunnet de ni siste årene. De er to av tidenes beste og fortjener å havne på pallen. Det overraskende er at spillere som ikke scorer mål knapt er i nærheten av toppen. Fra 2011 til 2015 var det aldri mer enn to forsvarsspillere blant de 23 nominerte samtidig. I fjor var det tre av dem blant 30 nominerte.

Også midtbanespillere undervurderes. I 2012 vant Andrea Pirlo ligatittelen med Juventus, førte Italia til EM-finalen og ble årets spiller i Serie A. Han trakk bare på skuldrene da han så at han kun hadde fått 2,66 prosent av stemmene.

– Store navn selger sesongbilletter, men det er spillerne bak dem som er limet som holder laget sammen og vinner kamper, skrev Pirlo.

Og hadde han ikke rett?

Geniet som ignoreres

En av Real Madrids nøkkelspillere er Luka Modrić. Sammen med Toni Kroos styrer han lagets midtbane med slu posisjonering og sylskarpt pasningsspill. Studerer man kampen nøye, ser man hvor genial han er, og hvor mye han bidrar med.

Med Modrić har laget nå vunnet tre mesterligaer på fire år. Veldig få midtbanespillere i verden har prestert på et like høyt nivå, med en slik jevnhet, de siste fem årene.

Men Modrić scorer ikke mål. Han har åtte i La Liga de siste fem sesongene.

Dette er hans posisjoner for Gullballen siden 2013.

– 2017: Nominert.

– 2016: 1 poeng. (Vinneren fikk 745.)

– 2015: Ikke nominert.

– 2014: Ikke nominert.

– 2013: Ikke nominert.

Gerrard v Lampard v Scholes

I 2013 hadde Gary Neville og Jamie Carragher en TV-debatt om hvem som var best av Steven Gerrard, Frank Lampard og Paul Scholes.

Carragher satte Gerrard og Lampard øverst, fordi de vant kamper på egen hånd. Men Neville var uenig. Han sa at Scholes var den beste spilleren han hadde spilt med.

Da brøt programlederen Ed Chamberlin inn.

– Men vant han nok kamper? Se på Lampards tall...

Selvsagt hadde Lampard scoret mer enn Scholes. Men Neville sa at Scholes sin evne til å styre kamper var minst like verdifull. I et Manchester United-lag som baserte hele spillestilen på ballbesittelse, kontrollerte Scholes tempoet og trakk i trådene.

Så da United scoret sine sene mål, var det fordi motstanderen var utslitt av å jage ballen. Når spissene fant nettet, var det fordi Scholes hadde bygget angrepet like før.

Statistisk sett var Scholes svakere. Men han hadde en større effekt på lagets kollektive spill.

Ingen debatt

Slike faktorer undervurderes grovt når Gullballen deles ut. Man kan skjønne hvorfor: Det krever konsentrasjon og øye for detalj for å se de tingene Neville nevnte. Og selv da er det umulig å kvantifisere hvor viktig typer som Scholes og Modrić er.

Likevel: Betyr dette at de ikke skal verdsettes av noen som helst?

Det er tross alt naturlig at Ronaldo dømmes basert på tall. Det er hans jobb å score mål. Om han scorer 20 mer enn Messi i ett kalenderår, fortjener han sannsynligvis Gullballen.

Men hvordan kan man si at han har vært bedre enn Modrić? Sammenligningen er langt mer komplisert, fordi de bedømmes på ulike ting. Det burde finnes rom for tvil, meninger, subjektivitet.

Så når man tar med at kapteiner, journalister og trenere fra mer enn 200 land stemmer på Gullballen, skulle man kanskje tro at minst et par stykker verdsatte playmakerens bidrag fremfor målscorerens.

Men nei. I fjor fikk Modrić 1 poeng, og Ronaldo 745. «Alle» mente at Ronaldo var best.

Var saken virkelig så krystallklar?

Svart på hvitt

Tall har mye å si. Vi kan ikke måle hvor viktig Modrić er, men Ronaldos bidrag står der i svart og hvitt. X antall mål, X antall kamper.

Selv de som ikke har sett en eneste kamp, kan se hva Ronaldo har levert.

Disse tallene gjentas i presse og på sosiale medier. Til slutt virker det tilsynelatende umulig å argumentere at forsvarere og defensive midtbanespillere virkelig har vært like gode.

Selv Ronaldo innrømmer av statistikk overvurderes. For noen måneder siden, da han slet med å finne nettet, sa han at han alltid bedømmes basert på mål, selv om dette ikke alltid er det viktigste. Også Harry Kane sa nylig at han ofte hadde spilt bra uten å score, for så å begynne å score igjen uten å spille spesielt bra.

– Så fort jeg fant nettet, begynte folk plutselig å si at jeg var en god igjen, sa Kane.

Besatt av tall

Det er delvis derfor at Ronaldo er så bevisst på å forbedre sin egen statistikk. Carlo Ancelotti har bemerket hvor besatt han er av sine tall. Ronaldo kan juble like mye for et 5–0-mål mot Getafe som en utligning mot Barcelona, fordi verdien på papiret er den sammen.

Og når Gullballen deles ut, har han statistikken på sin side.

Det samme gjelde når han får kritikk. Som han sa i september:

– Se på tallene mine, de taler for seg selv.

Dessverre kan ikke stoppere si det samme. Nominasjonene for Gullballen er jevnere i år – med keepere som Jan Oblak, David de Gea og Gianluigi Buffon; og forsvarere som Leonardo Bonucci, Sergio Ramos, Marcelo og Mats Hummels – men det er også fordi det nå er 30 nominerte.

Ingen av dem vil vinne. Mange av dem vil få færre stemmer enn de fortjener.