De har sunget det i 26 år, at fotballen skal hjem.
Gylne generasjoner har prøvd seg. Stjerner har kommet og gått, fra Alan Shearer til David Beckham og Harry Kane. De fleste har antatt at det var herrene som skulle fikse biffen.
Men søndag var det damene som hentet hjem Englands første EM-tittel. De har lyktes der herrene feilet – på hjemmebane i 1996 og i 2021.
Hele dette sluttspillet har fansen sunget det berømte refrenget fra «Three Lions». Så fort finalen var over, erklærte hele Wembley at «football’s coming home». Med det var ikke bare Englands ventetid over.
De to landslagene ble på en måte også forent.
Seier for hele nasjonen
For bare det at denne triumfen nå anses som at fotballen er kommet hjem, betyr at det ikke bare er Englands kvinnelandslag som har seiret.
Denne bragden tilhører rett og slett England. Hele England. Og det er viktig.
Hadde dette skjedd for 40 år siden, hadde ingen registret det. Da England nådde den første EM-finaler for kvinner i 1984, var interessen så laber at kun 2567 møtte opp til den andre kampen, spilt på Kenilworth Road i Luton, en liten by nord for London.
Banen var så gjørmete at det knapt var gress i midtsirkelen. Spillerne brukte en firerball, og omgangene varte i 35 minutter. Sverige vant, og neste dag måtte spillerne på jobb.
Finalen ble knapt nevnt i engelske aviser. Hadde England vunnet, ville få brydd seg. Ingen ville følt at det gjorde opp for herrenes skuffelser.
Men nå på søndag, i finalen på Wembley, med grønt gress og 87.192 tilskuere, tilhørte seieren ikke bare et ukjent damelag, men hele nasjonen.
Bak denne triumfen ligger det flere faktorer som andre land kan lære av.
Stilstudie
Dette har nemlig vært en stilstudie i hvordan man vinner EM. Så mange krefter står bak resultatet, fra fotballforbundets planer til ligaens fremgang.
Bare siden 2017 har Englands fotballforbund tatt grep for å øke antallet kvinnelige spillere, lag og treningssentre. Den hjemlige Women’s Super League er blitt en av de beste i verden, med tunge sponsorer, kamper på nasjonal TV og finansielle muskler.
Alle disse løftene har økt kvaliteten på trenerne og fasilitetene, som igjen har vært gjenspeilet i det nivået England har vist gjennom EM.
Parallelt har landslaget fått en strålende landslagstrener i Sarina Wiegman.
Med forgjengeren Phil Neville var navnet alltid større enn kompetansen. I steder for å ha en tidligere Manchester United-spiller som knapt hadde fått til noe som trener, hyret England simpelthen inn den beste kandidaten de fant.
Wiegman førte Nederland til EM-seier i 2017 og finalen i VM to år senere. Det var bare å få henne inn. Nå, nesten ett år etter ansettelsen, er hun blitt den første treneren til å vinne EM med to land.
Ingen kan si at dette ikke er fortjent.
Hadde alltid svar
Allerede før EM kunne man se at England hadde noe stort på gang. De har nå spilt 20 kamper under Wiegman og har ennå ikke tapt.
Ved hvert hinder har England hatt et svar, fra den vanskelige åpningskampen mot Østerrike til thrilleren mot Spania og bataljen mot Sverige. De har ofte slått til sent i kamper, spesielt i sluttspillet.
I tillegg har Englands enorme bredde gjort seg gjeldende. De har fått syv mål fra innbyttere, fire mer enn noen andre.
I finalen var det Ella Toone og Chloe Kelly som kom inn fra benken og avgjorde. Noen minutter senere var England de store vinnerne.
Det samme kan sies om fotballen som helhet.
Høyere kvalitet
For som mange forventet, har EM vært et nytt gigantisk steg fremover. En ting er antallet tilskuere, som har mer enn doblet seg siden 2017.
Men også kvaliteten har blitt langt bedre.
Vi har sett samspill i særklasse, bunnsolide forsvar, eventyrlige enkeltprestasjoner og en rekke feberredninger. Spillerne har scoret flere mål og truffet på flere pasninger enn for fem år siden. Det har vært færre feil som fører til mål.
Om man ikke hadde sett noe annet enn finalen, viste Toones scoring hvor lista ligger: En utsøkt stikker fra Keira Walsh, og en lobb over keeper som hvilken som helst spiss i verden hadde jublet ekstra for.
Slike prestasjoner – og statistikkene generelt – vitner om høyere presisjon, bedre teknikk og mer tålmodig angrepsspill. Spesielt topplagene har vist et enormt nivå.
Norge visste før turneringen at det var et stykke opp. Nå vet vi hvor enormt gapet er.
Nytt eventyr
Har det vært noen skuffelser i EM? Utenom Norge man kan nevne skaden til Alexia Putellas før mesterskapet. De fleste hadde også sett frem til at Alexandra Popp, som ble skadet under oppvarmingen, skulle lede Tyskland ut på Wembley.
Så har vi de tomme setene, til tross for at mange av kampene var utsolgt. Men det er en tabbe fra de som organiserer, og ikke et tegn på manglende interesse.
Det blir spennende å se om neste EM vil slå en ny rekord.
De som ikke har fulgt dette mesterskapet, har virkelig gått glipp av noe. Spesielt de som heier på England generelt, og som må ha vært langt nede da herrene tapte finalen på straffer mot Italia i fjor. Den gangen virket det som fotballen aldri skulle komme hjem.
Men damene hadde en plan. De trengte aldri straffer.
Nå har de slått Tyskland i ekstraomganger på Wembley, akkurat slik herrene gjorde i VM i 1966.
Den triumfen har lenge vært legendarisk i England. Det samme har navnene som sto bak den.
Nå hører også disse damene til et engelsk fotballeventyr som vil fortelles om og om igjen.
