En god, gammeldags floke

For i løpet av de siste åtte dagene har det hele gått forbi det punktet der det i realiteten er en farbar vei tilbake for partene, også kjent som sportssjef Clas Brede Bråthen og hans arbeidsgiver, Norges Skiforbund, NSF.

Kanskje var man forbi punktet allerede før den tid.

Men etter at tvisten nådde offentligheten har man definitivt passert sin Rubicon, uten noen vei tilbake og med en veldig liten sjanse for at noen blir stående igjen som noe man kan kalle vinnere – minst av alt Skiforbundet, slik situasjonen står i dag.

Det hele startet som kjent forrige mandag, med et brev fra sentrale deler av hopplandslaget, inkludert landslagstrener Alexander Stöckl og flere av våre mest profilerte hoppere, til Norges Skiforbunds generalsekretær Ingvild Bretten Berg, med krav om at en forlenget avtale med sportssjef Bråthen skulle signeres.

Brevet avsluttes med et krast ultimatum, i form av at innholdet ville offentliggjøres hvis ikke dette skjedde i løpet av samme dag. Det skjedde ikke, uten at det overrasket noen, og i løpet av tirsdagskvelden var innholdet publisert av TV 2.

Siden har konflikten ulmet, i påvente av at hovedpersonene selv skulle uttale seg.

Syv dager senere, altså på tirsdag, eskalerte den – med informasjon fordelt mellom omtrent samtlige riksmedier, hvilket er en del av spillet akkurat nå.

Først lot Clas Brede Bråthen seg for første gang intervjue etter at konflikten ble kjent.

Så offentliggjorde NRK den nye kontrakten mellom Bråthen og NSF.

Den er fra 2. juni i år og er skrevet under av Bråthen selv og lederen i den såkalte Hoppkomiteen, Alf Tore Haug. Avtalen har alle ytre kjennemerker på å være gyldig i underskrevet stand, men det skal ha vært krav om godkjennelse fra generalsekretær Ingvild Bratten Berg. Denne kom aldri.

Bare to timer senere på tirsdagen sender Alf-Tore Haug ut en pressemelding på vegne av hoppkomiteen i NSF, der han beskylder Bråthen for å ha prøvd å kuppe sin egen ansettelse i forbindelse med avtaleinngåelsen i sommer.

Like før publiserer VG en skriftlig advarsel fra samme generalsekretær Berg til sportssjef Bråthen, datert 22. desember 2020.

Kritikken Skiforbundet ikke tålte

Det som har vært den direkte foranledning er et intervju Bråthen gjorde med Dagbladet en uke før, altså 15. desember.

Der kritiserer han åpent behandlingen han føler de kvinnelige hopperne har fått gjennom vinteren. Adressaten er i litt for stor grad hans egen arbeidsgiver -og da i særdeleshet skipresident Erik Røste- til at den samme arbeidsgiver kan la det passere.

Forbundet, ved generalsekretær og skipresident, har åpenbart fått nok.

Clas Brede Bråthen var i realiteten ferdig i jobben allerede før jul.

Det som for mange som jobber med hopp oppfattes som «befriende» i Bråthens måte å kommunisere på, er åpenbart i større og større grad i kategorien «besværlig» for andre deler av forbundet.

Hva som ellers ligger bak beslutningen om å ikke ville forlenge avtalen med Bråthen vet vi fortsatt for lite om.

Det eneste vi nesten må forutsette, er at det faktisk er mer. For det fremstår ellers fortsatt som ganske uforståelig at uttalelser om manglende likestilling skal være nok til at en mann alle er enige om har hatt en formidabel suksess rent sportslig ikke skal få fortsette i en stilling hvor en viktig del dreier seg om nettopp det, nemlig sport og resultater.

Men reelt er langt fra formelt i denne sammenhengen.

For når det har gått et halvt år til og man via en rekke møter kommer til juni, er det fortsatt vilje til å forlenge sportssjefens avtale med fire nye år. Og det er der skiforbundets generalsekretær og hoppkomiteens leder har sitt virkelige forklaringsproblem.

Hva skjedde der på sommeren?

Hoppkomiteen i Norges Skiforbund ville forlenge avtalen med sportssjef Clas Brede Bråthen -og Bråthen ville fortsette. I den grad at avtalen ble underskrevet i starten av juni.

Likevel skjedde det noe etter det som endte i åpen, opprivende konflikt. Ingen kan helt forklare hva. Men partene er enige om at avtalen trengte en endelig godkjennelse fra generalsekretær Bretten Berg.

Den kom aldri.

Hun og skipresidenten klarte ikke se for seg å samarbeide med Clas Brede Bråthen i fire nye år, som ville gjort ham til hoppsjef frem til VM i Trondheim i 2025.

Denne avgjørelsen har hensatt Hopp-Norge i en tilstand som ikke kan betegnes som noe annet enn harnisk.

Dette kan umulig ha vært særlig uforutsigbart for forbundsledelsen. Likevel mente man det var verdt belastningen.

Nå er vi på vei inn i en OL-sesong, som mer og mer ser ut til å bli den siste med den nåværende ledelsen av hoppdelen av Norges Skiforbund- inkludert et mulig tap av den særdeles populære landslagstrener Alexander Stöckl.

Det er ikke enkelt å forstå. Som arbeidskonflikter sjelden er. De har det jo i seg at det gjerne er minst to virkelighetsoppfatninger, som gjerne også spriker ganske betraktelig. Så også her.

Skiforbundets beste kort er juridisk og består i at stillingen til Bråthen hele tiden har vært midlertidig. Det er dette hans advokat nå ønsker at retten skal se på. Der bør ikke denne konflikten ende, på vei inn i en særdeles viktig vinter, hvor våre ypperste utøvere i hoppbakken uansett samarbeidsklima skal ledes av Clas Brede Bråthen og Alexander Stöckl.

Derfor er det opp til Skiforbundet å prøve å finne en løsning. I øyeblikket er denne umulig å få øye på.

Det åpenbare alternativet ville ha vært å la Bråthen rendyrke det sportslige ansvaret og la andre overta delen av hans nåværende stilling som dreier seg om administrasjon og marked. Men også dette virker usannsynlig slik denne konflikten har fått utfolde seg på mer og mer uverdig vis.

Tallmessig er ikke elitehopperne representanter for en folkeidrett lenger. Men de representerer en sterk tradisjon- og ikke minst en vinteridrett som er stadig mer attraktiv internasjonalt.

Welcome to Lillehammer

For å fortsette i hoppuniverset er det ingen som er i tvil om hvilken part i denne konflikten som så langt har funnet den beste svevkurven. Men som både Bråthen, Bretten Berg og alle andre involverte vet: Man vinner ingenting i hopp uten et godt nedslag.

Kanskje kan man nærme seg å lande allerede denne uka, når det er samling for elitehopperne på Lillehammer. I den forbindelse vil også ikke bare Clas Brede Bråthen, men også hans arbeidsgivere være til stede.

Det hele det hoppinteresserte Norge venter på, er hva Skiforbundet nå tenker å gjøre med den fastlåste situasjonen. Slik det er nå, vil støyen ha en lammende effekt på forberedelsene langt inn i OL-sesongen. Derfor må den bort- uten at noen helt skjønner hvordan.

Uansett utfall, vil samarbeidsklimaet frem mot vinterlekene i Beijing være preget av dette.

Bråthen ankom hoppsamlingen tirsdag kveld. Senere i uka er det ventet at så vel generalsekretær som leder av hoppkomiteen følger etter, blant annet for å møte stadig mer utilfredse sponsorer.

Større oppmerksomhet rundt møtet mellom to rivaler et sted i Lysgårdsbakkene har OL-byen neppe opplevd siden 1994, den gang rivalene het Espen Bredesen og Jens Weissflog.

For den ene parten endte det med en evig plass i norske hopphjerter, for den andre med en fornærmet langfinger til publikum og varig svertet omdømme.

Hvis man ikke kommer til en bedre løsning enn det nå ligger an til, kan det samme fort skje igjen.