En ekte idrettspresident

De siste fire årene har nemlig gitt endringer innen idretten vi ikke trodde var mulige på så kort tid, endringer vi kan håpe er varige og som han selv ikke nødvendigvis setter særlig stor pris på. President Trump har sterkt bidratt til at sportsarrangementer verden rundt nå også er anerkjente arenaer for å vise sitt engasjement på en helt annen måte enn de var for fire år siden.

Det begynte likevel som veldig mange fryktet det skulle gjøre, allerede i 2017. I løpet av sitt første år som president hadde Trump endt på kant med tre av amerikansk idretts største profiler, nemlig basketstjernene LeBron James og Stephen Curry, i tillegg til fotballspilleren Colin Kaepernick.

Kaepernicks kne

Kaepernick er den minste sportslige profilen av disse tre- men den med den aller største symbolske kraften. Han spilte i San Francisco 49ers, og hadde gjennom hele valgåret 2016 nektet å stå under avspillingen av nasjonalsangen i forkant av NFL-kampene i protest mot politivold og rasediskriminering.

Reaksjonene på Kaepernicks markeringer var sterke, store – og veldig delte. En av de tydeligste kritikerne, allerede fra før han ble president, var Donald J Trump.

NFL, altså amerikansk fotball, er en sport som står ekstra sterkt i Trumps velgerbase, og da særlig kanskje i sørstatene. Slik sett gikk det hjem hos hans egne da han i september 2017 sa at spillere som ikke står under nasjonalsangen burde sparkes fra sine klubber.

Ingen ble overrasket da Kaepernick ikke fikk forlenget sin kontrakt med 49ers. Han har heller ikke spilt i NFL siden.

Men hans markering, som snart ble kalt «to take a knee», skulle komme tilbake og hjemsøke Trump i hans siste år som president.

Knelingen ble et symbol på hele Black Lives Matter-bevegelsen, som oppsto etter drapet på George Floyd i mai 2020, og er i dag en mektig protest i forkant av kamper i en rekke sporter på arenaer verden rundt. For fire år siden ville dette vært utenkelig.

Uten Trumps intense utfall mot Kaepernick ville aldri dette blitt et så kraftfullt symbol som det ble.

Uten Trumps intense motstand mot alt Black Lives Matter sto for, inkludert å kalle det et «symbol for hat», ville ikke bevegelsen kunne fått den enorme støtten den har gjort.

Donald Trump har derfor bidratt til å bevisstgjøre også idrettsutøvere og å starte diskusjoner rundt rasismens utbredelse blant sportens organisasjoner og eiere, om det er i nevnte NFL eller Formel 1.

Mens 2 av 3 spillere i NFL, er mørkhudede, er samtlige eiere til sammenligning hvite.

Ironisk nok kunne Trump selv vært en av NFL-eierne. I et intervju med New York Times i 1984 fortalte han at han hadde sagt nei til å kjøpe Dallas Cowboys, som han mente var en dårlig investering- og la til at «jeg synes synd på den stakkars fyren som ender med å kjøpe klubben».

«I feel sorry for the poor guy who is going to buy the Dallas Cowboys.»

Den stakkars fyren ble i 1989 en mann ved navn Jerry Jones, som betalte 140 millioner dollar for klubben. I dag er verdien av Dallas Cowboys anslått til over 5 milliarder dollar.

Likestillingens ledestjerne

Trumps betydning innenfor i idretten skulle likevel ikke stoppe der.

Han har også bidratt til økt fokus på likestilling.

Det har vært en utvikling i retning av større tilstedeværelse av kvinner i mange amerikanske sporter en stund allerede. Men oppmerksomheten og TV-dekningen styrer også pengestrømmen. Der har alltid kvinnene tapt og fortsetter med å gjøre det.

Desto viktigere er da markeringer som den fotballstjernen Megan Rapinoe brakte til resten av verden under VM i Frankrike i 2019.

I en mye omtalt krangel med presidenten på Twitter, som var en sosial plattform også han fikk benytte den gang, avslo hun allerede i forkant muligheten for å bli tatt imot av presidenten i Det hvite hus i tilfelle de skulle bli verdensmestere, slik tradisjonen lenge har vært.

Krangelen ga i USA en oppmerksomhet til et VM for kvinner det ellers ikke ville vært i nærheten av.

En rasende president ba Rapinoe heller spille enn å snakke og avsluttet med den i ettertid smått legendariske «Finish the job!».
Trump var ikke like høylytt da den åpent homofile Rapinoe avsluttet jobben med å føre sitt USA til VM-gull og i stedet feire det med en bejublet parade igjennom gatene i New York.

Droppet av Diggins

Også andre idrettsstjerner har markert det samme standpunkt overfor presidentene ved ikke å ta imot invitasjoner til Det hvite hus. En av disse er den i Norge så kjente langrennsløper Jessica Diggins.

Etter at hun og Kikkan Randall i Sør-Korea i 2018 hadde tatt USAs første OL-gull i langrenn, valgte Diggins i stedet å besøke Kongressen for å diskutere vinter- og klimaspørsmål, for så å reise hjem.

Også andre kjente vinterstjerner som Lindsey Vonn og Mikaela Shiffrin avslo presidentens invitasjon.

Men mange har takket ja, og polariseringen man mener har blitt veldig mye tydeligere i det amerikanske samfunn de siste fire årene har også blitt en del av idretten.

Da USAs kvinnelandslag i fotball denne januaruka spilte årets første landskamp, mot Colombia, og det på selveste Martin Luther King Day, er bildet av laget under nasjonalsangen særdeles talende. Halvparten kneler. Resten står. Uten å kunne uttrykke om man er uenig eller bare ikke vil ta stilling.

Likevel er det altså likevel mye vi skal takke den kommende ekspresident Donald J Trump for, langt ut over de forente statsgrenser. Donald Trump har gjort endimensjonale idrettsutøvere til hele mennesker – og han har ufrivillig bidratt til å gjøre idrettsarenaer til utstillingsvinduer for kampen mot diskriminering, vold og urett.

Fra Trump til Tokyo

Aldri har idretten kollektivt sett fremstått som mer bevisst sin rolle og sitt ansvar. Aldri har utøvere hatt større og bedre muligheter til åpent å markere hvem de er og hva de mener.

Forhåpentligvis vil arven etter idrettspresident Trump synes aller tydeligst når eller hvis det blir OL i Tokyo til sommeren. Der kan vi for første gang i OL-sammenheng håpe på knelende utøvere under nasjonalsangene.

Ingen steder er markeringer mer sensitive enn i IOC-folden, der alle politiske ytringer er forbudt.

Men de vi snakker om her er ikke et spørsmål om politikk, uansett hva herr Trump har prøvd å overbevise oss om.

Dette dreier seg nemlig om å være menneske, et som bryr seg og tør å vise det. De siste fire årene har, om ikke annet, lært oss viktigheten av akkurat dét.