Det endelige nei

For andre gang tapte Anders Besseberg på alle viktige punkter i retten.

Det gikk bare bitte litt bedre for den tidligere internasjonale skiskytterpresident i ankesaken i Borgarting.

Tre år og én måned i fengsel har blitt til nøyaktig tre år.

Men bitte litt er nødvendigvis ikke det ekspresidenten håpet på.

Besseberg har hele tiden understreket sin uskyld etter tiltalen. Men nok en gang blir han i det store og hele ikke trodd.

Frakoblet Russland – og likevel ikke

Besseberg er dømt for å ha mottatt smøring.

Forsvareren til Besseberg, Fredrik Berg, uttrykker likevel overfor NRK en slags tilfredshet over at retten mener at Besseberg ikke har gitt Russland særfordeler som motytelse for gaver, jaktturer og seksuelle tjenester.

Forholdet til Russland har vært et tema i denne saken helt siden den startet med en razzia i Østerrike i 2018.

Den gang var det mistanke om at Besseberg hadde tatt imot penger for å skjule russisk doping. Dette endte ikke som en del av den endelige tiltalen.

Men koblingene til gigantene i øst har vært sentrale hele tiden, både når det gjelder klokker, jaktturer og seksuelle tjenester.

Og Russland endte derfor uansett som Bessebergs egen nemesis.

Nå skal Høyesteretts ankeutvalg vurdere om også nasjonens øverste domstol skal se på denne helt spesielle saken.

Veien til en endelig dom for den fallerte skiskytterpresident blir kortere og kortere.

Men saken har allerede fått konsekvenser for Russland og deres muligheter som skiskytternasjon.

Oppgjøret med Besseberg i internasjonal skiskyting har nemlig bidratt til det endelige nei til Russland i skiskytter­konkurransene i OL i Milano og Cortina i vinter.

Det uopplyste eneveldet

Hele rettssaken mot Anders Besseberg kan på mange måter sees på som et oppgjør med en organisatorisk ukultur, en som burde vært fjernet for lengst.

For det internasjonale skiskytterforbundet, IBU, var en enhet som vokste på imponerende vis under Bessebergs myndige ledelse. Besseberg selv har med rette blitt kalt «den moderne skiskytingens far».

Men organisasjonen vokste opp uten å få helt elementær oppdragelse på en del områder.

IBU var et forbund uten særlig grad av demokratisk troverdighet eller etterrettelighet, et forbund som var altfor lett å styre for den som kjente det best.

Ingen kjente det bedre enn presidenten selv gjennom mer enn 25 år.

Dette hadde sine åpenbart positive følger for sporten. Besseberg var visjonær og nyskapende og fikk gjennomført endringer og forbedringer med et tempo eksempelvis langrennssporten fortsatt er misunnelige på.

Midt i de to dommene vi til nå har fått i rettssaken mot ham her hjemme i Norge uttrykker ganske så klart at mannen fra Vestfossen også visste å benytte sin maktposisjon til egen fordel.

Dette kunne han gjøre uten særlig mange hindre eller motstemmer.

Der det formelt var en slags demokratisk kontroll, var dette bare tilsynelatende.

Flere av de mange vitnene i saken kalte Besseberg «enerådig». Noen har gått så langt som å bruke et enda sterkere adjektiv, nemlig «eneveldig».

Som lederne gjerne var det den gang Anders Besseberg bygde opp skiskytingen til en stor vinterolympisk sport og attraktiv TV-idrett.

Besseberg var nemlig en mann av en annen tid, en tid hvor denne type ledelse ble utøvet i mange internasjonale idrettsforbund.

I noen foregår det til de grader fortsatt.

Men noen ser heldigvis også ut til å ha lært.

Det internasjonale skiskytterforbundet er ett av dem.

Reform 2018

Rett etter at Anders Besseberg måtte gå av i 2018, ble det umiddelbart tatt reformerende grep.

Svenske Olle Dahlin overtok som president.

Det ble bestemt at verken han eller noen andre kan sitte i sportens øverste verv i mer enn tre perioder. Senest i 2030 vil altså internasjonal skiskyting ha en ny leder.

Det ble satt ned en ekstern granskningskommission som med skarp kritikk mot Besseberg og tidligere generalsekretær Nicole Resch, inkludert at de skal ha beskyttet russiske interesser i altfor stor grad.

Det ble også opprettet sårt tiltrengte kontrollorganer, som den såkalte BIU (Biathlon Integrity Unit).

Det Olle Dahlin og resten av ledelsen i IBU likevel har vært tydeligere på enn noe annet i bakkant av Bessebergs fall, er å holde den avstanden til Russland mange savnet med nordmannen som president.

Først som en følge av dopingskandalene i OL i Sotsji, siden på grunn av krigshandlingene i Ukraina.

Nå kan dette ha bidratt til en seier som er viktigere enn noen andre når det gjelder sportens integritet.

Ingen russiske ringer

For få dager siden bestemte nemlig IBU at ingen russiske eller belarusiske skiskyttere skal få delta i OL i Italia i februar.

Heller ikke som såkalt nøytrale utøvere.

Det er et tilbakeslag for IOC, som har uttrykt et ønske om å holde sporten mest mulig nøytral fra politikk og krig.

Dette er en ren illusjon i våre dager – men samtidig en måte å komme seg rundt sanksjoner mot krigførende nasjoner som Russland.

Den nye IOC-presidenten Kirsty Coventry uttalte allerede da hun ble valgt i mars at hun ønsket å starte forhandlinger for å få med russiske utøvere i OL.

Men i skiskyting skjer det altså ikke.

Hvert enkelt særforbund har fått ansvaret for å avgjøre for sin sport.

Og IBU-styret til svenske Dahlin har nå sagt bastant og endelig nei til sportens tidligere stormakt.

Hadde dette skjedd hvis Anders Besseberg fortsatt hadde vært president?

Spørsmålet er nødvendigvis både hypotetisk og en tanke tendensiøst. Men også ganske så relevant.

Ingenting ved IBUs offisielle politikk de siste årene med nordmannen som president indikerte at de ville ha vært så kompromissløse overfor de mektige russerne.

Alt siden Bessebergs fall har vært et motsvar til dette.

Derfor er det mulig å se det endelige nei til russiske skiskyttere i konkurranse i Anterselva i februar som skiskytingens siste oppgjør med Besseberg-æraen.

Russernes siste gjenværende håp om OL-deltagelse, i tillegg til noen få utøvere i skøyter, kunstløp og randoné, er nå i skisport, som langrenn.

Men også FIS har vært meget tilbakeholdne til nå. Og kan finne alt de trenger av moralsk støtte i IBUs beslutning når de diskuterer dette på sine høstmøter i Sveits senere i september.

Dommen over Anders Besseberg, om den blir stående, fremstår som knusende. Men deler av arven han har etterlatt seg kan likevel være verdt å ta med seg videre.