Intro 1
Maria (20) velger å akseptere risikoen.
Intro 2
Flere ganger i året reiser hun tilbake til byen hvor overgrepene skjedde.
Intro 44
Hun må. For det er bare der hun finner hjelpen hun trenger.
Intro 44

Den lange veien til hjelp

Den lange veien til hjelp

Maria (20) husker ikke selve overgrepene.

Men hun husker dagen mannen ble tatt av politiet.

Hun husker angsten og depresjonen i tiden etter. Og hun husker følelsen av å ikke klare å leve med det lenger.

Politiet hadde funnet overgrepsmateriale på mannens datamaskin.

– Først var det bare en generell mistanke. Men så fant de ut at det var av meg, sier Maria.

Venstre: Maria i solen. Høyre: Maria går oppover på fjellet ved havet i Alta.

LIVREDD: Maria flyttet til Alta for å komme seg vekk fra byen hvor overgriperen hennes bodde. – Jeg var livredd for å møte på ham, sier hun.

LIVREDD: Maria flyttet til Alta for å komme seg vekk fra byen hvor overgriperen hennes bodde. – Jeg var livredd for å møte på ham, sier hun.

Det er regn i luften i Alta.

Morgentåken ligger lett over fjorden, et steinkast unna leiligheten Maria har bodd i det siste året.

Hit flyttet hun etter videregående. Én av grunnene var for å komme seg bort fra byen hvor overgriperen fremdeles bodde.

– Jeg var livredd for å møte på ham, sier hun.

Maria setter seg helt ytterst på kanten av sofaen. Blikket flakker litt mens hun forteller, men stemmen er stødig.

Hun ble utsatt for seksuelle overgrep av en mann i hennes nære omgangskrets fra hun var 11 til 15 år. Da bodde hun i Tromsø - 170 km unna.

Overgriperen hadde begått seksuelle handlinger mot henne mens hun sov. Han hadde også tatt bilder av henne.

Over: Maria pakker baggen før hun skal reise til flyplassen. Under: Høsten er kommet til Alta. Maria og samboeren pleier å gå tur sammen nede i fjæra langs havet.

RUTINE: Maria pakker baggen før hun skal reise til flyplassen. Under: Maria og samboeren pleier å gå tur sammen nede i fjæra langs havet. Det er her hun får ro, sier hun.

RUTINE: Maria pakker baggen før hun skal reise til flyplassen. Under: Maria og samboeren pleier å gå tur sammen nede i fjæra langs havet. Det er her hun får ro, sier hun.

Maria velger å kun bruke fornavnet sitt i denne artikkelen.

Mannen ble dømt for overgrep mot henne og flere andre jenter. Han sonet ti måneder i fengsel.

Må reise langt for hjelp

NRK har i høst kartlagt hvilke hjelpetilbud som finnes i Nordland og Troms og Finnmark for personer utsatt for seksuelle overgrep.

Karleggingen viser at det er store forskjeller i hvilke typer hjelpetilbud som er tilgjengelige for overgrepsutsatte i Nord-Norge.

Ofte er det lange avstander mellom tilbudene.

Mange overgrepsutsatte må derfor reise hundrevis av kilometer for å hjelpen de trenger.

Maria er én av dem.

– Da jeg bodde i Tromsø hadde jeg mye panikkangst. Men i Alta trenger jeg ikke se meg over skuldrene, sier hun.

Maria (20) går ned mot fjæra langs Altafjorden. Vinden tar tak i håret hennes.

Problemet til Maria er at det finnes få hjelpetilbud til personer utsatt for seksuelle overgrep i Alta.

Maria (20) lukker øynene et øyeblikk mens hun står ved Altafjorden.

Hun må derfor reise tilbake til Tromsø for å få hjelpen hun trenger.

Det er nesten like langt å kjøre som fra Oslo til Kristiansand.

NRK har de siste månedene snakket med flere personer som er blitt utsatt for seksuelle overgrep.

De bor i Nordland og Troms og Finnmark.

I tillegg til å måtte reise langt for å få hjelp, etterlyser flere bedre kompetanse om seksuelle overgrep hos hjelpetilbudene i Nord-Norge.

Alle peker spesielt på såkalte støttesentre mot incest og seksuelle overgrep som hjelpetilbud de ønsker å bruke.

Disse heter ofte Nok-sentre eller Smiso-sentre.

Dette er ideelle stiftelser som finansieres av statlig tilskudd og lokale tilskudd fra kommuner, fylkeskommuner og helseforetak.

Sentrene er lavterskeltilbud til overgrepsutsatte og pårørende.

Der kan man få gratis samtalehjelp med fagpersoner som har spisskompetanse på hvordan hjelpe overgrepsutsatte, uten henvisning fra lege eller psykolog.

Norges to nordligste fylker er nesten tre ganger så store som Danmark.

Likevel finnes det bare to støttesentre og ett kombinert krise- og incestsenter her.

Sør i Norge finnes det derimot 18 Smiso- eller Nok-sentre. Noen med flere avdelinger.

Kartet viser alle stedene man finner SMISO-sentre.

Mange ligger en kort kjøretur fra hverandre.

Store avstander og få ressurser

– Det sier seg selv, vi klarer ikke nå ut til alle.

Det sier Lene Sivertsen, daglig leder ved Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep Troms (Smiso Troms).

Hun mener at mange hjelpetilbud i Nord-Norge har for få ansatte og for lite ressurser.

Mange hjelpetilbud dekker over flere kommuner, forklarer Sivertsen. Hvis fagpersoner skal jobbe forebyggende i en annen kommune, tar det ofte en hel dag.

– Hvordan skal vi da klare å nå ut til de vi har et tilbud til? Det er en kjempeutfordring.

Siden 2019 er også tre sentre i Nord-Norge som jobbet for å hjelpe overgrepsutsatte lagt ned: to Smiso-sentre i Harstad og Alta og det samiske krise- og incestsenteret i Karasjok.

– Det er en trist utvikling, sier Sivertsen.

– Og her sitter vi i Tromsø og er det eneste Smiso-senteret mellom Kirkenes og Mosjøen.

Maria tar som oftest fly til Tromsø. Da tar reisen totalt to til tre timer.

Men noen ganger må hun kjøre bil.

Reiseruten med bil vises som en rød strek. To blå deler av streken markerer hvor man må ta bilferge.

Da blir reiseruten 300 km og tar nesten seks timer.

– Jeg har gitt litt opp

Lyden fra propellene overdøver all lyd i kabinen. Maria titter ut på landskapet under henne.

En landevei strekker seg inn i kveldsmørket. Men fra luften virker avstandene kortere. Selve flyturen varer bare en halvtime.

Hun puster ut idet flyet stopper ved terminalen i Tromsø.

Snart fremme.

Maria har blitt vant til å reise for å finne hjelp, forteller hun.

Men hadde det vært noen tilbud hjemme i Alta ville hun helst søkt hjelp der.

– Jeg har prøvd å finne noen jeg kan møte fysisk i Alta, men jeg har gitt litt opp.

– Jeg klarte ikke finne noe for meg, som var litt som Smiso.

– Når du sier litt som Smiso, hva tenker du på da?

– At det er litt lavterskel. At man bare kan sende en melding om man trenger å komme.

Etter at Smiso-senteret i Alta ble lagt ned, tilbyr kommunen alle overgrepsutsatte tre gratistimer hos bistandsadvokat, skriver kommunikasjonsrådgiver Astrid Krogh i en e-post.

– Vi tilbyr også de utsatte å ta kontakt med politi hvis de ønsker å anmelde eller å få oppfølging av Støttesenter for kriminalitetsutsatte.

Over: Maria venter på å gå ombord i flyet. Under: Høye fjell langs fjorden utenfor Tromsø.

VENTETID: Maria venter på å gå ombord i flyet i Alta. Flyet er over en time forsinket. Under: Høye fjell ruver langs fjorden utenfor Tromsø. Når Maria kjører til byen med bil tar reisen opp til seks timer.

VENTETID: Maria venter på å gå ombord i flyet i Alta. Flyet er over en time forsinket. Under: Høye fjell ruver langs fjorden utenfor Tromsø. Når Maria kjører til byen med bil tar reisen opp til seks timer.

Maria har slitt med angst og depresjon siden hun var liten.

Det kommer ikke bare fra overgrepene, mener hun. Hun opplevde mye usikkerhet etter at foreldrene skilte seg da hun var barn.

Overgrepene forverret alt. Da hun var 17 år ble hun innlagt på Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (Bup).

Hun ble suicidal en periode, forteller hun. Men heldigvis fikk hun hjelp.

Psykologhjelp på Bup er derimot et tilbud til mindreårige. Maria fikk forlenget hjelpen ett år på grunn av det hun hadde blitt utsatt for.

Da hun fylte 19 sa det stopp.

Øverst: Maria venter på flyplassen i Alta. Flyet hennes er forsinket. Under: Motoren durer mens flyet tar av fra Alta. Endelig er Maria på vei.

UNDERVEIS: Maria tar et øyeblikk for seg selv på flyplassen i Alta. Under: Lyden fra motoren durer gjennom kabinen mens flyet tar av. Endelig er Maria på vei.

UNDERVEIS: Maria tar et øyeblikk for seg selv på flyplassen i Alta. Under: Lyden fra motoren durer gjennom kabinen mens flyet tar av. Endelig er Maria på vei.

Men da psykologhjelpen forsvant, gikk Maria til samtaler hos samtalepartner Lene Sivertsen på Smiso-senteret i Troms.

Der fikk hun hjelpen hun trengte, forteller 20-åringen.

Hun har fremdeles senvirkninger etter overgrepene, og i dag har Maria fått diagnosen posttraumatisk stressyndrom (PTSD).

Hun sliter fortsatt med å sove.

– Ofte føler jeg meg veldig utrygg når jeg skal sove. Ni av ti ganger kan jeg ikke sove uten lyd, for da ligger jeg og kverner på det som skjedde.

Hun har prøvd å finne en psykolog og fastlege i Alta. Men ventelistene er lange.

Dette kommer frem i en fersk rapport om den varierende psykologdekningen i Norge.

Bilveier strekker seg mellom fjellene utenfor Tromsø.

Rapporten sier at Helse Nord har lengst ventetid for psykologtjenester til voksne i landet.

Og lange reiseveier gjør at mange ikke oppsøker hjelp i det hele tatt.

Psykolog: Tjenestene er underprioriterte

– Vi er bekymret, sier Håkon Skard.

Han er psykologspesialist og president i Norsk psykologforening. Det var de som bestilte rapporten.

Skard mener at psykiske helsetjenester i Nord-Norge er i ferd med å bli mangelfulle etter år med statlig underprioritering og underfinansiering.

Et behandlingsløp i psykisk helsevern passer heller ikke alltid med hjelpebehovene en person utsatt for seksuelle overgrep kan ha, forklarer Skard.

– Overgrepsutsatte er unge og gamle, kvinner, menn og barn. Og omfanget av overgrepet kan variere. Sånn sett bør man sørge for at det er behandling som er basert på den enkelte pasientens behov og personlige historie.

Flere lavterskeltilbud vil være en del av løsningen, mener han.

– Men det er langt fra tilfellet i dag.

SPENT: Flyet er endelig klart for avgang. Maria legger baggen sin under setet, men beholder jakken på. Flyturen tar bare en halvtime.

SPENT: Flyet er endelig klart for avgang. Maria legger baggen sin under setet, men beholder jakken på. Flyturen tar bare en halvtime.

SPENT: Flyet er endelig klart for avgang. Maria legger baggen sin under setet, men beholder jakken på. Flyturen tar bare en halvtime.

– Vanskelig å stole på andre

Endelig fremme til hjelpen.

Maria går kjapt oppover gatene fra Tromsø sentrum. Hun er på vei til huset der broren bor med sin familie.

Det er lenge siden hun har sett dem, forteller hun. Det blir godt å se tantebarna igjen.

Senere skal de spise pannekaker. Men først vil hun gå en tur i hjembyen.

Maria forteller at hun først og fremst ønsker hjelp fra et lavterskeltilbud, et sted hun kan besøke når hun trenger hjelp, uten å bli plassert inn i et behandlingsløp.

Derfor kommer hun hit for å snakke med samtalepartner Lene Sivertsen.

– Jeg føler jeg trenger noen å snakke med, noen å ha en relasjon med.

– Hvorfor det?

– Det er vanskelig å stole på noen når du har hatt så mange dårlige erfaringer, sier Maria og fortsetter:

– Med én gang man må forklare alt på nytt, så kommer traumene tilbake. Alle tankene og følelsene.

– Hvis du ikke får den hjelpen du trenger, hvordan opplever du det?

– Det surrer seg til. Jeg sliter med at jeg får søvnparalyse. Jeg våkner. Eller, jeg våkner, men kroppen er ikke våken. Øynene åpner seg, og så kan jeg se personer i rommet som egentlig ikke er der. Hører lyder som ikke er der. Og jeg tror det er relatert til det jeg har opplevd.

Over: En landevei strekker seg inn mot fjellene. Under: Maria går en tur i solskinnet i Tromsø.

NORD-NORGE: En landevei forsvinner inn bak fjellene mellom Alta og Tromsø. Under: Maria går en tur i solskinnet i hjembyen.

NORD-NORGE: En landevei forsvinner inn bak fjellene mellom Alta og Tromsø. Under: Maria går en tur i solskinnet i hjembyen.

Visste ikke om krisesenter

Det finnes likevel andre typer lavterskeltilbud i Nord-Norge: krisesentrene.

Det finnes tolv krisesentre i Nord-Norge.

I flere byer fungerer krisesenteret også som et incest- og overgrepssenter. Det er blant annet tilfellet i Kirkenes og Alta.

NRK har derfor kontaktet alle krisesentrene i Nord-Norge for å finne ut hva slags kompetanse de ansatte har, og hvor mange årsverk krisesentrene har.

Ikke alle har besvart NRKs henvendelse.

Ut fra de som har svart, kommer det frem at størrelsen på krisesentrene i Nord-Norge varierer veldig.

De fleste drives av et par ansatte og flere frivillige.

Ingen krisesentre NRK har snakket med mener de har spisskompetanse på seksuelle overgrep - som er det mange utsatte spesifikt etterspør.

Flere krisesentre henviser overgrepsutsatte til andre deler av hjelpeapparatet - ofte sykehus eller Smiso-sentre, oppgir de til NRK.

Over: Maria går ut av flyet i Tromsø. Det føles godt å være tilbake, sier hun. Under: Tromsø sett fra brua. Været er varmt, sommeren henger fremdeles igjen i nord.

FREMME: Maria går ut av flyet i Tromsø. Det føles godt å være tilbake, sier hun. Under: Tromsø sett fra havnen. Været er varmt, sommeren henger fremdeles igjen i nord.

FREMME: Maria går ut av flyet i Tromsø. Det føles godt å være tilbake, sier hun. Under: Tromsø sett fra havnen. Været er varmt, sommeren henger fremdeles igjen i nord.

Krisesentrene skal gi beskyttelse og råd til voksne og barn som blir utsatt for vold i nære relasjoner. Men i likhet med overgrepsmottak er krisesentrene først og fremst et akuttilbud.

Men flere overgrepsutsatte NRK har snakket med fra Nord-Norge forteller at det er vanskelig å vite om krisesentrene egentlig er ment for dem.

Noen forteller at det er krevende å finne informasjon om hvilke hjelpetilbud som faktisk finnes for dem i deres kommuner.

Det sier også Maria.

– Det finnes et krisesenter i Alta. Har du vurdert å dra dit?

– Jeg visste ikke at det fantes, sier hun og ler.

– Men jeg hadde kanskje følt at jeg hadde brukt opp andre sine ressurser, til noen som trenger det mer, sier hun.

SENVIRKNINGER: Maria håper først og fremst å få hjelp fra et lavterskeltilbud. – Det er vanskelig å stole på noen når du har hatt så mange dårlige erfaringer, sier hun.

SENVIRKNINGER: Maria håper først og fremst å få hjelp fra et lavterskeltilbud. – Det er vanskelig å stole på noen når du har hatt så mange dårlige erfaringer, sier hun.

SENVIRKNINGER: Maria håper først og fremst å få hjelp fra et lavterskeltilbud. – Det er vanskelig å stole på noen når du har hatt så mange dårlige erfaringer, sier hun.

Ekspert: – Øker sjansene for at mange ikke søker hjelp

I underkant av ni prosent av Norges befolkning bor i Nord-Norge.

De tre incest- og overgrepssentrene i Nordland og Troms og Finnmark får litt under ni prosent av den nasjonale pengepotten som staten deler ut, ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Sentrene i Nord-Norge får dermed pengestøtte som tilsvarer befolkningen de skal dekke.

Men det er ikke nok, mener Christy Benedict Edvardsen.

Hun er spesialkonsulent for vold og seksuelle overgrep ved RVTS Nord.

Fylkene i Nord-Norge har nemlig utfordringer som skiller seg fra fylker lenger sør.

– Det er flere små lokalsamfunn i nord. Der kjenner man hverandre, kanskje for godt. Særlig når det handler om vold og overgrep. Det kan gjøre at noen ikke ønsker å snakke med en lokal hjelper, en sykepleier eller lærer, fordi man kjenner den personen. Det kan være naboen din. Hvis man da skal se etter tilbud i en annen kommune, kan det være ekstrem lang reisevei.

For mange overgrepsutsatte er terskelen allerede høy for å søke hjelp, forklarer hun.

– Lange reiseveier øker sjansene for at mange ikke sier ifra eller søker hjelp.

Venstre: Lokalene til Smiso Troms i Tromsø sentrum. Høyre: Maria ankommer en regntung Tromsø. Men det føles godt å være tilbake, sier hun.

HJELPEN: Lokalene til Smiso Troms ligger i Tromsø sentrum. – Vi har en snill huseier, han tar ikke så mye i leie, sier Lene Sivertsen.

HJELPEN: Lokalene til Smiso Troms ligger i Tromsø sentrum. – Vi har en snill huseier, han tar ikke så mye i leie, sier Lene Sivertsen.

Barneminister: – Støtte ut fra geografi ligger ikke i planene

Det er Barne-, ungdoms- og familiedepartementet (BFD) gjennom Bufdir som styrer ordningen for finansiering av Smiso- og Nok-sentrene.

NRK har spurt departementet om det vurderer å øke finansieringen til sentrene fremover.

– Det er ikke foreslått endringer i støtten til sentrene mot incest og seksuelle overgrep i 2023, sier barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp).

– Å fordele støtte ut fra geografi vil kreve en større omgjøring av støtteordningen, og det ligger ikke i planene for 2023, fortsetter hun.

Men tilskottsordningen for sentre mot incest og seksuelle overgrep ble økt med 5 millioner kroner i 2022, poengterer ministeren.

– Jeg har vært heldig

Det føles som det fremdeles er sommer i Tromsø.

Solen sender skarpe skygger bortover gatene i sentrum. Asfalten glinser fra nattens regnskyll.

Maria går rolig gjennom parken som nesten ligger gjemt over byen. Hun stopper ved bredden av et lite vann.

Det føles godt å være tilbake, sier hun.

Kjapt ser hun seg over skulderen, som om hun vet at det hun sier er litt selvmotsigende.

For Maria holder seg mye inne mens hun er i Tromsø. Hun vil ikke møte på han som forgrep seg på henne.

– Det går litt opp og ned, sier hun.

Marie går oppover bakkene mot Prestvannet. Høstsolen kaster lange skygger mot asfalten.

HJEMBYEN: Det føles godt å komme tilbake til Tromsø, forteller Maria. Men mens hun er her, tenker hun på alle dem som ikke har muligheten til å reise for å søke hjelp.

HJEMBYEN: Det føles godt å komme tilbake til Tromsø, forteller Maria. Men mens hun er her, tenker hun på alle dem som ikke har muligheten til å reise for å søke hjelp.

Men det hjelper å møte Lene Sivertsen igjen på Smiso.

Hun smiler når hun snakker om hvor viktig Sivertsen og Smiso har vært for henne de siste årene.

– Jeg er heldig som fikk mye hjelp før jeg flyttet til Alta, sier hun.

Det gjør at hun også tenker på dem som bor steder uten hjelpetilbud i nærheten.

– Jeg tenker på hvor vanskelig det er for dem som bor i Finnmark og som skal få hjelp for første gang... Det er garantert mange av dem.

Maria går ned mot huset til broren der tantebarna og pannekakene venter.

I morgen går turen tilbake til Alta, uten hjelpen og familien.

Men i dag velger hun å ikke tenke på det.

Hei!

Har du tanker om denne saken, eller tips til andre ting vi bør skrive om? Send meg gjerne en e-post!