NRK Meny

We are trav'ling in the footsteps...

Første del om populærmusikk og tradisjonalisme. Fortsetter i artikkelen "... of those who've gone before".

SIMON BLUES
Foto: TROY CATCHINGS / AP

Tradisjoner preger alle kunstuttrykk, og fokus på tradisjoner og begrepet tradisjonalisme brukes ofte innefor pop og rock. I denne artikkelen ser vi nærmere på tradisjonalisme som fenomen i populærmusikken, og forsøker å sette det hele inn i et bredt perspektiv.

Et romslig begrep

Forenklet sagt trengs det to ting for at vi skal snakke om tradisjonalisme. Vi trenger en tradisjon. Og vi trenger noen som ønsker å bevare den. Populærmusikken er rik på begge deler. Hvilke sjangere, artister, historiske sammenhenger etc. som er de beste eksemplene på dette kan sikkert diskuteres, og meningene vil variere alt etter hvilke referanser den enkelte har til populærmusikk og tradisjon. Vi kan starte med å skille mellom to innfallsvinkler til populærmusikalsk tradisjonalisme, innfallsvinkler som opptrer ganske motsatt av hverandre.

Den kanskje vanligste innfallsvinkelen til tradisjonalisme i populærmusikken knyttes til artister/band som gjør sine saker på samme måte som andre har gjort, eller som forgjengerne (tradisjonen) lærte dem å gjøre. "Same procedure as every year, James" for å låne grevinnes svar til hovemesteren i den berømte sketsjen. Der den progressivt motiverte utøveren utålmodig søker fornyelse bevarer tradisjonalisten det allerede eksisterende. Dette må ikke forveklses med manglende kreativitet eller estetisk ambisjon, men det ligger til tradisjonalismens egenart å stole på den utviklingen som naturlig skjer fra den ene kreative ide til den neste.

De fleste er enige om at The Rolling Stones hører til popupulærmusikkens tradisjonalister. Låta "Angie" stammer fra bandets storhetsperiode tidlig på 70-tallet, men gutta hadde neppe holdt igjen om ideen til låta kom i dag:

Artist: Rolling Stones
1395

En annen innfallsvinkel til populærmusikalsk tradisjonalisme kan derimot være utøveren som søker noe tradisjonelt utenfor egen sjanger og skaper et blandingsuttrykk, nærmest slik vi definerer den fusjonsbaserte linjen i utviklingen fra overgangen mellom 60- og 70-tallet. Populærmusikken byr gjennom hele historien på mange slike søk mot utenforliggende uttrykk, så vel mot tradisjonelle vestlige folkemusikkstrømninger som det vi på mer "globalt" kaller World music. Paul Simons samarbeid med musikere fra Sør-Afrika og tittelkuttet fra plata Graceland kan stå som et flott eksempel på det sistnevnte.I en slik kontekst blir utøveren kanskje vel så mye en progressiv nyskaper som tradisjonsformidler?

Det norske bandet Gåte er et godt eksempel på rock i søken etter tradisjon, i dette tilfellet norsk folkemusikk. Er de da tradisjonalister? Her låta "Bendik og Årolilja":

Artist: Gaate
3552

We got both kinds of music here...

Hovmesteren og Grevinnen er nevnt. Vi kan låne nok en fiffig replikk fra lerretet. Når Jake og Elwood i Blues Brothers på jakt etter spillejobb spør den hyggelige bartenderfruen hvilken musikk som spiller på stedet, svarer hun stolt at de spiller begge sortene musikk. Både country og western. Det finnes som kjent mye visdom i selvironi. Countrymusikken har aldri gitt seg ut for å være særlig progressiv, og den står frimodig for sin egenart. Den kommuniserer bredt blant såkalte "folk flest" samtidig som den titt og ofte møter nedsettende holdninger fra musikkpoliti og forståsegpåere.

Faktum er vi innenfor countrytradisjonen finner den kanskje reneste videreforedlingen av det euroamerikanske populærmusikkuttrykket, og i nettopp sjangerens tålmodighet ligger en skatt av melodier og fortellinger bevart. Og countryens påvirkning på populærmusikken generelt har gjennom hele historien vært betydlig. Hva ville Elvis, Neil Young eller Bruce Springsteen vært uten sine countryrøtter? Hadde tradisjonslinjen Guthrie/Seeger/Dylan kunnet utvikle seg uten countrymusikken? Hva med singer/songwriter-tradisjonen, folkrocken og legendariske grupper som Creedence Clearwater Revival, Eagles eller The Band (i mange år Dylans backingband)? Historien viser at den tidvis manglende respekten for countrymusikk, i beste fall, bygger på manglende kunnskap og perspektivdannelse.

Pr. tidlig 2000-tall finner vi flere av USA's mestselgende artister innen countrysjangeren. Garth Brooks og Toby Keith er gode eksempler. I dette eksemplet kan du bli med sistnevnte en tur på lokalet. Om tradisjonene her kommuniseres gjennom symboler eller sosialt miljø skal være usagt, men temaene i videoen passer vel godt rundt leirbålet?. Hold på hatten!:

Artist: Toby Keith
3141

Kanskje ble dette vel harry? Du kan jo sjekke ut Emmylou Harris i duet med tradisjonalisten Mark Knophler i vakre If this is Goodbye eller Dolly Parton i I Will Always Love You (ja, det der dette som er originalen). Countrytradisjonen favner bredt i musikalske uttrykk, og er full av vare, lyriske øyeblikk.

Tradisjonalistiske trekk i populærmusikken

Finner vi så en tradisjonalistisk linje i populærmusikkhistorien? Nei, nok er nok. Vi skal ikke etablere atter en linje i populærmusikkstoffet. Vi har allerede definert en folkbasert linje i utviklingen fra overgangen mellom 60- og 70-tallet, en linje som er tett knyttet til tradisjoner. Vi er i denne artikkelen mer på jakt etter tradisjonalisme som fenomen. Hvilke kriterier er sentrale når vi kaller noe tradisjonelt?

En ganske enkel analysemodell kan være å skille mellom symboler og sosiale sammenhenger. Oversatt til en populærmusikkontekst blir dette noe sånt som å skille mellom de symboler som brukes (musikalske virkemidler, visuelle uttrykk, sjangerbegrep etc.) og de sammenhengene (konserter, festivaler etc.) hvor musikken finner sted.

Tar vi et tilbakeblikk i populærmusikkhistorien kan vi finne mange eksempler på tradisjonalistiske trekk, alt etter hvilke symptomer vi leter etter. Slavemusikkens arbeidssanger og spritualer kan være et eksempel tilbake i de tidlige røttene, den afroamerikanske videreutviklingen gjennom gospelsmusikken et annet. I disse tilfellene er kanskje sammenhengen musikken skjer i det mest tradisjonsskapende, samtidig som musikken er forutsigbar for dem som deltar i den (budskap, call and response etc.). Tradisjon med tyngdepunkt i sosiale sammenhenger med andre ord.

Folkrocken kan være et annet eksempel. Under overskriften finner vi stor variasjon i såvel miljø som i musikalsk uttrykk at det må være andre kriterier som ligger til grunn for tradisjonenen bak begrepet. En vanlig definisjon på sjangerens utgansgspunkt er blandingen av elementer fra rock og folkemusikk/tradisjonsmusikk, og dermed har vi med en tradisjon å gjøre som klart har sitt tyngdepunkt i symboler.

Begrepet nytradisjonalime finner vi også ofte brukt, ikke minst i lærestoff om populærmusikk. Vi skal i denne omgang ikke stoppe for mye opp ved denne definisjonen, etter som den strengt tatt bare omhandler tradisjonalisme i det som til en hver tid måtte være nyere tid.

Nytradisjonalismen er kanskje en unødvendig definisjon, men det skjuler seg mye flott musikk bak begrepet. Her et av de ofte omtalte nytradisjonalistiske bandene fra 80/90-tallet, Dire Straits, i låta "Brothers In Arms". Symboler eller solsiale referanser som det tradisjonsbærende? Tja, du kan vurdere selv. Videoen fra 1985 er i alle fall vakker og tidløs:

Artist: Dire Straits
1617

Til slutt i dette sveipet innom tradisjonsjonalistiske trekk i populærmusikken kan vi ta med uttrykket singer / songwriter, et av populærmusikkens klarest tradisjonsbærende begreper. Det handler strengt tatt om å skrive sine egne sanger og synge dem, noe som i seg selv vel er ganske vanlig i populærmusikken. Men begrepet har siden det virkelig kom på dagsorden på 60- og tidlig 70-tall opparbeidet seg en bredere assosiasjon og tradisjon. Det handlet om autensitet, oppriktighet og noe nakent og personlig. Kanskje det aller mest handler om å sette fortellingen i sentrum?

Norge har gjennom årene hatt mange artister som har havnet i skuffen singer/songwriter, også på tidlig 2000-tall. Thomas Dybdal, Sondre Lerche og Marit Larsen er noen gode eksempler. Her sistnevnte i låta "Under The Surface" fra 2006:

Artist: Marit Larsen
4540

Og kanskje er vi her kommet frem til selve kjernepunktet ved den populærmusikalske tradisjonalismens egenart? Historiefortelleren sørger for sammenheng, forutsigbarhet og fellesskap. I et kunstuttrykk som lener seg til kunst og kommers samtidig får den gode fortelleren en helt spesiell posisjon. Ta bare Bob Dylan som eksempel. Med respekt å melde ingen stor vokalist. Ei heller gitarist eller keyboardist som setter standard. Melodimaker? Tja, grei nok, men langt fra unik. Som liveartist? På en god dag magisk, men som oftest nærmest fornærmende distansert. Fortelleren derimot... Hans fortellinger er rike på den ideelle blandingen: Det enkle og flertydige samtidig. Dylands historier, lignelser og metaforer har i mer enn 40 år invitert deg og meg inn i et rom hvor vi definerer budskapet etter våre egne livserfaringer. Og det har like lenge inspirert andre artister til å tørre å gjøre det samme.

Oppgaver

Her er refleksjonsoppgaver og lytteoppgaver til artikkelen du nettopp har lest.