Oratorium

Forløperen for oratoriet var Emilio de' Cavalieris sakrale opera La rappresentatione di Anima et di Corpo, som brukte teknikker fra den nylig skapte operaformen i kombinasjon med den italienske formen for mysteriespill. Denne sakrale operaen om sjel og legeme er et veldig tidlig forsøk på musikkdramatisk verk som tar i bruk monodi som komposisjonsform idet den ble framført sju år før Monteverdis L'Orfeo.

Cavalieris verk ble oppført i år 1600 i en bygning tilknyttet kirken S. Maria in Vallicella i Roma som ble kalt oratorium. Snart utviklet det seg en egen form som fikk betegnelsen oratorio volgare. Teksten var italiensk, og i framføringen ble det brukt en testo, en forteller, som skulle formidle historien i stykket.

Rundt 1640 ble betegnelsen oratorium vanligere assosiert med musikkformen enn bygningen det ble framført i. Ti år senere fikk det latinske oratorium sin endelige form i verkene til Giacomo Carissimi og hans stil ble eksportert til Frankrike gjennom hans elev Marc-Antoine Charpentier, uten at det fikk noen videre utbredelse der. Man kan også finne innflytelse fra Carissimi i oratoriene til Heinrich Schütz og Georg F. Händel.

Etter Carissimi er Alessandro Scarlatti den eneste betydelige italienske oratoriekomponisten, som skrev 14 oratorier vi kjenner til. Scarlatti gjorde bruk av recitativet og utviklede arier som dacapoarien i sine oratorier, noe som gjorde musikkstilen veldig lik den han brukte i sine operaer. Pietro Metastasio (se napolitansk opera) skrev libretto til flere oratorier, hvorav flere ble tonsatt av forskjellige komponister.

I Tyskland ble pasjonen viktigere enn oratoriet, mens i England fikk oratoriet sin egen form gjennom Händels mange mesterverk i sjangeren.