Entertainer eller kunstner?
I over 60 år skrev Haydn musikk, ca halvparten av disse i tjeneste hos fyrstefamilien Eszterházy. Som kapellmester, men likefullt med status som tjener, komponerte han på oppdrag musikk for alle typer anledninger ved hoffet. Over 100 symfonier, over 90 strykekvartetter, over 20 operaer, over 60 klaversonater, over 30 klavertrioer, samt konserter, messer og oratorier vitner om en ubegripelig kapasitet og et musikalsk overskudd. 50 år senere var det få komponister som skrev mer enn 10 symfonier i løpet av sin komponistgjerning. Betyr dette at Haydns musikk var dusinvare? Var han bare en entertainer som ikke hadde mulighet til legge kunstnerisk dybde i sine verk?
Et søk på amazon.com på innspillinger av Haydns Paukeslagsymfoni gir 278 treff. Dette mer enn antyder at Haydns musikk fremdeles engasjerer og at det langt fra er musikk som blir oppfattet som dekorasjon i et fyrstelig selskap. Alt i alt ga hans plikter hos Eszterházy flere muligheter enn begrensninger. Han fikk skrive musikk for mange typer anledninger; musikk for slottskapellet, opera for slottets store teatersal og kammermusikk for alle slags typer anledninger. Han hadde dyktige musikere for hånden og hadde stor frihet til å eksperimentere og studere forskjellige typer musikk. På denne måten tilegnet han seg en unik kunnskap om musikk, og produksjonen hans viser at musikken hans gikk gjennom flere faser etterhvert som han fikk nye erfaringer.
Humoristen
Haydn hadde uten tvil glimt i øyet. Flere episoder vitner om det. De fleste er vel kjent med det demonstrativt kraftige og overraskende paukeslaget i hans symfoni nr. 94, sannsynligvis lagt inn for å vekke et publikum som hadde tendens til å falle av lasset i den langsomme andre satsen i en symfoni. Eller hintet til fyrsten om hjemlengsel på overtid ved at musikerne på tegn i partituret forlater podiet én etter én i finalen på Avskjedssymfonien (nr. 45).
Mer raffinert oppleves nok humoren i Strykekvartett op. 33 nr. 2 (Spøken) siste sats. Satsen er i en enkel rondoform med et tydelig gjentatt rondotema. Den forløper helt normalt fram til siste gang rondotemaet spilles. Før dette er ferdig spilt, får en følelsen av at satsen er avsluttet fordi Haydn har lagt inn en pause. Etter dette (i t. 148) setter han i en adagio inn en D9-7 som låter ganske sært i denne sammenhengen. Så lar han 1. fiolin spille temaet, avbrutt av stadig lengre pauser i annenhver takt.
Stilskaperen
Haydn jobbet med mange musikktyper, men trekkes i musikkhistorisk sammenheng først fremst fram i forbindelse med symfoniene og strykekvartettene, fordi han i sterk grad var med på å gi dem en utforming som viste seg å vare langt inn i neste århundre. Begge musikktypene etableres med fire satser. Disse satsene bygges etterhvert opp etter et fast mønster:
- 1. sats: langsom - hurtig sonatesats
- 2. sats: langsom variasjonsform eller ABA form
- 3. sats: menuett
- 4. sats: hurtig rondo
Sonatesatsformen viser seg å bli en viktig inspirasjonskilde for komponistene. I denne kunne de utforske kontrasterende temaer og bearbeide motivene deres, samtidig som klassisismens krav om symmetri og balanse ble bevart. Haydn er kjent for å utforme temaer som er nær beslektet med hverandre. Ofte er dette omtalt som at hovedtemaet og sidetemaet i hans sonatesatsform kan tenkes som to forskjellige variasjoner av ett tema, som aldri blir presentert.
Det er stor forskjell på den musikken Haydn skrev som 20 åring i 1752 og den han skrev rundt århundreskiftet. Han starter i en enkel galant stil og jobber seg gjennom en kort og heftig Sturm und Drang-periode mot en moden wienerklassisk stil. De senere strykekvartettene kan fortone seg som lett og enkel musikk, men nærmere studier vil avsløre en avansert bruk av temaer, motiver og kontrapunkt. Se f. eks. på 1. sats fra Strykekvartett op. 76 nr. 2 (Kvintkvartetten)
En kan trygt si at kvartetten bærer sitt navn med rette. Haydns hovedidé er å utnytte kvintintervallet for alt det er verdt. Satsen åpner med to kvintintervall som er identisk med dem du kan høre fra Big Ben i London.
Satsen blir ofte beskrevet som monotematisk, det vil si at alt musikalsk materiale har utgangspunkt i åpningsmotivet, omtrent som Beethoven behandler sitt bankemotiv i Skjebnesymfonien. Det er ganske fascinerende å se hvor stor del av notebildet som bygger på kvinten. Lytt her;
Oppgave
- Hvordan kombinerer Haydn vektleggingen av kvintmotivet med hensynet til sonatesatsformens oppbygging?
Et annet eksempel på Haydns temaarbeid kan studeres i åpningen av Strykekvartett op. 42 i d-moll.
Temaet i 1. fiolin består av 3 motiver (merket i notene). Eksempelet viser hvordan motivene vandrer fra stemme til stemme og nesten hvisker ut skille mellom melodi og akkompagnement. Det blir på en måte en form for polyfoni, fordi stemmene får et selvstendig preg, men likevel er temaets periodisering ivaretatt, slik at det låter enkelt og oversiktlig. Haydn blir mer og mer avansert på dette området utover i sin produksjon, spesielt i strykekvartettene, som Mozart studerte og lot seg inspirere av. Det var i arbeidet med strykekvartetter at Haydn og Mozart var på sitt mest eksperimentelle. Dette var antagelig fordi kvartettene ble spilt for et mindre publikum, som ofte var skolert i musikk.
