Hvor lenge må man sitte på bussen før noen sier «hei»?

– Hvis det er fem personer på bussen sitter de som regel så langt fra hverandre som mulig, sier sjåfør Jonny Løland.

«Ikke snakk med fremmede», sa mor, og jeg lyttet. Kanskje ikke i de første leveårene mine, og i hvert fall ikke etter at jeg bestemte meg for å bli journalist.

Hva med resten av oss? Jeg satte meg på bussen for å se om folk smiler, nikker eller spør de om det er ledig før de setter seg ned ved siden av meg på bussen.

Mors mantra gjelder fremdeles

I situasjonene der vi møtes, stues sammen, og sitter flere titalls minutter i hverandres nærvær, utveksler vi en eneste høflighetsfrase? Etter vel overstått oppvekst virker det som mors mantra fortsatt sitter klistret i bakhoder over hele landet.

– Noen ganger kan de sitte nærmere, men det er vel ofte slik at de ikke vil sitte for nært naboen, og da holder de gjerne litt avstand, sier Jonny Løland.

• LES OGSÅ: Hvorfor hilser alle på alle i fjellet?
  

– De entrer bussen med blikket i bakken

Løland har jobbet som bussjåfør i stavangerregionen i ti år. I dag kjører han en halvannen times melkerute, buss nummer tre fra Sandnes, gjennom Stavanger, og videre ut til Kvernevik.

Disse rektangulære, rullende blikkboksene har for meg blitt selve symbolet på asosial atferd. På bussen snakker vi ikke engang om været, men sitter for oss selv med musikk i ørene og trykker heftig på våre respektive smarttelefoner.

– Noen hilser når de kommer inn, mens andre går inn med blikket festet i bakken. De faste kundene er som regel de som hilser mest fordi de kjenner deg igjen, sier Løland.

Jeg legger bort iPhonen

Mandag 27. august bestemte jeg meg for å teste teorien om den folkesky nordmann. Tidlig en morgen satte jeg meg på bussen, og der forble jeg for å se om noen ville smile, si hei eller snakke til en fremmed kvinne i setet ved siden av.

Første etappe på rute nr. 3

Jeg går på bussen like ved NRKs kontor på Ullandhaug i Stavanger, og har valgt meg en av de lengste rutene på Nord-Jæren. Jo lengre jeg sitter ved siden av noen, jo større mulighet for at de sier noe, tenker jeg. Jeg møter bussjåfør Jonny Løland i Sandnes, og blir med på ruten hans.

– Bortsett fra morgen og kveld er som regel bussen full, så noen må nok sette seg ved siden av deg, sier han.

Hjulene på bussen går rundt og rundt, forbi butikker, fotballbaner og busstopp. Folk går av og på, men det blir ikke så fullt at setepar må deles.

Hun smiler og setter seg ned

Bussen kjører nedover en bakke, og vi passerer kommunegrensen mellom Stavanger og Sandnes. De siste ti minuttene har det kommet flere og flere mennesker på bussen, og færre har gått av.

En jente står på bussholdeplassen med armen pekende utover. Bussen stopper. Hun går inn og betaler. Så starter oppdrag ”finn en plass lengst mulig bort fra folk”. Bussen er relativt full, og det er ingen seter med tilhørende antisosial buffer ledige. Men det vet hun ikke enda.

Hun ser på meg, men går videre. Hun er nesten bakerst i bussen da hun oppdager det. Der sitter en guttegjeng. Etter å ha gitt opp strevet, snur hun på hælen, og går frem igjen. Da hun har kommet frem til dit jeg sitter, smiler hun, og setter seg ned. Jeg smiler tilbake og er glad for å ha blitt ansett som et overkommelig onde.

– Vi er redde for å være til bry

Er det ikke slik at det nettopp er menneskene du ikke kjenner, som er forskjellig fra deg, som gir deg nye impulser, tenkemåter og perspektiv?

– Nordmenn er reserverte, og vil ikke være til bry for andre, sier Sigrun Ertesvåg, førsteamanuensis ved Senter for Atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger.

Uten klar hjemmel i forskning prøver hun seg på en forklaring.

– Vi er redde for å blande oss inn, og har tradisjon for å være litt forsiktige sammenlignet med andre nasjonaliteter. Du blir nok sett litt rart på hvis du ter deg som en søreuropeer på bussen, sier Ertesvåg.

Ransel i trynet, og bussen går videre

Like etter at bussen har forlatt Sandnes, ser jeg en gjeng skolebarn som venter på å slippe inn. Bussen er allerede relativt full. Ungene siler inn og prøver å få setekabalen til å gå opp. Med ranselen først dumper en bebrillet jente med musefletter ned på setet ved siden av meg.

«Hei. Er det ledig her?»

Da mylderet avtar, og buffersetet ved min side igjen er ledig, kommer en omtrent 16 år gammel jente inn på bussen. Hun passerer sjåfør og betalingsterminal, når sjette rad, ser på meg og smiler.

Etter tre og en halv time på bussen kommer nemlig setningen som blir stående som den eneste jeg fikk høre på dagens reise.

Hun sier «Hei. Er det ledig her?». Jeg smiler og sier ja.

Totalt 12 personer inntok setet ved siden av meg på rute 3 fra Sandnes til Stavanger og Kvernevik. Én setning var alt én av dem ønsket å ytre.

– Ring meg!

Ved typisk norsk oppførsel og fravær av kontakt kan slike situasjoner fort oppstå: (Gjengitt fra veggen på toalettet hos Burger King, Stavanger sentrum.)

Var alt bedre før?

– Folk er mer forsiktige i dag enn det de var før. Da jeg var ung var Norge bare en liten avkrok av verden, og jeg kjente alle som bodde i byen. Nå er det som regel bare ukjente på bussen, og ingen snakker sammen. Samfunnet er større, mer upersonlig, og det er mer kriminalitet, sier Henrik Kristensen (78).

Om det alltid har vært slik var et av de første spørsmålene som dukket opp i hodet mitt. Jeg dro til Skipper Worse, et aktivitetssenter for eldre i Stavanger, for å få svar.

Alle i sofaen der mener at det ikke var vanlig å snakke med fremmede da de var unge. 75 år gamle Turid Bjørnestad er enig. Hun understreker at det slettes ikke er vanlig å snakke med fremmede på bussen nå heller, men forteller at hun likevel gjør det.

– De fleste svarer og åpner seg. Jeg får som regel positiv respons. De sier at det er hyggelig, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Tryggere å ta kontakt på internett

Ironien med denne antisosiale oppførselen er kanskje at vi bruker millioner på kontaktskapende tjenester på internett. I dagens samfunn der vi teller både venner og Facebook-venner. Hvorfor er vi så redde for å ta kontakt ansikt til ansikt?

– Det er et paradoks, og det sier noe om hvor ufarlig nettet er. Det gir et vern som du ikke har dersom du snakker med noen på bussen, sier førsteamanuensis Sigrun Ertesvåg.

Turid Bjørnestad forteller at hun snakker til både gamle og unge på bussen, men får veldig forskjellige svar.

– Mange eldre er ensomme og kontaktsøkende, mens mange unge ofte har nok med seg selv og ikke er så interesserte, sier hun.

Litt sosial hjelp?

Da jeg har gitt opp tanken om at fremmede møtes på bussen og satt meg på bussen hjem. Da skjer det.

En afrikansk mann i 40-årene kommer inn på bussen. Det er så trangt at han havner i midtgangen foran i bussen. Ved siden av han står en norsk mann på omtrent 25. Jeg hører ikke hva de sier, men jeg ser at de snakker sammen. De utveksler spøker og smil før den lengstreisende samtalepartneren går av bussen.

Igjen står den snakkesalige afrikaneren. Han snur seg til en eldre dame, som tar imot setningene hans med velvilje. Jeg, som har studert mutte mennesker med musikk i ørene hele dagen, føler meg lettet.

– Ta kontakt, så fortsetter de

– Nordmenn holder seg i utgangspunktet for seg selv, men når jeg tar kontakt på bussen for å spørre om hjelp, er det ofte de som fortsetter samtalen, sier Adekunle Peter Orimolade.

Petroleumsstudenten fra Nigeria forteller at han har bodd i Norge i fire uker, og snakker med nordmenn på bussen hver dag.

– De fleste er veldig hyggelige og imøtekommende, men det er du som må ta kontakt først, sier han.

Initiativet fra den nigerianske studenten gjentas av mennene og kvinnen i 70-årene jeg møtte. Turid Bjørnestad mener hun har et bedre liv fordi hun tar kontakt med ukjente.

– Det er lenge siden man ble oppdratt til å ikke snakke med fremmede. Jeg forstår ikke hvorfor folk ikke tar kontakt med andre mennesker. Mitt råd er å ta kontakt med andre, og ikke vente på at andre tar kontakt med deg, sier hun.