– Poenget med å hilse er å bekrefte at vi er alene i fjellet. Det er en dyrking av den roen og freden vi ikke føler vi har i det vanlige livet.
Det sier Martin Thomassen, førsteamanuensis i sosialantropologi ved NTNU i Trondheim.
I tillegg til jobben ved NTNU er han også en del i Trollheimen, og han tror årsaken til hilsningen er en slags anerkjennelse av å få være i fred.
- Les også:
– Ubehagelig og masete
Selv bruker han litt tid på det å hilse på fremmede hver gang han er på fjellet.
– Jeg blir stadig overrasket over at alle jeg møter insisterer på å hilse. Det er litt ubehagelig og masete i starten, men etter noen timer faller det også meg naturlig, sier han.
Han forbinder det å gå i fjellet med fred og ro, en mulighet til å komme seg litt bort. Og i nettopp det tror han er noe av grunnen til at nordmenn trekker til fjells.
– Det som er spennende med nordmenn er lengselen etter ro og fred fra det offentlige rom, og dette er noe vi får ute i den ubesudlete naturen.
- Les også:
Ingen grenser for når hilsning er greit
Men er det egentlig noen regler for når det er greit å hilse på fjellet?
– Enkelte steder hilser jo folk på parkeringsplassen, men det blir viktigere og viktigere jo lenger oppe i fjellet en kommer. Desto færre en møter, desto viktigere blir det å hilse.
- Les også:
Når kongen blir menigmann
Thomassen tror også det er mye sant i myten om at det er lov til å si "du" til kongen, bare man er langt nok oppe på fjellet.
– Alle er like, også kongen, bare man kommer seg over tregrensen. Det toner ned forskjellene mellom folk, noe som behager nordmenn, sier han.
Han mener at det å kunne hilse på kongen slik en hilser på alle andre får kongen til å fremstå som en vanlig person, dersom man nå skulle møte selveste majesteten i løypa.
– Det å få muligheten til å hilse på kongen over tregrensen gir en godfølelse for de fleste nordmenn, ettersom det gjør kongen til en person av samme slag som en selv.
