Nå går datteren på skolen igjen – etter tre år på barnerommet

Jenta hennes hadde skolevegring og satt hjemme de tre siste årene av barneskolen. Så skjedde det noe som for første gang fikk henne til å glede seg over skolehverdagen.

Merete

Merete har aldri gitt opp håpet om at datteren kunne få en framtid på skolen som andre barn.

Foto: Thomas Ystrøm / NRK

Det har vært en annerledes sommer for familien i Stavanger. En gladere sommer.

Med en 13-åring som i juni, for første gang i livet, syntes det var trist at skoleåret tok slutt.

Ei jente som gjennom hele sommeren gledet seg til å få begynne igjen. En sommerferie som nesten ikke kunne gå fort nok.

– Smiodden ungdomsskole har betydd alt. De er fantastiske. Det var der vi fikk hjelp. Allerede på det første møtet med skolen kjente vi at dette kom til å gå bra, sier Merete, 13-åringens mor.

Sju magre år

Årene på barneskolen var aldri gode for jenta hennes. Problemene startet allerede i første klasse, og de ble bare verre.

Merete-dokumenter

Det er ikke få dokumenter Merete har sendt og mottatt om datteren.

Foto: Thomas Ystrøm / NRK

Merete beskriver årene da hun kjempet mot barnet sitt i to timer hver morgen, for deretter å følge henne til skolen, og avlevere datteren gråtende og frustrert.

– Jeg kledde av henne utenfor klasserommet, og bar eller dro henne inn til de andre. Hun sto og kjempet med tårene, for det største nederlaget hennes var å gråte foran andre.

Noen ganger kom datterens reaksjoner først hjemme i gangen etter skolen. Der brøt hun sammen med sekken på ryggen, etter å ha holdt fasaden gjennom hele skoledagen.

En sorgfølelse

Merete finner ingen ord som dekker det hun kjente på gjennom alle disse årene. Det var så mange følelser; sinne, men også empati med barnet som måtte til skolen for å slite.

Alt dette gjorde noe med henne som mor. For hun prøvde jo bare å hjelpe.

Merete sier hun lette under hver stein for å finne en løsning, men det var ikke noe som nyttet, og da kom det i stedet fram en stor sorg.

Skolesekken var nærmest ubrukt gjennom tre år. Nå er den gjemt bort på et kott fordi den gir dårlige minner.

Gjennom store deler av femte og sjette klasse, og i hele syvende, ble jentas skolesekk gjemt bort på kottet fordi det var for tungt for henne å ha den i nærheten.

For det meste satt hun på barnerommet. Der kunne hun skrive dette:

«Noen ganger har jeg gjemt meg og prøvd å være treg for å få en mindre skoledag. Jeg har også hatt dager der jeg har løpt fra skolen. Dette er min verden og jeg klarer ikke mer. Dette er nå vanskelig å skrive om, og jeg klarer ikke å skrive mer uten å gråte».

Og det aller verste for foreldrene: En barneskole hvor de, ifølge Merete, ikke fikk noen hjelp før etter femte klasse, men da var det for seint.

– Det var nedverdigende å ikke bli tatt på alvor. Vi fikk en følelse av at skolen mente de visste mer om vårt barn enn oss selv, sier hun.

Det foreldrene stadig fikk høre var at de måtte snakke positivt om skolen til datteren og ellers bare «stå i situasjonen».

– Skolen hadde ikke nok kunnskap og heller ikke nok ressurser. Så dette var jo et stort, felles problem, både for oss som foreldre og for skolen.

NRK har vært i kontakt med rektor på barneskolen som jenta gikk på. Rektor har følgende kommentar:

– Vi søkte hjelp hos spesialhelsetjenesten og fikk råd om tiltak, men de førte ikke fram.

Sosial angst

Skolevegring. Betegnelsen kunne like gjerne vært skoleangst.

Ifølge forskere er det ikke nødvendigvis slik at elevene ikke vil gå på skolen, men heller at de ikke får det til.

Barna er redde for å gå dit, og skylder på fysiske ubehag som hodepine eller vondt i magen.

Trude Havik

Førsteamanuensis Trude Havik på UiS understreker hvor viktig det er at skolen og foreldrene sammen setter inn tiltak så tidlig som mulig når skolevegring avdekkes.

Foto: Ole Andreas Bø / NRK

– Dette kan blant ha bakgrunn i sosial angst, prestasjonsangst eller redsel for å eksponere seg foran klassen i en skolehverdag hvor presentasjoner i plenum har blitt stadig vanligere. Men årsakene kan være mange og sammensatte, sier Trude Havik, førsteamanuensis ved Læringsmiljøsenteret på Universitetet i Stavanger.

Andre faktorer som utløser skolevegring kan være problemer på skolen som mobbing, faglige vansker, bråk i klassen, stadig skifte av lærere eller manglende tilrettelegging. Vansker i hjemmet, stress og traumatiske opplevelser kan også spille inn.

Hvor mange elever på barne- og ungdomsskolen som sitter hjemme på rommet, i stedet for å være i klasserommet, er det ingen som vet. Anslag fra Haviks forskning indikerer at én elev i hver klasse kan være i faresonen.

– Tilfeldig oppfølging

– I dag er registreringen for tilfeldig. Det burde være et nasjonalt system hvor alle skoler registrerer dette likt. Da får vi også kartlagt hvor omfattende skolevegring er, og om problemet faktisk har økt, slik vi forskere tror, sier hun.

Havik tror den manglende registreringen i grunnskolen, i motsetning til på videregående, også gjenspeiler hvor tilfeldig oppfølgingen er fra skole til skole, og mellom kommuner.

– Noen kommuner og skoler har gode handlingsplaner som brukes aktivt. Andre har ikke et bevisst nok forhold til skolevegring. I beste fall bare med enkeltlærere som forstår, men hvor det mangler kompetanse på systemnivå.

UiS-forskeren understreker hvor viktig det er at skolen tar kontakt med foreldrene så raskt som mulig når de registrerer fravær på en elev ut over det normale.

– Hvis barnet vegrer seg mot å gå på skolen må skolen og foreldrene sammen bli enige om tiltak. Så er det også viktig at foreldre ikke opplever noen skyldfølelse eller skam rundt dette. Det er helt avgjørende å gripe tidlig inn, for slike problemer kan eskalere fort. Elever mister faglig, sosial og emosjonell læring hvis de blir værende på rommet sitt hjemme i stedet for i klasserommet.

Åpenbaringen

Merete sier at en ny verden åpenbarte seg for dem da datteren kom på en skole hvor jenta selv ble spurt av lærerne hva de kunne gjøre for at hun ville komme til dem.

Datterens svar var trygghet og forutsigbarhet.

Elisabeth Bjørnsson Bø

Spesialpedagog Elisabeth Bjørnsson Bø, Smiodden skole.

Foto: Ole Andreas Bø / NRK

På Smiodden så lærerne og et eget miljøteam på skolen at hjemmesitterne ble stadig flere i elevgruppa. Spesialpedagog Elisabeth Bjørnsson Bø viser fram et bildehefte som skolen har laget og som skal gi elevene trygghet gjennom god informasjon om skolehverdagen.

– Vi har verdier og prinsipper i bunn for alt vi gjør. Det handler om at alle kan, at alle elever er våre elever, og at vi skal ha forventninger til dem. Vi vet at noen har større utfordringer enn andre, men vi kan ikke gi opp fordi en elev ikke kommer på skolen.

På Smiodden skole har de lært at det tar tre dager å få et barn tilbake når det uteblir. Derfor er det så viktig for dem å være i forkant.

Skolen prøver å finne et mønster i fraværet til elever de mener kan være i faresonen.

Skjer det på spesielle skoledager med for eksempel gym eller presentasjoner og fremføringer? Er barnet mest borte på dager som er ustrukturerte?

– Normalen blir smalere

Spesialpedagogen sier trygging er avgjørende for å «lokke» barnet tilbake på skolen. Dette kan skje gjennom dialog med barnet selv og foreldrene.

– Vi prøver å gå inn tidlig med tiltak for den enkelte. Og det er foreldrene som er våre viktigste støttespillere og partnere, slår hun fast.

Miljøarbeider Kathrine Halleland gjør avtale med barn som vegrer seg for å dra til skolen. Så går hun hjem og henter dem.

Bjørnsson Bø sier at stadig flere elever sliter med ulike krav på skolen.

– Den såkalte normalen er i ferd med å bli smalere. Vi må gjerne utfordre skolen og si at ikke alle kan være inne i den lille boksen.

Tryggingen kan også skje ved å hente elever hjemme.

– Alternativet er at de burer seg inne hjemme, blir ensomme og får en følelse av å ikke få utvikle seg faglig og sosialt, sier miljøarbeider Kathrine Halleland når NRK blir med på en hentetur hjem til en elev som ikke klarer å dra til skolen for egen maskin denne dagen.

Enkle grep – små skritt

Et eget sted å være på skolen. Det var enkle grep som skulle til for å få Meretes datter tilbake, men med små skritt om gangen. Foreløpig fire skoletimer i uken.

– Nå sier hun selv at hun føler seg trygg fordi hun vet at det som blir fortalt, også blir gjennomført. Det blir ikke noe mer, og det blir ikke noe mindre, sier moren.

Meretes datter er lei seg for alt hun har tapt på veien. Hun mangler mye som de andre har fått.

Og selv om hun har hatt vanskelig for å sette ord på det hun har vært gjennom alle disse årene, har hun flere ganger uttrykt bekymring for framtiden.

Nå er målet hennes å gå videre på skolen uten klumpen i magen, og samtidig få anledning til å lære mye av det hun hittil har gått glipp av.

– Vi ser at hun har en indre kraft, en vilje og et engasjement som gjør at hun kommer til å nå akkurat dit hun vil, men gjerne på en mer kronglete måte.

– Det viktigste nå er hun har håp og ser en framtid selv, avslutter Merete.

Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner sier at de vil vil innføre en oppfølgingsplikt for skolene slik at de får et tydelig ansvar for å følge opp elever som er mye borte fra skolen på en bedre måte.

– Nå undersøker vi hvordan kommunene og skolene registrerer og følger opp elevenes fravær. Svarene vil vi bruke i arbeidet med oppfølgingsplikten slik at elever med fravær får den hjelpen de trenger og kommer raskere tilbake, sier Sanner.

Skolevegring

Se hele reportasjen her.