Fra rødliste til svarteliste

I steinalderen var villsvin vanlig i store deler av Skandinavia. Etter hvert døde arten imidlertid ut de fleste steder, og har vært borte fra norsk fauna siden siste mellomistid.

I Sverige overlevde villsvinet lengre, men forsvant helt på slutten av 1600-tallet.

De siste 100-150 årene har arten vært forsøkt gjeninnført en rekke ganger i Norge og i andre nordiske land, og den svenske villsvinstammen var i 2010 trolig på rundt 100 000 dyr.

Villsvinet har relativt hurtig også etablert seg i Norge, men i Norge finnes det ingen eksakte tall på hvor mange dyr det kan være snakk om.

I Aremark i Østfold har jegere de senere årene skutt et hundretall dyr.

Les også:

Innvandret fra Sverige

I Sverige har utsetting og rømming ført til at det har etablert seg en livskraftig bestand i de sørlige delene av landet.

Denne bestanden har de siste 20-25 årene økt kraftig, skriver Artsbanken på sine nettsider.

I 2006 ble det skutt 25 000 villsvin i Sverige.

Spredning fra Sverige har medført at det siden rundt 1990 har vært etablert en bestand i Sør-Norge øst for Glomma og opp til Trysil, med årlige ynglinger i kommunene Aremark og Halden.

Villsvinet kan bli nesten to meter langt, og kan veie opp mot 200 kilo.

Svartelistet

Fra Sverige er det kjent at villsvinet gjør skade på jordbruksprodukter, hager og rekreasjonsområder.

I Norge er villsvinet nå vurdert til å ha svært høy økologisk risiko, og havner dermed på svartelista.

Denne vurderingen er basert stor sjanse for permanent etablering i Norge, og at arten er bærer av sykdommer og parasitter, deriblant trikiner.

Villsvin har dessuten en påvirkning på plantesamfunn og naturtyper gjennom gjentatt roting og graving i skogen og lysåpninger.

For noen stedegne arter er dette negativt. Det kan eksempelvis hindre fremveksten av nye unge løvtrær. For enkelte arter kan villsvinets roting og graving være positivt.