NRK Meny
Normal

Staten «supersizet» finanshusene

USA pumpet penger inn i finanshusene som utløste finanskrisen. Midlene er brukt til å gjøre selskapene enda mektigere.

Barrack Obama svarer på spørsmål fra pressen

KATTEPINE: President Barack Obama i USA må se at finanshusene bruker statens penger på å gjøre seg fete. Nå lyser faresignalene nok en gang.

Foto: Alex Brandon / AP

Da finanskrisen rammet verdensøkonomien i 2008 svarte blant annet USA med å pumpe flere titalls milliarder dollar inn i de største finanshusene til tross for at disse var blant de utløsende årsakene til krisen.

Dette fordi finanshusene ble ansett for å være såkalt «too big to fail». I klartekst betyr det at finanshusene var så store og hadde så store markedsandeler at hele økonomien ville kollapset ved eventuelle konkurser.

I kjølvannet ble myndighetene kritisert for å ha gjennomført reguleringer som lot finanshusene bli så dominerende i et så viktig marked.

Nå viser det seg imidlertid at finanshusene har blitt enda større og enda mektigere. De har brukt statens penger på å gjøre seg fete.

Fra kjempe til gigant

Ett år etter at finansverden holdt på å rive verdensøkonomien ned i et svart hull, har myndighetene i USA reorganisert hvordan man kan låne ut penger til lånekunder, hvordan studentlån skal organiseres og gjennomført reguleringer på andre typer kreditt.

Samtidig har, ifølge Washington Post , de fem kjempene innen amerikansk finans J.P. Morgan Chase, Bank of America, Merrill Lynch og Citigroup brukt statlige overføringen til å kapre markedsandeler i stor stil.

Til sammen har disse fire finanshusene en markedsandel på 50 prosent i det amerikanske utlånsmarkedet.

– Det er toppen av listen som må fikses. Den nøret opp under krisen, og den har gjort hele situasjonen verre på grunn av krisen, sier Sheila C. Bair, leder for Federal Deposit Insurance Corp, til Washington Post .

Problemer

Kritikerne mener dette skaper problemer av flere årsaker. Den praktiske er at antallet tilbydere går ned.

Det betyr igjen at konkurransen blir dårligere og at prisen på utlån normalt sett vil gå opp dersom færre tilbydere tilbyr samme eller lignende produkt.

Det andre problemet er mer filosofisk og handler om fravær av moralsk konsekvens.

Blir en bank eller et finanshus så stort at det blir «to big to fail», det vil si at myndighetene ikke har annet valg enn å redde selskapet dersom det nærmer seg konkursen for å sikre egen nasjons økonomi, vil risikoviljen være unormalt stor.

Dette fordi finanshuset vet at de ikke kan gå konkurs ettersom staten er tvunget til å redde finanshuset uansett hva som er årsaken til den eventuelle konkursen.