- Røkke har også skyld

Boken viser at det fortsatt er mange ubesvarte spørsmål i det som var førjulens mest oppsiktsvekkende nyhetssak.

Hvem var Dagbladets hovedkilde? Hvorfor ville ikke Tønne uttale seg til pressen? Hvorfor ble Røkke så opprørt? Av medfølelse eller fordi Tønne visste for mye om hans imperium?

Hippe har snakket rundt 60 personer, blant annet nøkkeladvokater i BA-HR og Økokrim. Men Røkke har nektet å samarbeide. Hoveddelen av boken er en beskrivelse av hendelsesforløpet fram mot Tønnes selvmord 20. desember, men Hippe forsøker også å samle noen løse tråder i siste del.

Han sier selv at hovedhensikten har vært å la alle sentrale aktører slippe til med sin versjon, ikke felle dom over noen. Hippe fastslår at Tønne, Røkke og BA-HR samarbeidet tett, rådførte seg med hverandre daglig og kjørte saken på samme måte overfor mediene.

- Men det ble aldri lagt en helhetlig forklaring på bordet av noen av de tre, skriver Hippe.

Ingen objektiv sannhet

- Det finnes ingen objektiv sannhet om hva som skjedde i det komplekse spillet mellom de mange aktørene; Tore Tønne selv, industrikongen Kjell Inge Røkke og hans advokater i BA-HR, Økokrim, BA-HR-utbryteren Kari Breirem og hennes advokat Thor-Erik Johansen, de mange andre næringslivskollegene, vennene, familien -- og det mangehodede trollet, media, skriver Hippe.

Den tidligere redaktøren av Økonomisk Rapport kan ikke gi noen god forklaring på Tønnes skakkjørte privatøkonomi etter 15 år med toppjobber eller hans motvilje mot å fortelle om den omstridte etterlønnen og forholdet til Røkke da mediekjøret var på sitt verste.

Hippe skriver at det 3. desember, helt i startfasen, kom til en frontkollisjon mellom Tønne og Dagbladet, som den dagen ringte og snakket med Tønne to ganger.

- Tønne og Dagbladet hadde totalt ulike virkelighetsoppfatninger. Han gjorde da et valg, og det førte til at det deretter var hans eget nettverk han henvendte seg til, ikke pressen. Han fikk mange råd fra sine nære om å gå ut med det han visste, og jeg kan ikke forklare hvordan han opptrådte som han gjorde, han som var så opptatt av etikk og habilitet, sier Hippe.

Tankekors

Om Dagbladets dekning sier forfatteren at den var beheftet med ytterst få faktafeil, men endte likevel opp med å gi et forvrengt bilde av Tønne. Dette kan han heller ikke forklare, men betegner det som et stort tankekors for journalistikken.

- Det er ingen grunn til å framstille Tønne som grådig og korrupt, sier Hippe.

Forfatteren hevder at Tønne, da saken sprakk, ikke var så fanget av Røkke-imperiet som mange vil ha det til. Han var tvert imot i ferd med å bygge opp en mangfoldig konsulentvirksomhet.

- Tønne var høsten 2002 i ferd med å legge grunnen for betydelige inntekter. Han var en del av Røkke-kretsen, men hadde også andre ben å stå på. Men så opplevde han at hans "strategiske verdi" på arbeidsmarkedet, det som skulle skaffe ham inntekter, ble rammet av mediedekningen, sier Hippe.

Av boken framgår det at Røkke var dypt alarmert over saken fra første dag. Han fulgte den løpende, ringte Dagbladets sjefredaktør og Økokrim, og oppholdt seg timevis i BA-HRs lokaler. Men mediestrategien var usammenhengende og spontan, og dette smittet over på Tønne og BA-HR.

Hippe er kritisk til medienes terping på korrupsjonsmistankene. De ble hengende ved saken, selv etter at BA-HR hadde dementert det som sto i deres mye omtalte interne notat. Den verste mangelen på balanse i dekningen finner han i NRKs Redaksjon En 16. desember, der programlederen etter forfatterens mening fyrer opp under disse mistankene gjennom hele sendingen.