Uenige om sitatpraksis bør endres

Begge mener VG-saken bør føre til endringer i pressens håndtering av kilder. Men når det kommer til løsninger, er Sannum og Sætre uenige.

Sætre mener det er på høy tid at Norge følger det som er tradisjonen i britisk og amerikansk presse. Nemlig å gjengi ordrett det intervjuobjektene sier.

I Norge er ikke journalister forpliktet til å gjengi sitater ordrett, men å gjengi meningsinnholdet.

– Sitater blir derfor ofte gjenstand for sitatsjekk. Det betyr at kilden kan gå inn og forandre på sitatet sitt. Da ender man ofte i en forhandlingssituasjon mellom journalisten og kilden, som gjør at sitater blir omtrentlige, sier Sætre til NRK.

Mener historien blir feil

I en kommentar i Medier24 skrev Sætre at VG-saken må føre til en innskjerping av sitatreglene i norsk presse.

Som dokumentarist føler han sitatpraksisen er et problem, fordi intervjuobjekter har en forventning om at de kan rette på sitater som er gitt. Da blir historien feil, mener Sætre.

– Betyr dette at journalister alltid må kunne dokumentere med opptak?

– Det brukes allerede mye opptak allerede. Sitatreglene er kanskje tilpasset en tid da man hadde dårligere opptaksutstyr. Da det var mer tungvint. Jeg mener sitater bør dokumenteres bedre, enten med lydopptak eller med bedre notater.

Han ønsker en kollektiv endring som innebærer en klargjøring av hvordan et intervju foregår.

– VG-saken er et resultat av uklare premisser. Da kan det være en anledning til å skjerpe premissene litt.

– Hvordan hadde VG-saken vært løst med «dine regler»?

– Da måtte man gjort ferdig en off record-samtale, og så funnet ut om man skal gjøre et intervju og satt på opptaker.

– Så når båndet går, kan man bruke det som blir sagt?

– Ja, jeg er ute etter en klarere kontrakt. Det blir litt mer som på radio, sier Sætre, som erkjenner at det blir mindre fleksibelt.

Han legger til at journalisten fortsatt står fritt til å gjengi meningsinnhold med egne ord, så lenge det ikke er satt sitatstrek foran.

– Hva om journalisten bare plukker sitater som passer til «historien»?

– Jo, det problemer har du i radio og tv-dokumentarer også. Det vil fortsatt være et mulig problem, det er klart. Men jeg opplever at det fungerer greit i amerikansk og britisk presse.

Liker norsk praksis

Eva Sannum har sittet 14 år i Pressens Faglige Utvalg og jobber i dag som kommunikasjonsrådgiver.

I PFU har hun opplevd mange saker der det står ord mot ord mellom kilder og journalist, uten at det har vært det fellende punktet.

Hun ber også om en opprydding i pressens arbeidsmetoder og håndtering av kilder, men tror ikke en endret sitatpraksis er veien å gå.

– Jeg liker bedre praksisen vi har her, hvor journalisten – med gode intensjoner – ofte gjør sitatene tydeligere og bedre, slik at budskapet kommer fram. Men problemer kan selvsagt oppstå med denne praksisen, når journalisten hjelper til for mye, med å formulere sitater som de vet passer godt inn i deres vinkling.

Hun er redd folk vil vegre seg for å snakke med journalister om det blir praksis med ordrette sitater.

– Praksisen de har i en del andre land, for eksempel USA, tror jeg ikke nødvendigvis vil føre til en forbedring for leserne. Mange kilder, både profesjonelle og uerfarne, vil ofte uttale seg klønete og usammenhengende. En praksis om å gjengi alle sitater ordrett, etter for eksempel lydopptak, tror jeg ikke nødvendigvis er løsningen. Jeg tror nemlig det vil føre til at folk vil vegre seg for å snakke med journalister, og i verste fall ende med at man opplever behovet for profesjonell hjelp av advokater og PR-folk før de inngår dialog med pressen. Ved en slik praksis ville for eksempel jeg krevd enhver dialog med pressen skriftlig, for å forsikre meg om at alle min muntlige utilstrekkeligheter ble vasket bort, he he.

Hun mener debatten er større enn sitatpraksisen. I en kommentar i Aftenposten skriver Sannum at «Min erfaring er at man i enkelte tilfeller sitter igjen med godkjente sitater, men et intervjuobjekt som likevel opplever seg feilsitert».

– Saken er blitt redusert til en teknisk debatt om et sitat. Jeg tror pressen har en måte å behandle sitater på som folk ikke skjønner helt. Når det gjelder VG-saken virker det som at sitatet er blitt satt ut av kontekst. Om ordene er sagt eller ikke, så er det i hvert fall ikke ment på den måten som de har endt opp med. Jeg tror veldig mange som er kilder opplever at de har en samtale, og så fremstår det de har sagt som noe annet når det kommer på trykk i en kontekst, selv om det er godkjente sitater.

I Norge er praksisen at man gjengir meningsinnhold i stater med sitatstrek (–), og ordrett med anførselstegn («»).

– Dette med sitatstrek, som pressen bruker når det er snakk om å gjengi meningsinnholdet i en uttalelse, og ikke et direkte sitat, det tror jeg ikke folk skjønner bæret av. Hvis du hadde gjort en undersøkelse blant lesere flest, er jeg rimelig sikker på at folk ikke kjenner forskjellen på sitatstrek og sitatklemmer for direkte sitater. Dette har vi diskutert flere ganger i PFU, og jeg opplever at dette er en detalj som ligger langt over hodet på folk flest, sier Sannum.

Bevis

Nå håper hun at pressen sammen med allmennheten finner fram til hva som skal til for å gjenoppbygge tilliten. Hun sier at hun ikke sitter med løsningen, men at en del handler om bevis.

– Jeg tror mer lydopptak av intervjuer er en god idé. Men ikke nødvendigvis for å sørge for at alle sitater gjengis ordrett. Mer for å sørge for at meningsinnholdet faktisk blir riktig, kunne områ seg med journalistkolleger i alvorlige saker, og ikke minst: Kunne gå tilbake i ettertid, dersom uenighet oppstår.

– Bør pressen være mer åpne om vinklingen?

– Det er pressens privilegium å kunne jobbe med en vinkling uten å måtte dele den med alle kilder i forkant. Samtidig er en del av problemet ofte at man ikke vet hva sitatet skal brukes til å bekrefte, og dermed ikke kjenner igjen det de har uttalt når de ser det i konteksten på trykk. Kanskje bør mer være formulert skriftlig. Spesielt avtaler mellom kilde og journalist, slik at man i større grad kan gå tilbake og bevise hva man ble enige om.

Sannum sier hun både har krevd å godkjenne sitater og til med å få se saken i sin helhet før den settes på trykk. Det siste tror ikke Sannum er mulig som fast praksis.

– Det vil være vanskelig for pressens jobb rent praktisk, og det vil være et hinder i undersøkende journalistikk, der pressen må ha mulighet til å jobbe med en vinkling uten å måtte avsløre den for alle kilder underveis i arbeidet. Men jeg tror det er mange saker, der man har å gjøre med uprofesjonelle kilder, hvor intervjuobjekter ville ha en bedre opplevelse dersom de fikk anledning til å se saken i sin helhet, og konteksten sitatene blir lagt frem i.

– Tror du det er flere tilfeller som ligner Sofies sak?

– Ja. Jeg tror dessverre det. Jeg tror dessverre det er en oppfatning som mange sitter med, at det er sånn det ofte foregår. Jeg tror en del tenker: «Ønsker jeg å bli den neste Sofie?»

Råd til kilder

– Du opplevde pressen på nært hold da du var kjæreste med kronprinsen i Spania fram til 2001. Hvilke råd vil du gi til folk som får en telefon fra en journalist?

– Det er viktig at journalistene kommer til blant vanlige folk. Så det er ikke et godt råd å si ikke snakk med journalister. Sånn kan vi ikke ha det. Mitt personlige råd er å ta seg tid til å områ seg. Jeg sørger for å få tid til å tenke meg om, og ba journalisten ringe tilbake om ti minutter, for eksempel. Og å alltid be om sitatsjekk, tror jeg er smart. Uansett hvor liten saken virker. Rett og slett for å se hvordan det man har sagt blir formulert.

– Hva skal pressen gjøre nå?

– Det viktigste nå er å snakke om veien videre, og det handler om mer enn å «fortsatt lage grundig, god journalistikk», slik mange har pekt på som løsning de siste ukene. For det har vært gjort lenge. Det handler om å gjøre gapet mindre mellom folks oppfatning av pressen og hvordan pressen ser seg selv. Da må vi kanskje sørge for at folk forstår mer av hvordan pressearbeidet fungerer, og hvorfor.

Norsk Presseforbund skal sette ned et utvalg som skal lage en rapport om medienes omgang med kilder. Utvalget skal ledes av Sven Egil Omdal. Han har tidligere vært redaktør i blant annet Adresseavisen og Stavanger Aftenblad og har også vært leder i Pressens Faglige Utvalg.

Øvrige medlemmer i utvalget, tidsramme for arbeidet og mandatet er ennå ikke avklart, men arbeidet vil starte snarlig, skriver NTB.