Ber regjeringen prioritere trosflyktninger

– Det er bekymringsverdig at religiøse minoriteter ikke lenger prioriteres.

Det sier Nariman Hame (23) som er jusstudent med jesidibakgrunn. Hun er aktivist på vegne av den jesidiske folkegruppen som har vært utsatt for folkemord av Den islamske staten.

Trosflyktninger som jesidiene ble prioritert ved uttak av kvoteflyktninger i 2021, men ble tatt av prioriteringslisten for 2022 da regjeringen Støre kom til makten.

Med dette mener Hame at regjeringen svikter de mest utsatte flyktningene.

Ønsker å prioritere

Det var i budsjettforliket mellom den forrige regjeringen og Fremskrittspartiet at religiøse minoriteter ble en prioritert flyktninggruppe.

I tillegg til andre sårbare grupper, som skeive og barnefamilier, het det at «også forfulgte kristne, ahmadiyya og jesidiske flyktninger skal prioriteres som gruppe og individer ved uttak av kvoteflyktninger.»

Det mener Hame var en god beslutning.

Ideelt vil hun at flyktninger ikke velges basert på tro.

– Men dessverre stiller ikke ulike religiøse grupper på like vilkår i hjemlandene. Religiøse minoriteter har generelt langt verre forutsetninger for å klare seg etter krig og konflikt, i møte med diskriminerende lovgivning, arbeidsliv og samfunn.

Derfor ber hun justisministeren om å sette trosflyktninger på prioriteringslisten igjen.

– Vanskelig tilgang

Justisdepartementet vil ikke stille til intervju, men skriver i en e-post at omstendighetene for religiøse minoriteter er annerledes enn for andre prioriterte grupper.

For å hentes ut som kvoteflyktning må man flykte til et nytt land og innvilges flyktningstatus av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).

– Men mange av dem som forfølges på grunn av religiøs tilknytning, oppholder seg i hjemlandet sitt. Da kan anerkjennes de ikke som flyktninger av UNHCR – og UNHCR kan ikke fremme en søknad om overføring av disse, forklarer kommunikasjonsrådgiver i departementet, Anders Bortne.

Han legger til at Norge prioriterer flyktninggrupper som utsettes for fare i form av vold, diskriminering og mangel på beskyttelse i landene de flykter fra.

Men flyktningene som bor i farefulle områder er det vanskeligere å hjelpe.

– Det er UNHCR som fremmer søknader for overføringsflyktninger og som må ha tilgang til personene det kan være aktuelt å fremme søknader for – også for i det hele tatt å kunne identifisere dem. I noen land er sikkerhetssituasjonen så dårlig at UNHCR ikke har tilgang til folk eller områder. Dette gjelder blant annet religiøse minoriteter, forklarer Bortne.

– Faren kan endre seg

Dette er farer Cecilie Hellestveit kjenner. Som konflikt- og folkerettsforsker har hun arbeidet med spørsmål om religiøse minoriteter i Midtøsten. Under bestemte politiske forhold mener hun at dette er en særlig utsatt gruppe.

– For eksempel fantes det i den irakiske byen Mosul 60 000 kristne i 2003. Ved inngangen til 2014, var antallet redusert til 10 000. Innen sommeren, da IS tok over byen, var det kun 3000 igjen.

Men Hellestveit poengterer at farene endrer seg over tid.

– Etter at IS mistet territorielt fotfeste og krigene i Irak og Syria har blitt avsluttet eller befinner seg i roligere faser, er vi nå i en periode der truslene mot religiøse minoriteter er av en annen og mindre alvorlig karakter.

– Ingen trygg og verdig fremtid for jesidier i Midtøsten

Og siden beskyttelsesbehov forandrer seg, mener Hellestveit at vi best er tjent med et system som raskt kan tilpasses endringene.

– Skal beskyttelsen tjene sitt hovedformål, må man skru den ned når de særlige farene reduseres, for å tillate å skalere den opp når en ny gruppe trenger det, eller dersom presset mot religiøse minoriteter øker igjen.

Men selv om krigene i Irak og Syria har roet seg, tegner Hame et dystert bilde av jesidienes kår i regionen.

– Jesidiene er i et kollektivt traume etter folkemordet for åtte år siden. Over 200 000 er internt fordrevne, over 2 700 er fortsatt meldt savnet, og det er meldt om flere selvmord blant unge jesidier. Mange ønsker å returnere til sine hjem i Sinjar, men geopolitiske kamper om byen hindrer en trygg hjemkomst.

Hun mener derfor det er uforsvarlig å ikke prioritere trosflyktninger.

– Slik situasjonen er nå, er det ingen trygg og verdig fremtid for jesidier i Midtøsten.