– Jeg ble hele tiden fortalt at jeg ble sett på av en gud der oppe hele tiden, som visste hva jeg følte, hva jeg tenkte, han visste alt om meg. Det var helt ekstremt skremmende, når jeg samtidig visste hvor mange slemme og fæle tanker jeg hadde – tanker som sikkert var helt normale for de fleste andre barn. Men jeg trodde jeg kom til å brenne nede i jorden på grunn av det, sier Rajn Biseth Vogt.
23-åringen ble født inn i Jehovas vitner, og vokste opp i det hun beskriver som et svært lukket trossamfunn med et livsfjernt og farlig verdensbilde. Som ifølge henne selv gjorde henne både paranoid og redd.
«Havner i helvete»
I en serie artikler denne uken har NRK.no satt fokuset på Jehovas vitners indre liv og justis og håndtering av straffbare handlinger som overgrep. Sentralt i det som er et av landets dominerende trossamfunn utenfor Den norske kirke, står også endetidsforestillingen om Harmageddon. Dommedag, eller Guds utryddelseskrig, som det også kalles.
- HAR DU TIPS ELLER INNSPILL OM DETTE TEMAET? Kontakt NRKs journalister her!
De som er lydige mot Jehova, altså Gud, kommer til Paradiset, mens de som handlet umoralsk mot Jehovas vilje skal drepes i utryddelseskrigen. En oppfatning heller ikke barna skal skånes. En rekke utdrag fra medlemsbladet Vakttårnet dokumenterer at det i flere tiår har vært den utbredte oppfatningen at barna så tidlig som mulig skal lære hva Harmageddon innebærer dersom de ikke lever i Jehovas ånd. I deres egen barnelitteratur oppfordrer man til å rettlede barna så tidlig som mulig – jo tidligere, jo bedre.
Og når den varslede dommedagen inntreffer slik det forventes, skal ikke barn spares, skriver Vakttårnet i eget nettbibliotek. Foreldre bes om å spørre seg selv om barna deres som er gamle nok til å resonnere, kommer til å overleve Harmageddon.
Det er omtrent akkurat slik Rajn husker barndommen sin i flere menigheter på Østlandet på 1990-tallet. Så lenge hun kan huske tilbake, ble barna i menigheten fortalt at Jehova fulgte dem med argusøyne, og at konsekvensene ville bli katastrofale dersom de ikke innfridde forventningene. Utad gjorde Rajn det hun kunne for å virke lydig overfor foreldre og menigheten. Men inni seg skjulte den unge jenta en opprørstrang som hun fryktet ville koste henne livet.
– Når du, som et lite barn på syv-åtte år tenker ting som er naturlig for deg og andre barn, og du føler det er riktig, men likevel galt, fordi du vet innerst inne at det kommer til å få uante konsekvenser for deg. Den frykten, sier hun.
– Bare tanken er forferdelig
Hun beskriver oppveksten i Jehovas vitner som et psykisk torturkammer, hvor tanker og ønsker om hva hun ville med livet sitt føltes riktige, men likevel farlig.
– Bare tanken om at du kommer til å brenne og bli drept foran familien din, alle kommer til å vite hvem du egentlig er, alle kommer til å vite i en evighet at du ikke kom til Paradiset fordi du er en dårlig person, bare den tanken i seg selv er forferdelig. Det gjør at du følelsesmessig ekskluderer deg fra alle rundt deg, sier hun, og forteller videre:
– Og når du hele tiden får påpakk fra alle rundt deg, fra mor, far, menigheten og venner om at det er den riktige måten å leve på, og du vet med deg selv at du ikke er i stand til å leve slik de ber deg om; det er et psykisk torturkammer å utsette et barn for noe sånt, og la dem vokse opp i det, sier hun.
- TIDLIGERE LEDERE: – Jehovas vitner dysser ned overgrep mot barn
NRK.no har forelagt Jehovas vitner i Norge Rajns Biseth Vogts knusende dom over oppveksten i Jehovas vitner, men pressetalsmann Tom Frisvold ønsker ikke å kommentere karakteristikker som «psykisk torturkammer».
NETT-TV: Bare tanken er forferdelig
– GOD INNFLYTELSE: Jehovas vitner ønsker at barna skal omgås andre barn som gir dem god innflytelse, sier pressetalsmann Tom Frisvold.
Jehovas vitner har takket nei til å møte NRK til intervju, men har besvart en rekke spørsmål i en e-post. På spørsmål om når det er rimelig å eksponere barn for den overhengende Harmageddon-trusselen, svarer han følgende:
– Fordømmer dere spebarn av tvilende til døden gjennom Haramgeddon?
– Nei.
Jehovas vitner feirer verken jul eller bursdag, og omgang med barn utenfor bør helst begrense seg til forkynning. Noe annet kan gi såkalt «verdslig påvirkning» fra de som taler Satans sak i å «villede de utvalgte».
«Babylons horer»
– Jeg fikk aldri gå på juleverksted, og da folk reiste seg for å synge for de som hadde bursdag på skolen, måtte jeg bli sittende, husker hun.
Hun smiler lett oppgitt når hun snakker om de enkle, men såre tingene hun ikke kan se tilbake på fra barndommen. Og blir dønn alvorlig når hun forteller om den gangen hun og søsteren hadde kledd seg ut som popstjerner, og ble kalt «babylons horer».
– Jeg hadde et grunnleggende ønske om å være og gjøre som de andre. Bare samle på pogs, leke Spice Girls eller hva det nå het, samle musikkskiver, som vanlig ungdom gjør. Sminke meg, treffe gutter, være ute med venner og sånn. Alt det ble jeg frarøvet, sier hun.
Da Rajn var fire år gammel, i 1993, slo Halden tingrett i en barnefordelingsdom fast at det kan være skadelig for barn å vokse opp i Jehovas vitner.
Dommedagsprofetiene og det lukkede miljøet «bidrar ikke til å utvikle barn til selvstendige, tenkende mennesker preget av kunnskaper, åndsfrihet, respekt for menneskerettigheter, samfunnsansvar og toleranse i tråd med det som også skal prege norsk skolevesen, samfunnsliv og lovgivning» het det i dommen.
NRK.no har vært i kontakt med flere som har vokst opp i Jehovas vitner, og tonen er den samme: Et strengt regime med minimalt med rom for andre impulser og bekjentskaper utenfor miljøet. Men bare Rajn ønsker å fortelle åpent om hvordan det var å skille seg konstant ut fra de andre barna. Å fortelle åpent om en barndom som hun sier selv var nok til å fremkalle selvmordstanker, sitter langt inne.
– Det var tidlig veldig tydelig at det var mange jeg ikke kunne leke med. Allerede fra femårsalderen skjønte jeg at jeg var veldig annerledes enn andre barn, sier hun.
– Sjokk å komme ut
Hadde familien latt henne utforske dette, ville det ifølge henne selv blitt sett på som ren omsorgssvikt. Da ville selve kjernen i oppdragelsen vært forsømt. Verden utenfor trossamfunnet ble beskrevet som en farlig plass.
– Det ble fremstilt som reneste Babylon der ute. Så å si en hver mann var ute etter å voldta deg, kidnappe deg eller drepe deg, folk drev og hadde seg på gata, skjøt heroinsprøyter i kinosaler. Det var jo bare synd på alle disse menneskene, og vi i Jehovas vitner visste hva som kom til å skje, så det var viktig at vi viste barmhjertighet og fortalte dem hva som kom til å skje med dem, sier hun.
Da Rajn var 14 år flyktet hun hjemmefra av personlige grunner. Tilbake på togperrongen la hun troen på Jehova. Hun har aldri tatt den opp igjen.
– Det var med sjokk og vantro jeg skjønte at man kan kjøre rutebuss uten å bli stukket med kniv og forsøkt voldtatt, og at gutter her ute faktisk er ganske morsomme, sier hun og smiler.
Men de glade smilehullene trekker seg fort ut i en alvorlig mine igjen. For det å komme ut i verden er en stor påkjenning for de fleste avhoppere, ifølge Kaja Hegg i Redd Barna, som har jobbet med utbrytere fra lukkede trossamfunn.
– Når man har vokst opp med stram sosial kontroll, og vært opplært til å være ekstremt lydig og lojal, og så skal inn i et samfunn hvor relasjoner til andre mennesker og selvstendighet står sentral, det er vanskelig. Hvor mye skal man underkaste seg og hvor mye skal man være lydig? Det kan være en problematisk overgang, sier Hegg til NRK.no.
Selv Rajn tilbragt flere år i barnevern, psykiatri og Nav-systemet, med psykiske problemer og relasjonstrøbbel som en del av hverdagen. De samme problemen ser igjen hun blant annet i avhoppergruppen hun har startet, hvor tidligere medlemmer deler erfaringer.
NETT-TV: Rajn om fremtiden
Flere bærer ifølge henne byrder som overgrep, avstraffelse og vold i ryggsekken før de kommer ut i omgivelser de ikke kjenner. For mange blir det begynnelsen på slutten.
MANGE SLITER: Det blir for mange tungt å komme ut i samfunnet etter å ha brutt med lukkede trossamfunn, sier Kaja Hegg i Redd Barna.
Foto: Redd Barnabvg– Man atskiller seg jo fra familien sin ved å gå ut. Man blir som jungeldyr som er født i fangenskap og så blir sluppet løs; man vet ikke om trær eller dyr er farlige, hvem man skal løpe fra og hvem man skal løpe til. Mange tar sitt liv på grunn av den overgangen, sier hun.
Men det blir for enkelt å begrave seg i problemene, mener Rajn. Så kunnskapen om hva som skjer i lukkede trossamfunn er liten, vil ikke noe endre seg, mener hun.
– Hårreisende at ingen gjør noe
– Jeg syns det er helt hårreisende, at ingen gjør noe. Disse folkene får lov å gå og banke på dørene våre, de får stå med stander på Karl Johan, sier hun, og legger til:
– Jeg er ikke bitter over oppveksten min, men jeg er utrolig skuffet over samfunnet, sier hun.
- YTRING-KOMMENTAR: «Derfor er det vanskelig å søke hjelp utenfor menigheten»
Stemmen brister. Rajn ser ned, tørker noen tårer, men hever igjen et bestemt blikk. Det er ikke tatoveringene, piercingen i nesen og dreadsene i håret man først og fremst biter seg merke i ved henne, men evnen til å sette sine egne opplevelser i et større perspektiv, de velformulerte refleksjonene. Ønsket om å redde flere barn fra den barndommen hun selv beskriver.
Personlig har hun samme drøm nå som da hun var liten: Ha et så vanlig liv som mulig. Klare å jobbe heltid. Pleie kjærligheten til kjæresten og de to hundene de har. Bli i stand til å ta vare på venner, knytte seg istedenfor å isolere seg.
– Du er 23 år gammel, og sier det først er nå du klarer deg selv. Hvordan føles det at den tiden har tatt så mye av livet ditt?
– Jeg har jo mistet over halve livet mitt. Ikke at det har noe betydning nå. Men mange kommer med mursteiner i ryggsekken sin. Jeg kommer med blylodd. Det er tungt å bære på. Jeg kommer aldri til å glemme det, og må leve med det så lenge jeg lever.
(Artikelen fortsetter under videoen)
- Jeg ble utsatt for overgrep
Foretrekker «god innflytelse»
Tom Frisvold i Jehovas vitner mener at trossamfunnet operer på en måte som gjør sitt for å oppdra harmoniske barn. Han sier at man helst ser at barn holder seg med venner som har «god innflytelse» på dem.
- ALLE SAKENE: Les hele artikkelserien om Jehovas vitner her
– Hvordan fremstiller dere verden utenfor deres trossamfunn for medlemmene?
– Som mennesker som man skal respektere uansett hvor de kommer fra og hvilket livssyn de måtte ha.
– Hvordan oppfattes det dersom barn har nettverk utenfor menigheten, for eksempel skolekamerater?
– Hvem den enkelte i menigheten velger å omgås er en privatsak, men vi oppfordrer dem til å finne nære venner som har en god innflytelse på dem.
– Hvorfor får ikke barn delta i jule- og bursdagsfeiringer i skolens regi?
– Jehovas vitner feirer ikke disse høytidene på grunn av deres bakgrunn og innhold. På samme måte som vi respekterer at andre vil delta, setter vi pris på at vi blir møtt med respekt for det valget vi har tatt om dette.
– I hvilken grad stimulerer Jehovas vitner barn til rasjonell, kritisk tekning og nyanserte oppfatninger av verdensbildet og virkelighetsforståelsen?
– Det er nettopp noe av hensikten med at vi er ivrige bibelstudenter. Bibelen tar til orde for et svært positivt menneskesyn og forteller om et enestående håp for menneskeheten.
– Mange som hopper av eller blir utstøtt fra Jehovas vitner sliter psykisk og sosialt i lang tid etterpå. Vanlige bivirkninger er depresjoner og angst, og i noen tilfeller selvmord. Hva tenker dere om det?
– Uansett hva slike personer oppgir som grunn til at de sliter med angst, depresjoner og selvmordstanker, så synes vi det er leit at de har det slik.
