Foreldre til barn med skolevegring blir ofte meldt til barnevernet.
undefined
Men for Sara var det ikke hjemmet det var noe galt med.
undefined
Hun har knapt gått på skolen siden 7. klasse.
undefined

Nå vil Sara (22) prøve på nytt

Sara (22) har knapt gått på skolen siden 7. klasse – har et håp om å kunne leve et godt liv

Det hadde starta allerede i barnehagen.

Sara greide ikke å konsentrere seg.

Hun slet med å få med seg beskjeder som ble gitt.

De voksne snakka om at hun nok ville trenge ekstra oppfølging den dagen hun skulle begynne på skolen.

Det ble ingen hjelp å få.

Kort tid etter den første skoledagen, begynte det å gå galt, særlig i gymtimene.

Hun var redd for å være den første som måtte gjøre noe, ville ikke skille seg ut.

– Jeg var redd for å gjøre noe feil, for ikke å klare det, for å gjøre noe dumt. Det var ikke alle som var så greie ...

Det er dette hun husker best fra småskoletida. Det og følelsen hun fikk da hun hadde sagt ha det til mora om morgenen og nærma seg skolen.

– Jeg bare husker at jeg fikk en klump i magen når jeg gikk mot skolen. Den vokste seg bare større og større, strammere og strammere. Det knytta seg helt i magen når jeg kom til skolen.

Hun grua seg for å gå skolen og følte hun ikke passa inn med de andre jentene.

Da ble veien til huset hjemme eller til mammas jobb kort.

– Det var jo ikke noe hyggelig følelse å ha den klumpen i magen. Derfor så havna jeg ofte hos mamma i hjemmesykepleien, men hun fikk meg nå ned på skolen igjen, av og til.

Etter et halvt år var det tydelig at Sara ikke mestra skolehverdagen.

Etter jul tok mora kontakt med helsesykepleier.

«Hun sitter nå og holder på med sine ting og får ikke med seg beskjeder».

Det var det mora fikk høre, og at hun måtte tvinge dattera til å gå på skolen.

Prøver på nytt

I dag er Sara 22 år. Hun har knapt gått på skolen siden hun gikk ut av barneskolen.

Det er tidlig høst i 2020. Sammen med mamma Guri møter hun oss i den lille hybelleiligheta på Oppeid i Nordland. Her har hun utsikt over et landskap med fjord og fjell, i kommunen som gjerne kaller seg Æventyrlandet.

Sara har starta på friluftslinja på Hamsun videregående skole. Som voksen vil hun prøve igjen.

Men det er ikke lett.

Skolegangen i barndommen endte så ofte med nederlag.

Sara og Guri ser på bilder

Mamma Guri ser på bilder sammen med Sara, fra den tida hun var lita.

Foto: Benjamin Fredriksen / NRK

Nå vil hun fortelle, sånn at andre kan slippe å oppleve det samme som henne, om hvor galt det kan gå når ingen ser hva som egentlig plager et barn.

– Man er ikke alene og det er aldri for seint å ta opp kampen.

NRK har vært i kontakt med mange foreldre rundt omkring i landet som forteller lignende historier.

Gutt på 10 år på Østlandet har panikkangst, noe som fører til skolevegring og høyt fravær.

Foreldrene er fortvila over det de opplever som utilstrekkelig hjelp fra skole og kommune.

I stedet for å få hjelp fra en instans med kunnskap om skolevegring blir de meldt barnevernet.

Mor føler skam over å bli utpekt som ei uskikka mor.

Barnevernet avslutter saka etter tre måneder med å beskrive foreldrene som gode omsorgspersoner.

Problemer med å roe seg

Gjennom barneskoleårene ble forholdet mellom de to satt på prøve.

Etter skolen var Sara ofte sliten. Da måtte mor tvinge henne gjennom leksene. Hele tida var alenemora i jobb som sykepleier i kommunen.

Om kveldene hadde den aktive jenta problemer med å roe seg. Mora kunne bruke timer på kveldsstellet.

Neste dag måtte hun tvinge datteren på skolen, noe som var vanskelig.

– Beskjeden var at jeg bare måtte få henne på skolen, tvinge henne. I stedet burde de sett helt fra starten at dette barnet trengte noe ekstra, sier mora.

Den første diagnosen

I tredje klasse fikk Sara en dysleksidiagnose.

Eneundervisning med en lærer i spesialpedagogikk hjalp henne. De to fikk god kontakt, og hun lærte seg både flere bokstaver og å lese. Men etter kort tid forsvant læreren.

Det gjorde derimot ikke Saras frykt for å gå på skolen.

Hun ville ikke skille seg ut. Med diagnosen opplevde hun at alle visste at var noe «rart» med henne.

Hun følte heller ikke at hun passa inn med de andre. Hun børsta ikke håret så ofte og tenkte ikke på utseendet.

Ei «guttejente», beskriver hun det sjøl som i dag.

Hver gang skole ble tema hjemme, ble alt vanskelig.

I 5. klasse ble hun utreda for ADHD.

Diagnosen med dysleksi ble fjerna. Sara hadde egentlig ikke lesevansker, hun bare trengte en annen form for undervisning. Men ADHD-diagnosen ble et nytt stigma.

Følelsen av å være utenfor ble enda større.

Mora hadde hele tida tett dialog med helsesøster og lærer, men hun opplevde at det ble snakka om alle andre ting.

Når Guri nå ser tilbake på det, mener hun at skolen ikke klarte å fange kjerna, det dattera hennes trengte: regulering, korte økter og tett oppfølging av lærer.

En gutt på 12 år i Rogaland sliter med følelsen av å ikke strekke til på skolen. Han får etterhvert diagnosen dysleksi.

Han er flink faglig, men føler seg likevel dum på grunn av dysleksien.

Kontaktlærer mener foreldrene engasjerer seg for sterkt i barnets skolesituasjon, og sender bekymringsmelding om at familien trenger veiledning og hjelp.

Barnevernet henlegger saka.

Den slemme mammaen

Gjennom barne- og ungdomspsykiatrien, fikk mora være med på et foreldreveiledningsprogram.

Også der fikk hun beskjed om å presse datteren av gårde.

Det ble mange kamper som ofte starta kvelden før, med vondt i magen, gråt og angst.

– Når jeg ikke greide å få henne på skolen, så måtte det få konsekvenser, ble jeg fortalt, for eksempel at hun ikke fikk ha besøk av venner. Alt var negative konsekvenser.

Forholdet mellom mor og datter ble stadig dårligere.

Etter hvert var Sara sint på mamma nesten hele tida.

– Hun ble jo den slemme mammaen som måtte få meg på skolen når jeg ikke ville det.

Sjøl var Sara for lita til å sette ord på hva som plaga henne. Angst visste hun ikke hva var. Hun tenkte heller ikke på at det kunne være lurt å si tydelig fra hvis det var noe hun måtte få forklart en gang til.

Det har hun klandra seg sjøl for i ettertid.

Men hadde de spurt om hun grudde seg til å gå på skolen, da hadde hun svart ja.

Mobbinga

For det var ikke bare det at Sara følte seg annerledes og sleit med å konsentrere seg.

Hun ble også mobba og utfryst.

I femte klasse hadde Facebook blitt en stor ting. De var ikke gamle nok, men «alle» hadde det likevel.

Sara forteller i dag om ei melding hun ikke glemmer: «Bare gå og heng deg, bare gå og dø...».

Hun hadde svart tilbake: «Jeg har ikke gjort deg noe, hvorfor er du så slem?».

En annen gutt hadde slengt ut: «Å ja, du bruker jerntabletter fordi du har så liten hjerne.»

– De brydde seg ikke på skolen, sjøl om mamma tok opp det med mobbinga, sier Sara.

Det var bare hjemme på soverommet hun opplevde at det var trygt å være.

Etter hvert ville ikke mora være med på å tvinge henne på skolen.

– Og da ble jeg også et problem, sier hun.

Ei jente på 9 år på Vestlandet blir utsatt for ei stygg mobbeepisode. En lærer er vitne til det uten å gripe inn.

Lekeplass

Mobbinga har pågått lenge uten at skolen har greid å stoppe den. Jenta nekter å gå på skolen, hun tør ikke fordi hun er redd mobberne.

Illustrasjon av lekeplass på skole

Foreldrene blir etterhvert meldt til barnevernet.

Fotspor i snøen på lekeplass

Rektor sier etterpå at det ikke er snakk om omsorgssvikt. Saka blir henlagt av barnevernet og klages nå inn til Fylkesmannen.

Fotspor i snøen

Barnevernet neste

I sjuende klasse hadde Sara nesten slutta å gå på skolen.

– Jeg var veldig mye sint. Jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle håndtere alt, så det endte med at jeg begynte å skade meg sjøl. Stakkars mamma ...

På et møte på skolen sa helsesøster plutselig: «Nå er barnevernet det neste.»

– Jeg tenkte at kanskje kunne barnevernet bidra med noe, jeg var fortvila og vant til å gjøre det jeg fikk beskjed om. Og jeg tenkte at hvis jeg ikke hadde gått med på det, så hadde de meldt meg likevel.

I dag angrer mora på at hun sa ja til å koble inn barnevernet.

Sara og familien er ikke de eneste som har opplevd at barnevernet kobles inn når et barn ikke greier å gå på skolen.

Felles for dem er at barnet på en eller annen måte sliter på skolen. I mange tilfeller kobles også barnevernet inn uten at foreldrene vet om det på forhånd.

Flere skoler har også hatt det som fast rutine hvis antall fraværsdager blir for høyt.

Denne rutinemessige varslinga er noe barnevernet sjøl fraråder. For dem er det viktig at skolen tar ansvar for problemene som kan knyttes til undervisningsform og klassemiljø. På den måten kan barnevernet konsentrere seg om sakene som omhandler vold, overgrep og omsorgssvikt.

Noen ganger kan det være vanskelig å komme til bunns i problemene. Da kan det være riktig å koble inn barnevernet – i samarbeid med foreldrene. Men barnevernet har ingen særskilt kompetanse på skolevegring.

Familiene NRK har vært i kontakt med, sier de har opplevd det som svært belastende å bli meldt til barnevernet.

Det de skulle ønske seg, er at barna hadde fått hjelpa de behøvde på skolen.

En åtteåring på ei barneskole på Østlandet er en "racer" i matematikk.

Moren mener at sønnen må få flere utfordringer i faget. Oppleves hun som plagsom? Foreldrene meldes til barnevernet av skola.

I bekymringsmeldinga er det ikke påstand om omsorgssvikt i det hele tatt. Barnevernet henlegger saka.

FFO: – Feil å sende saka over til barnevernet

I Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) kjenner de til at mange foreldre meldes til barnevernet når det de trenger er tilrettelegging og hjelp på skolen.

De mener det ofte er feil å sende saka over dit. Dette viser også de mange henlagte sakene på dette området.

Berit Therese Larsen, FFO, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, interessepolitisk leder

Berit Therese larsen, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)

Foto: Lars Opstad / Lars Opstad

– Når skolen ikke lykkes med tilrettelegging rundt eleven, legges skylda for at eleven ikke kommer på skolen ofte på foreldrene. Det må være en forferdelig situasjon å havne i, sier interessepolitisk leder i FFO, Berit Therese Larsen.

Erfaringene de har er at skolene og barnevernet i noen tilfeller verken forstår eller tar diagnosene på alvor, eller lytter til spesialistenes vurderinger. Noen ganger kan det også være vanskelig å skille mellom omsorgssvikt og en funksjonssvikt.

– Symptomene kan ligne på hverandre. Her skorter det rett og slett på kunnskap. Vi vil gjerne bidra med det vi kan, sier Larsen.

I FFO har de danna et eget nettverk for barnevern. Dette er noe av bakgrunnen:

«Høyt skolefravær ligger ofte bak disse bekymringsmeldingene. Skolenes håndhevelse av fravær som bakgrunn for bekymringsmeldinger oppleves som et stort problem.»

Larsen mener at barnevernet, når de får slike ubegrunna saker, burde de være mye tydeligere og si klart fra at dette må løses på skolen.

Hun råder blant annet skolene til å hente inn kompetanse for å forstå bakgrunnen for fraværet og rette oppmerksomheta mot skolens oppfølging av eleven.

– Grunnløse saker tar mye ressurser

Barnevernet fikk og gikk gjennom 57 988 bekymringsmeldinger i løpet av 2019. Det er 57 prosent flere enn elleve år tidligere.

Christoffer-saka fra 2005 er et av de mest omtalte barnedødsfallene i Norge. Der var det ingen voksne som aksjonerte da gutten forandra seg og kom med skader på skolen. Og blir regna som et tidsskille for dem som skal varsle når de mistenker barnemishandling.

Skolene er en av de tre aktørene som melder flest saker til barnevernet. De fleste meldingene fører ikke til tiltak fra barnevernet.

– Det er bra når alvorlige saker meldes til barnevernet, men grunnløse saker kan ta mye ressurser for de ansatte i barnevernet.

Det sier jusprofessor Bente Ohnstad ved Høgskolen i Innlandet. Ohnstad har skrevet bok og flere artikler om det hun kaller grunnløse meldinger til barnevernet.

Det kan være foreldre som stiller krav om tilpassa opplæring, som klager på skolemiljøet, eller at skolen ikke klarer å finne treffsikre tiltak.

Bente Ohnstad

Bente Ohnstad, jusprofessor

Foto: Erlend Moe / NRK

– Noen skoler har hatt som praksis å melde rutinemessig til barnevernet ved høyt fravær. Men også «brysomme» foreldre risikerer dette.

Ohnstad mener lærere og andre som er underlagt taushetsplikt, trenger mer kunnskap om når de skal varsle til barnevernet. Hun sier det er en utbredt misforståelse at ei bekymring eller en magefølelse er nok til å melde fra.

– Ofte er det helsevesenet som kan hjelpe når et barn sliter på skolen. Det kan også være barnevernet, men i så fall i nær dialog med foreldrene. Barnevernet har ikke opplæring på si menyliste.

Hun mener mange foreldre settes ut av spill når barnevernet kobles inn.

– Det blir stilt spørsmål ved deres omsorgsevne. Er det barnets beste hvis myndighetene griper inn på en måte som setter foreldrene sjakk matt?

Havna på institusjon som 14-åring

Noen uker i slutten av sjuende klasse fikk Sara bytte til skolen i nabobygda. Da gikk det mye bedre. Men fra høsten måtte hun tilbake til den gamle skolen. Der møtte hun sjelden opp.

På vårparten i åttende klasse ble barnevernet for alvor kobla inn.

– Jeg skjønte ikke hvorfor jeg måtte prate med dem. Det ble bare verre, og jeg ble enda mer isolert.

Moren forsøkte å samarbeide så godt hun kunne, men var ikke alltid enig i rådene.

– Jeg hadde snakka med dem bare to-tre ganger da de begynte å snakke om omsorgsovertakelse, forteller mamma Guri.

Etter at barnevernet kom inn i bildet, ble det enda flere utredninger om Sara.

PPT (pedagogisk psykologisk-tjeneste) laga tilrådinger, på detaljnivå, til skolen. Men det kokte bort, ifølge mor.

BUP (barne- og ungdomspsykiatrien) ble kobla inn, men kunne ikke fortelle skolen nøyaktig hva de skulle gjøre.

I ei utredning ble det anbefalt å sette inn mye ressurser på skolen og hjemme. Institusjon ble frarådd.

Samtidig ble det stadig vanskeligere for Sara.

Etter en særlig ubehagelig mobbesituasjon like ved hjemmet forsøkte hun å ta sitt eget liv med tabletter.

Fjortenåringen ble da akuttinnlagt på ei ungdomspsykiatrisk avdeling og turte ikke reise hjem igjen.

Nå havna Sara på institusjon, til tross for at BUP hadde frarådd nettopp det.

På institusjonen var Sara etter hvert bare på rommet sitt, og hun opplevde at hun ble «straffa» når hun ikke greide å gå på skolen. Ved ett tilfelle ble hun også nekta besøk av mora, som hadde kjørt flere mil for å komme på helgebesøk.

Etter noen runder i fylkesnemnda fikk Sara komme hjem igjen til mor.

Lett å klandre seg sjøl

Det er blitt et nytt år og gått noen måneder siden sist vi møtte Sara.

Friluftslinja på videregående skole var likevel ikke noe for henne. Med seg i bagasjen hadde hun angsten for ikke å få det til, skole har aldri vært hennes greie.

– Jeg fikk ikke den tilrettelegginga jeg trengte der heller. Det ble for vanskelig.

Sjøl ble Sara mor i ung alder, men var for prega av fortida til å kunne gi dem det livet hun syntes de fortjente.

I dag har hun derfor ikke omsorg for barna sine.

Aldri for seint

Hun sier at alt hun har opplevd, på skolen og i barnevernet, preger voksenlivet.

– Det henger igjen over meg. Det er en stor årsak til at jeg mista egne barn, så det preger meg ennå.

For mor Guri er det sårt å tenke på at dattera ikke fikk hjelp allerede fra første klasse.

– Fordi skolen og barnevernet ikke visste hva de skulle gjøre, så ble veien til tvang og maktmisbruk kort. Det føler jeg at vi har blitt utsatt for.

Hun mener skolevegring er et helseproblem og at kunnskapen må bli bedre, for det er så lett for foreldre å tenke at det er de sjøl som har svikta.

– Men det skal ikke være skambelagt å snakke om dette. Vi må dele erfaringer og plassere ansvaret der det hører hjemme.

Sara ønsker å dele sin historie for å fortelle andre at de ikke er alene. De skal vite at de må be om hjelp hvis noe på skolen er galt.

– Jeg unner ingen å oppleve det samme som meg, og det er aldri for seint å ta opp kampen og fortelle ting som de er.

I dag ser 22-åringen lyspunkter. Hun har fått god støtte fra en psykiatrisk sykepleier som hun liker, og er innvilga mer samvær med barna sine.

For framtida har hun et håp om å kunne leve et godt liv, med det som for mange er en selvfølge, kanskje begynne å jobbe og etterhvert ta ei utdanning.

– Den eneste drømmen min er å leve normalt; ha barna mine, leve normalt. Det hadde vært fint.

Hei!

Jeg heter Barbro og har skrevet flere saker om barnevern og barn og unges hverdag. Har du tanker rundt saka du har lest eller forslag til nye viktige historier jeg bør fortelle? Kanskje er det også noen solskinnshistorier der ute?