Håkons jakt på seg selv

Leppene kan fryse fast. Likevel legger han dem på munnstykket av messing.

Med saksofonen mellom hendene blir Håkon sittende. Hvis han reiser seg, kan han besvime.

I minus femogtredve og med minimal tilgang på oksygen, trekker han pusten, legger forfrosne fingre over klaffene, strammer magen, og blåser.

Men saksofonen sier bare «pff».

Håkon William Skog Erlandsen (33) har lagt bak seg nesten 40 dager med ekspedisjon i Himalaya, fått gnagsår der solen sjeldent skinner, alt for å oppnå:

Drømmen – nei, målet om å være den første som har konsert på toppen av verdens høyeste fjell.

Men nå får han ikke lyd i saksofonen.

Dette er mye å ta innover seg, både for Håkon – og for deg.

Hva gjør denne fyren på 8000 meters høyde med en saksofon? Og hvorfor skal du bry deg om en ung manns selvrealisering?

De på toppen

Du har sikkert tenkt tanken; vi lever i selvrealiseringens tid.

Du har sikkert også hørt om Maslows behovspyramide? Vi tar en kjapp gjennomgang:

Ifølge Maslow, kan menneskets behov deles i fem nivåer:

Når det nederste nivået er dekt, går vi videre til neste. Noen ganger er overgangene glidende; man kan være på flere nivåer samtidig.

Men bare et fåtall mennesker er så privilegerte at de når helt til topps.

Det vil si; i Norge sitter en ganske stor andel på toppen og snurrer.

Er Håkon en sånn en, som kjeder seg på toppen av kransekaka, og jakter anerkjennelse i det ekstreme fordi han ikke har noe annet å gjøre?

Nja, njæ.

Ved å forstå Håkon, kan vi forstå noe av menneskets natur?

Kanskje denne gjengen kan belyse saken:

Selvdyrking = muligheter

– Vi lever i en verden der velstandsutviklingen har gått i taket.

Det sier Audun Hetland.

Derfor ser vi en eksplosiv økning av individuelle, delvis risikofylte aktiviteter i den vestlige verden, sier han.

– At vi har det såpass bra, gjør at vi har mulighet til å dyrke oss selv.

Å maxe potensialet sitt

La det være sagt; folk har dyrket eget potensial siden tidenes morgen.

Flest menn, men også kvinner, har blitt eventyrere, oppfinnere, og forfattere, uten nødvendigvis å ha dekt alle trinnene i behovspyramiden.

Likevel er det flere nå enn tidligere som driver med dette. Selvrealisering. Maxer potensialet sitt.

Og nå skal vi tilbake til vår kar:

Håkon Erlandsen fra Mo i Rana som har brukt store deler av livet sitt på å utvikle sitt eget potensial til det fulle:

Foreløpig betyr det å

✨ bli en av verdens beste pop-saksofonister som holder konserter på nesten-utilgjengelige steder ✨

Fju.

Men sånt koster. Det koster venner, tid med familie, kjæreste. Det koster nattesøvn, fredagstaco og øl på byen. For ikke å snakke om penger!

BUT WHY.

Jo – Håkon har en indre drivkraft, han må bare. Når idéen først har ramla ned i hodet på ham, er det liksom ingen andre alternativer.

Men én ting er lysten, nysgjerrigheten og ikke minst muligheten til å gjøre det.

Det andre er å vise den usikre korpsgutten på bakerste rad i Yttern skolekorps at, hey kompis; det er opp til deg.

– Det skjer noe når du oppdager ditt eget potensial, sier Håkon.

En korpsgutts erkjennelser

Vi hopper tilbake til midten av 2000-tallet på Mo, en liten by i Nordland.

Håkon slet med å akseptere at hans talent lå i musikken.

For samtidig som han spilte med europas største musikalske unge talener i Barcelona, fikk de som satte ballen i mål for gutter14 mye mer anerkjennelse.

– På den tiden skulle jeg ønske jeg var høyere, flinkere i sport og mer populær blant jentene, sier han.

Hva skjer med deg når «alt og alle» rundt deg gir deg inntrykket av at det du gjør, ikke bra nok?

Ofte får vi tre mulige utfall:

1. Du slutter
2. Du fortsetter – uten egentlig å ha trua (du blir heller aldri spesielt god)
3. Du vil motbevise alle sammen

Epic Sax Guy

Til tross for manglende tro på seg selv, bestemte korpsgutten seg for å satse på saksofonen.

Etter musikklinja på videregående, kom han inn på musikkonservatoriet i Tromsø. Derfra gikk det slag i slag; han holdt flere internasjonale konserter, og turte endelig å kalle seg selv musiker.

– Da jeg opptrådte i utlandet, var ikke lenger mine ambisjoner noe folk tvilte på. Det var snarere en forutsetning for å bli tatt seriøst, sier han.

Men alt som går opp, må ned.

Under en middag med sitt store idol, saksofonisten Chris Potter, dristet en tå-trippende Håkon seg til å stille et litt pinlig spørsmål: «Mister Potter, how is it to be you??».

Men Potter trakk på skuldrene og svarte likegyldig:

«Eh. It's okay. I mean, I get around.»

Likegyldigheten traff Håkon i magen som en knyttneve.

Alt han hadde drømt om siden han var liten gutt, alt han hadde jobbet så intenst for i mange år, var å bli som Potter.

Var drømmen hans bare en flopp?

En eksistensiell krise skylte over Håkons festlige liv. For når du er pop-saksofonist, er det nok av fester backstage, og han begynte å drukne sine sorger.

Hjem til moder nord

Det var på tide med en pause. Pause fra fester, konserter, våkne opp fyllesyk på nok en flyplass.

Da den fortapte ranværingen gikk inn døra til barndomshjemmet, slapp han alt han hadde og ble stående i gangen som den innfeite, bleike jazzmusikeren han var (Håkons egne ord der, altså).

Så sa mora på en måte bare mødre kan: «Neimen, Hååkoon.»

Det er nå et faktum. Livet kan ikke fortsette slik. Ok, han hadde nådd målet om å bli stilig pop-saksofonist, men dette var ikke bærekraftig.

Håkon gjorde en helomvending: svidde av flere tusen på en rådyr sykkel, joggesko, og begynte med intet mindre enn triatlon.

– Skal jeg først gjøre noe, gjør jeg det skikkelig, sier han, i ekte selvrealiseringsånd.

TelefonEN

Etter noen år med hardcore trening i hardcore nordnorsk natur, var han nå både saksofonist og semiproff triatlet (det er jo bare å ta av seg hatten).

Og så: Telefonen som skulle endre alt.

I andre enden var Hanne på kulturkontoret i Meløy som sa noe sånt som:

«Håkon: Vi vil arrangere konsert på Tåkeheimen, men finner ingen musikere som er spreke nok.»

*Fanfare*

Håkon tror nesten ikke det han hører. Det ultimate oppdraget finnes!

Tåkeheimen er nemlig kjent som Norges mest utilgjengelige turisthytte.

1073 meter i brutal vinkel. Og turen begynner selvfølgelig på havnivå ...

Jantejakt

Det viste seg at denne ene konserten la idégrunnlaget for Håkons (foreløpige) store livsprosjekt:

• Bestige den høyeste topp på alle verdens syv kontinenter (kjent som Seven Summits).
• Komponere en melodi på vei opp, inspirert av naturen, kulturen og menneskemøtene.
• Fremføre melodien på toppen.
• Samle alt i én stor musikalsk og visuell opplevelse i operaen i Oslo, slik at alle i salen kan «bli med» på turen.
• Og det med vindeffek-

Oookei, dette er kanskje litt vel pompøst?

Eller er det det?

Nå er det på tide å hente frem jante. Du har kanskje tenkt «good luck, chuck» flere ganger mens du har lest.

Hvorfor får vi et behov for å rakke ned på folk med slike ambisjoner? (Riktignok før de har klart dem. Etterpå sitter ofte applausen løst.)

Uansett om du har tenkt i de baner eller ei;

Håkon er så lei janteloven at han har sluttet å forholde seg til den.

– Vi kan si hva vi vil om Norge og janteloven, men den som ikke anerkjenner at fenomenet lever livets glade dager, er nok blind på mer enn begge øynene.

Her henter vi inn psykolog Pia von Hirsch:

– Det å se mennesker som gjør sin egen greie, kan være vanskelig for folk som ikke våger å gjøre det selv.

– Men mitt inntrykk er at mange også opplever det som inspirerende og befriende, sier hun.

De nyttige egotripperne

Vi har alle vårt prosjekt, sier forsker, psykolog og eventyrer Audun Hetland.

– Det er en iboende kraft vi mennesker har, og det er bra. Hvis ikke hadde vi krabba rundt på gulvet uten språk.

Joda, men hva hadde skjedd hvis alle skulle gjøre som Håkon & co; jakte sitt fulle potensial, bruke all tid, penger og krefter på en potensielt uoppnåelig drøm?

Alt hadde kollapset, så klart.

Med mindre mange nok drømte om å bli renholdere, bussjåfører, servitører, og så videre. Dessuten er det mange som ikke kan, selv om de vil.

Så ... Trenger vi slike som Håkon?

– Ja. Mye utvikling skjer ved at folk dytter grensene. Utvikling krever at noen synker veldig langt ned i et prosjekt, sier Hetland.

– Gi meg en sykepleier!

Hetland har selv lang erfaring med selvrealisering:

Han har seilt jorden rundt, som ble både bok og TV-serie, og holder foredrag om forskningen sin, eventyr og motivasjon.

​​​​​​Men etter ti års tid på «eventyr» kom bismaken.

– Det var godt bare for meg.

Her sier forskeren seg selv litt imot, siden han vet at han antakeligvis har inspirert andre til å leve mer slik de vil, men:

– Gi meg en sykepleier, sier jeg. Hverdagsheltene får mindre ros enn de fortjener.

Så forsvarer han seg selv igjen:

– Men mestringen gjør noe med deg. Å få resultater etter hard jobbing er noe å ta med seg videre.

– Men hvis vi alltid gir honnør til de som bare kan tenke på seg selv, er ikke det nødvendigvis det beste for samfunnet.

Nytt nivå i feil pyramide

Hva hadde verden vært uten Einstein, Beyoncé, Erlandsen?

Selvrealister, egotrippere, ambisiøse, kall dem hva du vil. Folk med pågangsmot, tidvis lite konsekvenstenking, skamløse grensesprengere.

(Og med en god dose ego, hvis ikke kan man miste seg selv i usikkerhetens avgrunn.)

Men hva så, når du har oppnådd alt du ville?

Hetland foreslår et sjette nivå i behovspyramiden.

– Et nivå hvor vi har det så bra at vi bare tenker på andre. Som igjen kan være en form for selvrealisering.

✨ Det altruistiske nivå ✨

Men filosof Svein Anders Noer Lie mener hele pyramiden er feil.

– Det viktigste for oss er ikke mat og vann, men å få være den vi er.

– Vi går ikke på jobb for å tjene penger til mat og bolig, men for å opprettholde en bestemt oppfatning av hvem vi er og vil være, sier Lie.

– Poenget er at vi alle driver med selvrealisering.

En helsikes jobb

Forskjellen ligger i hvordan.

– Noen bedriver mer beundringsverdig selvrealisering enn andre. Eller, selvrealisering som andre beundrer. Som å bestige høye fjell eller være god på et instrument. Å kombinere dette høres jo uslåelig ut, sier Lie om Håkons prosjekt.

Men:

– Håkon får lite gratis. Hver dag må han nok bestemme seg for å være «Håkon Erlandsen».

Det er nettopp det. Denne evige kampen for å bevise at ditt «jeg» har livets rett.

Skikkelig selvrealisering er mye jobb.

Fra «pff» til ...

Håkon fikk forresten lyd i saksofonen til slutt. En liten, sterk melodi.

– Jeg følte at alt jeg hadde jobbet for, fra lille-Håkon i skolekorpset, all forsømming av venner og familie, alle penger, øvingstimer, alt skulle ut av instrumentet i det øyeblikket.

Til neste år er Bodø europeisk kulturhovedstad, og da skal Håkon holde konsert i plura-grotta i Rana.

Under vann, så klart.