Det svarte fisket

Det tradisjonsrike vinterfisket er i full gang. I nord står fiskebåtene tett for å høste av «havets gull», skreien. En naturressurs som historisk sett har vært viktig for både syssel- og bosetting langs kysten av Norge. Spesielt i nord.

Men ikke alle ser lyst på tingenes tilstand. I Tromsø trekker Steinar Eliassen en bekymret mine. Han er direktør i Norfra, en bedrift som årlig eksporterer rundt 12.000 tonn fisk fra Nord-Norge. Han er også leder i Fiskekjøpernes Forening, en forening som arbeider for stabile rammebetingelser for små og mellomstore fiskeprodusenter.

Hans bedrift hadde veldig gode år i 2014 og 2015, men så snudde det kraftig i fjor og i 2017 ser det absolutt ikke bra ut. Eliassen ser dette i sammenheng med det han hevder er et utstrakt fusk som skjer langs kysten vår.

– Året 2013 var til da det verste året jeg hadde opplevd. 2017 er på høyde med det året. Det er håpløst. For overleve i konkurransen «tvinges» nærmest alle til å være med på disse ulovlighetene. I år er konkurransen tøffere og alle midler tas i bruk.

Rykteflom

2013 var et år hvor det gikk mange rykter om «storhundra», det vil si at det ble landet mer torsk enn det som ble registrert. Ryktene var så fremtredende at Brennpunkt valgte å ta opp temaet i en egen dokumentar.

Motivasjonen for å fuske avhenger av flere faktorer som varierer fra år til år – som kvotestørrelse, prisnivå, fangstkostnader og markedssituasjonen for øvrig.

Eliassen forklarer at forholdene er noe annerledes nå enn for tre-fire år siden, men at utfallet er det samme: Mye fisk ender opp med å ikke bli registrert på sluttseddelen, papiret myndighetene bruker for å beregne både statistikk og kvoter.

– Vinnerne er de som opptrer på kant av loven. Vi andre sliter med å få ting til å gå rundt. Slik situasjonen er nå er det mange fortvilte aktører på kysten som ikke får regnestykket til å gå opp, sier Eliassen.

Tradisjonsrikt fiske

I Lofoten er fisket etter torsk verdens største. Et fiske som normalt starter i januar og varer ut april, det er i disse månedene skreien kommer i store mengder for å gyte.

NRK har snakket med noen fiskere for å høre hvordan de opplever situasjonen. En sjarkfisker forteller at det ikke er en ubetinget glede å ta del i det tradisjonsrike fisket.

– Det er ikke uvanlig at det leveres åtte-ti prosent mer fisk enn det som registreres på seddel. Jeg liker det ikke, men slik har det vært så lenge jeg har vært med. Det er ikke noe man snakker høyt om.

– Jeg leverte 900 kilo fisk fra sjarken min her om dagen. Det ble til 809 kilo på seddel. Dette skjer over alt. Og hva hjelper det om én båt protesterer, om 100 andre ikke gjør det. Det er «hysj hysj», alle tenker bare at det er sånn det skal være.

Flere metoder

Også en annen fisker som leverer til et annet mottak i Nordland forteller at ting ikke kommer helt riktig ut. Han forklarer at metoden som benyttes er annerledes, men at resultatet til syvende og sist er det samme: Ikke all fisk registreres i henhold til reglene.

– Nei, det blir jo ikke helt rett med tanke på forvaltninga av bestanden hvis alle fisker mer enn det som føres, sier fiskeren ettertenksomt.

En tredje fisker som leverer fisk til et tredje bruk forteller hvordan det benyttes en annen omregningsfaktor enn den offisielle. Fiskekjøper regner ut vekten på fisken i strid med lovverket, slik at mindre fisk blir registrert enn det regelverket tilsier.

En av fiskerne påpeker hvordan han nå opplever å måtte jobber mer for å fylle kvoten. Ingen ønsker å stå fram med navn av frykt for represalier.

NRK har også snakket med fiskekjøpere. De ønsker heller ikke stå fram. En forteller at han har holdt på i flere tiår, men til slutt ga opp fordi jukset var så utstrakt.

– Resultat av «godt samarbeid»

At få tør melde fra i frykt for å kanskje ikke få levert fangsten i det hele tatt har Eliassen fått med seg. Han mener å være vitne «mafiatilstander».

– Det snakkes ikke om at det noen steder nærmest er «ville vesten»-tilstander i år, for ingen vil bli uglesett.

I år har man en situasjon der markedet er godt og kampen om råstoffet er stor. Det har resultert i at fiskere ved enkelte mottak får en høyere pris mot å levere «litt ekstra». Noen steder går det over stokk og stein, hevder Eliassen.

– Det kan gå ganske vilt for seg. Jeg har inntrykk av at prisene som betales noen steder er godt over det som kan hentes i markedet. Eneste måte å forsvare disse prisene på er ved å få levert betydelig ekstra kvantum svart.

Han ikke vil plassere skyld den ene eller andre veien, men hevder fusket stort sett baserer seg på «godt samarbeid».

– Så lenge tilgangen på fisk er god, er det ikke noe problem å levere ekstra. Det er en slags misforstått kollegialitet dette. Ingen benekter svindelen, men ingen iverksetter effektive tiltak heller.

– Alltid en risiko

Førsteamanuensis Bjørn-Petter Finstad ved UiT og Norges fiskerihøgskole har fiskeri- og kysthistorie som sitt fagfelt, og trekker opp de historiske linjer.

I gamle dager før Råfisklovens tid (se faktaboks) var det helt vanlig at fiskekjøperne snøt fiskeralmuen for fisk. Kjøperen fikk eksempelvis 120 torsk, men betalte bare for 100. Det var alltid kjøperen som satt med de sterkeste kortene på hånda, forklarer forskeren.

– I dag er fiskerne i en annen posisjon, har egen salgsorganisasjon i ryggen og tar del i forvaltningen. Likevel vil det alltid være stor risiko for at noen lar seg friste til å ikke rapportere alt i år og sesonger hvor tilgangen på fisk er veldig god.

Det norske matforskningsinstituttet NOFIMA har tidligere pekt på hvordan kvoteregimets legitimitet må forventes å synke når aktørene ikke opplever at bestanden er truet. Høye kvoter reflekterer jo en positiv situasjon, og de siste årene har kvotene vært høye.

Den norske kysten er langstrakt, og strukturen for mottak er mangfoldig og spredt. I fjor ble det gjennomført 243.000 landinger, av disse ble cirka 2917 kontrollert av tilsynet, ifølge tall fra Fiskeridirektoratet. Det tilsvarer 1.20 prosent. Noen av kontrollene omfatter mer enn landing, men tallene gir en god pekepinn.

– Systemet i Norge er bygd på en tillit som er unik i verdenssammenheng. Skal vi fortsatt være blant verdens fremste på forvaltning, er vi helt avhengig av at systemet ikke misbrukes, sier Finstad.

Få valgmuligheter kan spille inn

En fisker kan jo alltids gå til en annen kjøper, hvis han eller hun føler seg urettferdig behandlet. Spørsmålet er likevel hvilke reelle valgmuligheter som eksisterer der ute, påpeker Finstad.

De som drar ut fra større steder kan sikkert velge mellom flere kjøpere, men det er det slett ikke alle som gjør. En del har kanskje bare et mottak å levere til, og er avhengig av å ha et godt forhold.

– Dette er ferskvare, de fleste ønsker å få solgt fangsten sin raskt og tenker kanskje at det å gå litt utenom de etablerte reglene er prisen å betale.

– Dette er i hovedsak en privat transaksjon mellom fisker og kjøper. Hvis de blir enig om å jukse, er det tilnærmet umulig å oppdage.

Hvilke konsekvenser snakker vi om?

Fusk innebærer først og fremst underrapportering, som betyr at man ikke har helt kontroll på ressurssenteret. Avhengig av omfanget, kan det få konsekvenser for bestanden på sikt. I tillegg er det skadelig for konkurransen, forklarer Finstad.

– En korrekt regulering av fiskeriene er avhengig av at rapporteringen blir riktig. Hvis det er store avvik kan man risikere at kvotene for neste år blir feil.

Dessuten henger markedspris og mengde fisk tett sammen, fortsetter han. Selges det mye svart fisk ut i markedet kan det påvirke eksportprisen.

– Vi snakker om alvorlige konsekvenser hvis omfanget er stort. Konsekvenser for ressursforvaltningen, marked og økonomi samt tillitsforholdet det hele baserer seg på.

– Hvorfor gå på akkord med dette?

– Det handler vel om fristelsen som ligger i kortsiktig vinning. Men på lengre sikt kan det gå ut over alle sammen, der fellesskapet bærer kostnadene av den individuelles kortsiktige gevinst. Spørsmålet er av etisk karakter, også.

Stort problem på verdensbasis

På verdensbasis kan det være snakk om at så mye som 32 mill. tonn urapportert fisk hentes opp årlig. Finstad understreker at han ikke har noen formening om hvor stort problemet er i Norge, utover at dette er et fenomen fiskere flest kjenner til.

En studie har estimert verdien på uregistrert fiske i norske farvann til totalt 313.4 millioner amerikanske dollar i 2013 (over to milliarder kroner). Det vil imidlertid alltid være knyttet en viss usikkerhet til slike beregninger.

– I en global setting er dette et gigantisk problem med store økologiske og økonomiske konsekvenser. Per nå har vi sunne bestander i Norge, og det er alles ansvar at det forblir sånn i fremtiden.

Svart økonomi

I sin seneste trusselvurdering skriver Økokrim at de vurderer den svarte økonomien som stor innenfor fiskeribransjen.

De viser til tall som indikerer at tjuv- og overfiske tilsvarer en verdi på om lag to milliarder norske kroner, mens verdien av det ulovlige fisket internasjonalt antas å være nærmere 180 milliarder hvert år.

I Norge kan det være «en utfordring at det ofte er nære personlige og profesjonelle bånd mellom ansatte i den sentrale og lokale fiskeriforvaltningen og næringen», skriver Økokrim.

Har gjort egne beregninger

Når Økokrim beskriver utfordringene innenfor fiskeribransjen tar de for seg det store bildet.

Det inkluderer blant annet skattekriminalitet, toll- og avgifter som unndras ved feildeklarering, smugling samt valutatransaksjoner fra norske fiskeribedrifter til skatteparadiser i utlandet (beregnet til 1,7 milliarder i perioden 2006-11) med mer.

Steinar Eliassen har gjort sine egne kalkulasjoner for torskefisket spesielt. For hvor mye mer fisk landes egentlig, enn det myndighetene får vite om?

– Ut fra hvor mye som blir eksportert dreier det seg om 10–24 prosent per år. Vi har gjort beregninger fra 2008–2015 og det mest vanlige er omkring 15 prosent, sier han.

Fangstverdien av torsk utgjorde i fjor 6,2 milliarder kroner. Gitt at Eliassen har rett, og det svarte fisket faktisk utgjør 15–20 prosent av fangstverdien, dreier det seg om pluss/minus én milliard bare for torsk.

– Total førstehåndsverdi av norske fangster er på 18,2 milliarder. Det er sannsynlig at det forholder seg på samme måten i øvrige fiskerier.

Fiskeridirektoratet: – Vi deler bekymringen

Seksjonssjef Thord Monsen ved Fiskeridirektoratet sier han deler bekymringene, men at de ikke kan gå god for beregningene av omfanget. Han sier det er umulig å gjøre sikre beregninger med de tallene som eksisterer.

– Likevel mener vi det fortsatt er høy risiko for svarte og uregistrerte landinger av fisk. Utfordringen er at med de virkemiddel vi har tilgjengelig så er vi i stor grad avhengig av at våre inspektører avdekker lovbrudd på kaikanten.

Med godt over 240.000 landinger i Norge hvert år og et begrenset antall inspektører, klarer de bare å være til stede på opp mot to prosent av landingene.

– I tillegg kan den ulovlige modusen det opereres med raskt tilpasses vår tilstedeværelse, sier han.

Monsen reagerer for øvrig på begrepet som ofte brukes om denne problemstillingen, «juks» eller «fusk».

– Vår tilnærming er at dette ikke er «fusk», men rett og slett fiskerikriminalitet.

Baserer seg på egne erfaringer

På spørsmål om hvordan de vet at dette fortsatt er et problem, sier Monsen at de baserer seg på egne erfaringer og risikovurderinger samt indikasjoner i datamateriale som de sitter på.

– Eksempelvis dersom et mottak gjennomgående kjøper fisk for en høyere pris enn andre mottak kan dette være en indikasjon på at ikke all fisk registreres.

Videre ser direktoratet mange steder at logistikken i mottaket endres når inspektørene er til stede. Det er mulig å forholdsvis raskt legge om aktiviteten, avhengig av om det er en inspektør til stede eller ikke.

– Ut fra dataene kan vi altså si at det etter all sannsynlighet er ulovlig aktivitet, men vi vet ikke hvor mye, sier Monsen.

Tidligere fiskeriminister: – En alvorlig trussel

I en NTB-artikkel fra 24. mars 2015 uttalte daværende fiskeriminister Elisabeth Aspaker (H) at regjeringen hadde nulltoleranse for ulovligheter i fiskerinæringen.

– Ulovlig fangst og omsetning er ikke bare en trussel mot fiskebestandene, det gir også grunnlag for en enorm svartøkonomi, sa Aspaker den gang, og lovet bot og bedring.

Men nå – to år senere – har direktoratet fått noen nye verktøy som gjør dem bedre i stand til å avdekke betenkelige forhold? Seksjonssjef Monsen forteller:

– Vi har ikke noen nye kontrollverktøy som gjør oss i stand til å avdekke denne type aktivitet. Diskusjonen har roet seg litt de siste årene, noe som kan ha sammenheng med priser og så videre. Men vi tror likevel situasjonen er den samme.

– Vi har en rekke ganger styrket ressurskontrollen gjennom tilstedeværelse, men vår erfaring er at en slik tilnærming kun har en kortvarig preventiv effekt.

– Er dette en alvorlig problemstilling?

– Vi mener det er viktig å ha kontroll på ressursuttaket.

Tøff konkurranse

Assisterende direktør Svein Ove Haugland i Råfisklaget, fiskernes egen salgsorganisasjon, forteller at temaet ikke er et ukjent for dem heller, og sier at diskusjonen oppstår med jevne mellomrom.

– Men vi har ikke tallmateriale som viser om trenden går den ene eller andre veien. Det vi merker oss i år er at det er tøff konkurranse, og da oppstår denne typen signaler.

– I 2013 var signalene at fiskerne ble tvunget til å levere mer fisk for å i det hele tatt få levere. Nå går det mer i retning av at fiskerne ønsker høyere pris, og tilbyr å levere mer for å få en høyere pris, forteller Haugland.

Han sier videre de prioriterer kontrollarbeidet blant annet ut fra rykter om fusk, og i samråd med Fiskeridirektoratet.

Må det en holdningsendring til?

Kanskje må det en holdningsendring til. En studie utført av NOFIMA Tromsø i 2013 antyder at aksepten for juks i næringen er stor.

– Vi fikk inn rundt 300 svar totalt, fra både fiskere og kjøpere. 40 prosent svarte ja på spørsmålet om man opplevde at det var akseptert å fuske, forteller forsker Marianne Svorken.

Fiskerne mente initiativet i stor grad kom fra kjøperne, mange svarte at det var et krav fra fiskekjøper for å få lov til å levere. Fiskekjøperne mente omvendt.

– Men flesteparten oppga at det var et samspill. Vi vet ikke om dette var et representativt år, men med tanke på at det ikke er gjort noen store tiltak siden den gang, ville jeg ikke bli overrasket om vi fikk lignende resultater nå, sier Svorken.

Fra forsknings hold er det ikke grunnlag for å hevde at fiskerinæringa hverken er mer eller mindre lovlydig enn andre næringer.

– De fleste ønsker vel å være lovlydig i denne næringa, som i andre. Men hvis det er slik at folk føler de må være med på dette for å henge med, så er jo det absolutt ikke bra, sier Marianne Svorken.

– Uakseptabelt for norske myndigheter

Statssekretær Ronny Berg (Frp) i Nærings- og fiskeridepartementet mener det store flertallet av fiskere og fiskekjøpere er ærlige og følger lover og regler, men at man ikke kan ikke se bort fra at uregelmessigheter forekommer i fiskerinæringen.

– Det er grunn til å anta at fiskerikriminalitet fremdeles forekommer, noe som selvfølgelig er helt uakseptabelt for norske myndigheter. Tyveri av fellesskapets ressurser skal ikke aksepteres og useriøse aktører må vi få bort, sier Berg.

– Feilført kvantum betyr feil i kvoteregnskapet og feil i kvotefastsettelsen. Dette går til syvende og sist ut over alle ved at en risikerer en reduksjon i kvotene. Spesielt vil da dette ramme de som er lovlydige, fortsetter han.

Han mener fysisk tilstedeværelse gjennom Fiskeridirektoratets kontroller virker preventivt, men at det aldri vil bli mulig å velge en lignende modell som den man har på Island – hvor det er inspektører til stede på alle mottakene ved alle landinger.

– Det vil vi aldri få kapasitet til i Norge uten å redusere mottakskapasiteten betraktelig, noe som ikke er ønskelig og vil være feil bruk av samfunnets ressurser. Det norske samfunnet er bygd på tillit. I de tilfellene det ikke er inspektør til stede åpner det for ulovlig omsetning av fisk.

Ser etter forbedringsmuligheter

Berg sier norsk fiskerinæring og ressursforvaltning har et godt rykte, og at det er viktig at det jobbes målrettet med å opprettholde vårt gode renommé.

Han viser til at langt de fleste bestandene Norge forvalter nå er i god forfatning, noe som viser at forvaltningsregimet fungerer godt.

– Samtidig er det selvfølgelig ting som kan forbedres, og vi ser alltid etter slike muligheter i vårt forvaltningsarbeid, sier statssekretæren.