karl furre
Foto: Vilde Bratland Erikstad / NRK

Da Forsvaret dro

Hva skjer med et lokalsamfunn når Forsvaret pakker sammen? Mens Andøya frykter for kommunens fremtid, sliter Lødingen fortsatt etter nådestøtet.

Hendene til den gamle forsvarsmannen Karl Furre flyr ivrig i alle retninger. 84-åringen husker hva enhver forsvarsbygning på kystfortet ble brukt til. Hvilke som er borte, og hvilke som står.

Ved første øyekast ser ikke fortet på Nes i den lille bygda Lødingen i Nordland så forlatt ut. Bare litt som om absolutt alle har tatt helg, og kommer tilbake på mandag.

Men slik er det ikke.

– Her borte var det artilleriverksted, hvor de overhalte og pussa kanonene. Og her var det garasje og bilverksted. Ja, og så hadde vi helikopterlandingsplass her!

Det tidligere befalet peker ut hver eneste bygning. I 26 år jobbet han i Narvik sjøforsvarsdistrikt og 20 av dem ble avtjent i Lødingen. Fortet fra etterkrigstiden voktet innseilingen til Ofoten, Narvik og Tjeldsundet. Men i 1998 startet begynnelsen på slutten, Kystartilleriet og fortet skulle fases ut.

Nordlandskommunen ble aldri som før igjen.

Laster kart, vennligst vent...

Lødingen kommune ligger i Ofoten og grenser til Troms fylke, Lofoten og Vesterålen.

nes fort, lødingen

Nes forts militære område strakte seg andre siden av Vestfjorden

Foto: Vilde Bratland Erikstad

Nye tider

– Man tenker tilbake til da det var full aktivitet, og man herjet med masse folk på øvelser. Jeg har bare gode minner fra denne tida, mimrer Furre.

Men den tida er over nå. Det vises på bygda som har siden 80-tallet mistet over 30 prosent av innbyggerne sine, fra 3116 til 2144 innbyggere.

Det vises også på Karl Furre når han får spørsmålet: «Hvordan er det å se alt så tomt?».

Det er klart det er trist. Så lenge det blir færre folk, går det den gale veien. Men hva kan man si? Vi står han av.

Karl Furre (84)

Han lar blikket speide utover fortet med en litt trist og tankefull mine over ansiktet, helt til han får øye på noe og bryter opp i et stort smil.

– Men se her! Jeg glemmer aldri det gamle kontoret mitt, nei.

Karl går ivrig mot ei gammel grønn rønne, og drar håpefullt i dørhåndtaket.

Døra går opp.

Karl furre kontor

– Jeg satt vel her i 6–7 år. Da hadde jeg med biler og båter og sånt å gjøre, forteller Karl Furre på vei bort til kontorbygget.

Foto: Vilde Bratland Erikstad

Andøys mørke dag

– Vi gjer oss ikkje! Vi gjer oss ikkje!

Befolkninga på Andøy

Budskapet fra innbyggerne på Andøya i Nordland er krystallklart. Kommunen, 15 mil nord for Lødingen, er redd historien gjentar seg.

Helt siden Andøya flystasjon ble foreslått nedlagt, har Andværingene kjempet med nebb og klør.

Flystasjonen har vært Norges og Natos øyne på russernes aktivitet i nord helt siden 1957.

I midten av november vedtok likevel et flertall på Stortinget å legge ned hjørnesteinsbedriften da de behandlet langtidsplanen for Forsvaret.

– Dette er en sorgens dag for Andøya, Forsvaret og demokratiet i Norge, sa tillitsvalgt Stein-Håkon Eilertsen i Offisersforbundet på Andøya, da dommen falt.

Opptil 700 arbeidsplasser forsvinner, mens en femtedel blir berørt når flystasjonen blir borte og virksomheten flyttes til Evenes.

Som et plaster på såret foreslår forsvarskomiteen et mulig kompetansesenter for droner på Andøya. I tillegg må flyplassen bestå for å ta imot større fly under øvelser.

Innbyggerne på Andøya samles for å bevare flystasjonen

Klar tale fra Andøyas befolkning.

Foto: John Inge Johansen / NRK

– Det offentlige sviktet oss

Nesten samtidig som Forsvaret pakket sekken og dro med 200 arbeidsplasser på ryggen, flyttet Telenor også ut av Lødingen. Dermed var 350 arbeidsplasser borte på et blunk.

25 millioner skulle hjelpe Lødingen etter tapet av Telenor, og 35 millioner over syv år skulle hjelpe etter tapet av Forsvaret. Lødingen ble en såkalt omstillingskommune.

Men hjalp det?

På rådhuset i Lødingen lener Erik Schøning seg bak i kontorstolen, og skjærer en liten grimase. Han er leder for kommunal utvikling i Lødingen, og ser ikke særlig begeistret ut.

– Offentlige bedrifter og virksomheter har lagt ned i Lødingen i tur og orden. Det har fortsatt fra 80-tallet og fram til i dag. Det skyldes først og fremst at det offentlige sviktet oss, sier Schøning.

Erik Schøning

Erik Schøning er leder for kommunal utvikling i kommunen. Han har selv vokst opp i Lødingen, men har først for noen år siden valgt å flytte tilbake.

Foto: Vilde Bratland Erikstad

Siden 1996 har tettstedet gått ned i vekst med 19 prosent. Viktige arbeidsplasser som rehabiliteringssenter og videregående skole har blitt nedlagt, og nå står også asylmottaket for tur.

– Det er vanskelig å rekruttere folk hit etter at videregående ble lagt ned. Det er få som vil sende 15-åringene sine en time med buss til nabokommunen Sortland.

Lødingen

Telenors hovedkontor for Nord-Norge og Svalbard la ned i 1995. Siden har flere arbeidsplasser som rehabiliteringssenter for slagpasienter og videregående skole blitt lagt ned.

Foto: Vilde Bratland Erikstad

Som bakgrunnsbilde på datamaskinen har Schøning et bilde av to ferger som møtes på Vestfjorden, omgitt av høye fjell.

Det er fergesambandet Lødingen-Bognes som knytter E6 og E10 sammen. En ferge med mye trafikk, og kanskje det Lødingen er mest kjent for blant fremmede i dag.

– På en annen side har vi jo oss selv å takke. Utgangspunktet er jo bra fra naturen sin side. E6 møter E10 her, det er mindre enn en time til nærmeste flyplass og vi kan godt ha mer skipstrafikk. Vi ligger i et geografisk område med over 120.000 innbyggere, men vi har altså ikke klart å utnytte dette, likevel.

– Tror du Lødingen vil reise seg?

– Ja, helt klart, helt klart. Jeg tror vi snur snart.

lødingen

Lødingen kommune strekker seg over et område på 529 kvadratkilometer. I dag bor det rundt 2100 mennesker på plassen.

Foto: Vilde Bratland Erikstad

Fra Arendal og hjem igjen

Det lukter skikkelig godt, det lukter frisørsalong. Mona Staurset smiler og går med raske skritt fra kunden i frisørstolen, til disken for å betjene og tilbake igjen

Mens mange valgte å dra, valgte Mona å komme hjem igjen.

– Jeg mistet lillebroren min i en ulykke her oppe. Det gjorde det veldig tungt å bo sørpå i Arendal. Vi skulle egentlig bare bo her en liten stund. Men etter et år med utleie av huset og frisørsalongen i Arendal, innså vi at vi hadde kommet hjem. Det føltes så rett.

Mona ser ikke opp mens hun forteller. Blikket er festet på håret mellom fingrene, og saksa som klipper med raske snipp.

– Hvordan var det å se forskjellen i bygda, da du kom tilbake?

– Trasig. Kjempetrasig. Jeg vokste opp i storhetstiden til Lødingen. Å komme tilbake og se hvordan det hadde blitt, var veldig rart.

Men hva er det bygda har da, som byen ikke har?

– Alt.

Svaret kommer fort, og Mona ser endelig opp mens hun ler hjertelig.

mona staurset
Foto: Vilde Bratland Erikstad

Så blir hun mer alvorlig igjen.

Det å være en del av et lite samfunn som Lødingen, gjør at du har folk som virkelig bryr seg og kjenner deg. Sånne ting setter man mer og mer pris på. At man faktisk ikke er anonym, men at man er en del av noe. Det har ikke storbyen.

Mona Staurset, frisør

Kanskje er det fraflyttere med hjemlengsel som kan redde kommunen.

– Vi sleit veldig med tidsklemma i Arendal. Lange dager, ungene skulle forflytte seg. Hele tiden higer man etter klokka. Da jeg flytta tilbake til Lødingen var det aldri et problem lenger. Jeg trengte ikke å hive ungene i bilen hele tiden, og skuldrene senket seg betraktelig.

Mona har lyst å bli. Men hva framtiden bringer er usikkert.

– Vi vil jo bli gamle her. Men dessverre lever mannen min en pendlertilværelse, siden det ikke er jobb til en forsvarsmann i Lødingen. Han begynner å bli ganske lei av det.

mona staurset
Foto: Vilde Bratland Erikstad

Vil ha omkamp

For andværingene vil den nye arbeidsplassen ligge 22 mil unna, på Evenes. Tur/retur er en seks timers kjøretur. Dermed er ikke pendling særlig attraktivt.

Etter 2023 vil flystasjonen fases ut av Forsvaret. Men det er ikke over, før det er over.

– Vi gir ikke opp. Denne krigen skal vi vinne, koste hva det koste vil. Hele Norge står sammen med oss i denne saken, hevder tillitsvalgt Stein-Håkon Eilertsen.

Selv om avgjørelsen er vedtatt av regjeringen med støtte fra Arbeiderpartiet, klamrer Andøya seg til et siste håp.

Et regnestykke.

Regjeringen mener det vil koste 200 millioner mer å drifte Andøya per år, enn det koster med en samlet overvåkningsfly- og framskutt jegerflybase på Evenes.

Men både politikere og Norges Offisersforbund hevder regjeringen opererer med gale tall og at beslutningen om nedleggelse tas på feil grunnlag.

Folk på Andøya følger med på pressekonferansen fra Stortinget på det som allerede kalles Den svarte

Folk på Andøya og tillitsvalgt Stein-Håkon Eilertsen (i midten) følger med på pressekonferansen fra Stortinget.

Foto: Ole Dalen / NRK

Dersom det skal vise seg vesentlige feil, lover forsvarsminister Ine Eriksen Søreide å ta det opp i Stortinget igjen.

Men inntil da kommer hun med en klar oppfordring:

– Vi er trygge på tallgrunnlaget og min klare oppfordring er at man nå begynner å fokusere på omstilling.

Tilbake på gamle trakter

På det nedlagte fortet på Nes har 84 år gamle Karl Furre fått opp døra til det gamle kontoret sitt. Det er første gang han ser kontoret siden han ble pensjonist.

– Den der er ikke min! utbryter Furre og ler.

En plakat med en poserende lettkledd dame henger på veggen. Resten av kontoret ligger i ruiner.

Fortet ser plutselig veldig forlatt ut, likevel.

Blikket til Karl følger de gamle veggene, ut vinduet og videre ned til gulvet hvor et gammelt arkivskap har veltet.

Det store smilet han hadde om munnen da han åpnet døra, har falmet bort. Det tar ikke lang tid før han lukker døra bak seg, og er ute igjen.

Hvordan var det?

– Næh. Det var ikke noe trivelig.

Karl furre portrett

– Det er ikke godt å si om det blir vekst her. Men vi får jo håpe at vi klarer å stå det over. At vi klarer å berge de hovedarbeidsplassene vi har nå, funderer Karl Furre.

Foto: Vilde Bratland Erikstad

Trivelig var det heller ikke når flere bekjente dro fra Lødingen.

– Så, hva synes du om at statlige arbeidsplasser trekkes ut av bygdene?

– Hva skal man si «det er pengene som rår».

– Men det går jo utover folkene i bygda?

– Ja, men det tenker ikke de store karene på. De skal ha mest mulig utbytte, sier Furre.

– Hvordan håper du Lødingen ser ut om 20 år da?

– Nei, det veit jeg ikke. Men jeg vet at jeg i hvert fall ikke er her om 20 år.