NRK Meny
Normal

Trosset verdenskrigen for å fotografere sjelden solformørkelse

21. august 1914 – like etter at første verdenskrig brøt ut – var det total solformørkelse i Nordland. Krigen hindret ikke astronomer og vitenskapsmenn fra hele Europa fra å ta turen til Helgelandskysten.

miethe

REISTE 900 MIL FOR SOLFORMØRKELSEN: Ett av få fargebilder som finnes fra den tyske ekspedisjonen, tatt av Adolf Miethe selv. Fjellet Dønnamannen i bakgrunnen.

Sandnessjøen, 21. august 1914: I tre år har den tyske astronomen Adolf Miethe og hans kolleger ved det tekniske universitetet i Berlin forberedt seg på dette øyeblikket. Nå er det her, og alt er perfekt. Klokka 12.04.55 er sola fullstendig dekket av månen.

Nøyaktig 100 år etter skal jubileet for den totale solformørkelsen markeres – med nytt besøk fra universitetet i Berlin.

– Vi vil gå opp fotsporene etter våre forgjengere, og er spente på om vi finner ut noe vi ikke visste, sier professor Helmut Seibt fra Technische Universität Berlin.

Han har skrevet en biografi om den tyske astronomen Adolf Miethe, som dokumenterte solformørkelsen for 100 år siden.

Sammen med sin kollega, astronomen Gerbhard Kühn, kommer han til Sandnessjøen for å markere 100-årsjubileet 21. august.

– Miethe var ikke bare en dyktig vitenskapsmann, han var også en skikkelig eventyrer. I tillegg til å være astronom, var han fotokjemiker og sentral i utviklingen av fargefotografiet, som han var med å demonstrere under verdensutstillingen i St. Louis allerede i 1904, forteller Seibt til NRK.no.

– En sann Norgesvenn

Adolf Miehte. 200 millimeter astrograf, spesielt utviklet for å fotografere solas korona

TOPP UTSTYR: Adolf Miehte, her ved en 200 millimeter astrograf, spesielt utviklet for å fotografere solens korona.

Foto: Fra boka "Die Totale Sonnenfinsternis"

Før Miethe dro til Norge for å dokumentere solformørkelsen hadde han deltatt på en stor ekspedisjon til Egypt i 1908 for å studere solspektrum og i 1910 var han på Svalbard sammen med grev Ferdinand von Zeppelin og den tyske keiserens bror, for å finne ut om man kunne nå Nordpolen med luftskip.

– Han elsket Norge og nordmenn. Han besøkte Norge for første gang som ung student i 1885. Han lærte seg norsk, ble en habil skiløper og oversatte flere norske bøker til tysk. Han var også en kapasitet på arktisk forskning, forteller Helmut Seibt.

Sjeldent fenomen

Selv i dag regnes en total solformørkelse som et av de mest spektakulære naturfenomenene. I 1914 var en slik hendelse en sensasjon.

På 1900-tallet var det fire totale solformørkelser i Norge: I 1914, 1927, 1945 og i 1954.

– I 1914 oppsto dette sjeldne fenomenet i et relativt smalt belte mellom Bindal og Meløy i Nordland. Solformørkelsen krysset Norskehavet og kom inn i Nordland ved 66 grader nord før den etter noen minutter gikk inn i Sverige og videre over Østersjøen og ned mot Krim, forteller formørkelsesekspert Oddleiv Skilbrei til NRK.no.

Selve totalitetssenteret – det området der formørkelsen var størst – ville passere over øya Alsten på Helgelandskysten. Matematiske beregninger viste at formørkelsen ville vare 124,4 sekunder i Sandnessjøen, som på den tiden hadde 500 innbyggere, et skipsverft, landhandel og tre hotell.

Kom i skyggen av krigen

Mørkerommet på Stamnes

MØRKEROM: Ekspedisjonen leder, professor Adolt Miethe, er blant annet kjent for å ha medvirket til utviklingen av fargefotografi. Dette var ekspedisjonens mørkerom på Stamnes.

Foto: Fra boka "Die Totale Sonnenfinsternis"
Solformørkelse 21. august 1914.

MYE FOTOUTSTYR: Observatoriet med dobbeltkameraet. Her er taket slått ned.

Foto: Fra boka "Die Totale Sonnenfinsternis"
 Tysk ekspedisjon under ledelse av professor Adolf Miethe rigget opp utstyr og observatorium på Stam

FRYKTET DÅRLIG VÆR: Heliostatene er på plass og sikres mot dårlig vær.

Foto: Fra boka "Die Totale Sonnenfinsternis"
Tyskernes kart over Alstenøya

KART: von Niebers kart over Stamnes.

Foto: Fra boka "Die Totale Sonnenfinsternis"

Krigshandlingene som raste i Europa gjorde imidlertid at den totale solformørkelsen fikk lite oppmerksomhet.

– Framtredende vitenskapsmenn fra Norge, Tyskland og Sverige hadde reist til Sandnessjøen for å overvære sensasjonen. Men verdenskrigen gjorde at formørkelsen knapt ble nevnt med et ord i avisene den gang, sier Skilbrei.

Blant kjente norske vitenskapsmenn som var på plass i Sandnessjøen disse augustdagene, var astronomen Jens Fredrik Schroeter, matematikeren og astrofysikeren Carl Størmer, som fikk et krater på Månen oppkalt etter seg og fysikkprofessor Kristian Birkeland, som er avbildet på 200-kroners seddelen og som studerte nordlyset.

– Det var han som ved et uhell fant ut hvordan salpeter kunne lages, og sammen med Sam Eyde la de grunnlaget for virksomheten til Norsk Hydro, forteller Oddleiv Skilbrei.

Planla eksposisjonen i tre år

De tyske forskerne planla ekspedisjonen til Nord-Norge i tre år. De vurderte også å reise til Krim, slik mange andre europeiske forskere gjorde, men til slutt falt valget på Sandnessjøen.

Allerede 14. mars kom astronomene Adolf Miethe og Bruno Seegert til Sandnessjøen en kort tur for å organisere byggingen av et observatorium og opprette en trådløs forbindelse til Paris.

– Denne forbindelsen var viktig for tyskerne. For det første gjorde den det mulig å lytte til det internasjonale tidssignalet som ble sendt ut fra Eiffeltårnet i Paris. I tillegg ble det mulig å sende og motta meteorologiske rapporter og kommunisere med kolleger om vitenskapelige spørsmål, forteller førsteamanuensis Olaf Husby ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Han har skrevet flere artikler om solformørkelsen i 1914, etter at han kom over et eksemplar av Adolf Miethes rapport fra solformørkelsen i et antikvariat.

Dersom observasjonene skulle bli vellykket, måtte tyskerne ha med seg kameraer, teleskop og utstyr for å fastsette de geografiske koordinatene for observasjonsstedet.

– Tidspunktet for de ulike hendelsene måtte fastsettes eksakt. De hadde også med seg meteorologiske instrumenter og utstyr for strålingsmålinger, forteller Husby.

13 tonn utstyr

Med sedvanlig tysk effektivitet fikk de tyske forskerne organisert byggingen av observatoriet, som besto av flere hytter – med tak som kunne skyves til side.

I Tyskland gikk firmaet J.P. Goertz i gang med å bygge instrumentene som skulle brukes under observasjonene.

Blant annet ble det bygget to heliostater, det vil si speil forsynt med urverk som over tid reflekterer lyset fra sola, en kvarts- og glassspektograf, et linsespeil og et liggende teleskop med 3.500 millimeter brennvidde. Dette teleskopet står i dag utstilt på Deutsches Museum i München.

Utstyret veide 13 tonn og hadde en verdi på 100.000 kroner. Alt ble pakket i spesialbygde kasser og sendt med båt til Norge.

Opphisset stemning i Sandnessjøen

Her rigger innleide nordmenn opp stasjonen. To heliostater til venstre.

RIGGING: Her rigger innleide nordmenn opp stasjonen. To heliostater til venstre.

Foto: Fra boka "Die Totale Sonnenfinsternis"

11. juli, halvannen måned før solformørkelsen, ankommer den ni mann store ekspedisjonen Sandnessjøen med skipet «Sigurd Jarl».

– Selv om arbeidet med observatoriet hadde tyskernes fulle oppmerksomhet, lurte krigen hele tiden i bakgrunnen. 4. august melder Helgelands Blad at Tyskland er i krig. Tyskerne opplever at stemningen i Sandnessjøen er opphisset. Det er lite sympati å spore for Tyskland, forteller Husby.

Under forberedelsene dukker det opp en norsk tjenestemann som skal overvåke radiostasjonen.

Tre av deltakerne var tjenestepliktige og måtte returnere til Tyskland for å delta i krigen. Med halv stab måtte de gjenværende øke arbeidsinnsatsen.

– Mens de ventet på den siste forsendelsen med utstyr kom meldingen om at dampskipet som skulle frakte utstyret til Norge var blitt holdt igjen før avløp. De måtte dermed klare seg med det utstyret som allerede var på plass, sier Husby.

(artikkelen fortsetter under)

Den tyske ekspedisjonen markerer at Englansd erklærer Tyskland krig 5. august.

DET TYSKE FLAGGET TIL TOPPS: «Expeditionen i det øieblik de mottog etterretningen om Englands krigserklæring. Det tyske flag gik øieblikkelig tiltops og expeditionens medlemmer hyldede begeistret sit fædrelands symbol», skrev Aftenposten 23. august 1914.

Foto: Fra boka "Die Totale Sonnenfinsternis"

Nervøse for været

17. august står observatoriet ferdig. Nå gjensto bare et vesentlig moment – nemlig været.

– Værforholdene ble overvåket kontinuerlig. 17. august lå det et høytrykk over Kristiansund og de var spente på hvordan det ville utvikle seg. Dagen etter hadde høytrykket flyttet seg nordover til Lofoten. Dagen før solformørkelsen var himmelen skyfri, forteller Olaf Husby.

Da selve dagen opprant kunne alle puste lettet ut. Sola skinte fra klar himmel, og både forskere, besøkende og lokalbefolkningen gjorde seg klar til den store happeningen.

Klokka 10.57.25 21. august begynner måneskiven å gli innover sola.

Lokalavisen Helgelands Blad beskriver solformørkelsen slik:

«Skyggen, som maanen kasted, kjentes tung, luften blev kjøligere, naturen indhylles i et fargefyllt mørke. Horisonten mot havet hadde en eiendommelig gulgrøn tone, en selsom bakgrund for øirækkerne.
Solens korona straalte om den sorte maane. For det blotte øie formed koronaen sig rolig uten synderlig bevægelse. Koronaens protuberanser fik man saaledes ingen opfatning av ved det blotte øie.

Det ble stillhet og alvor, mens astronomerne nu fik det på det travleste. Paa det tyske observatorium på Stamnes var alle instrumente parate, alle mand på post – sekundene var kostbare. Foruten iakttagelse med øie og kikkert ble nemlig en rekke fotografier tat med de fineste instrumenter.

(artikkelen fortsetter under)

Solformørkelsen 1914, sett fra Sandnessjøen

TOTAL: Solformørkelsen i 1914, sett fra Sandnessjøen på Helgelandskysten.

Foto: Fra boka "Die Totale Sonnenfinsternis"

Dyrene ble tause – undtagen skjura, som fikk det med aa skrekle straks det ble mørkt. Hesten spendte læggen og reiste manken, men naar han så folkene tok det rolig blev han også stående. Hunden søkte sin herre. Fuglesangen forstummet. Hønseflokken klynget seg sammen paa aakeren og tok tvisprang til huset, hanen alvorlig og fortænkt springende efter.

Men før flokken naadde hønsehuset lyste solskiven paa den høire side og gjorde det lysere. Da stoppet hanen op, brysket seg og gol haneligt. Og der blev lys. Hønerne tittet fra skjule, hørte hanegalet og fik se, at det plutselig var lyst igjen. Det trodde de naturligvis var hanens verk, som gol – og takgu at han trodde det selv.
Før solen var gaat helt klaar av maanen vendte tilskuerne hjem og hver til sin dont. Men øieblikket med det herlige skue under det dunkle mystiske fargeskjær, vil neppe nogen saa lett glemme.

– Ikke mørkt nok

– Rundt 100 skuelystne hadde samlet seg ved det tyske observatoriet. Det hele varte to minutter og åtte sekunder. Ifølge Miethes rapport var ikke de frammøtte særlig imponert over å ha overvært en total solformørkelse. Astronomene mente måtte dette tilskrives at den sterkt lysende horisonten gjorde at det ikke ble så mørkt som forventet, sier Olaf Husby.

Men om nordlendingene ikke lot seg overvelde, var Adolf Miehte desto mer tilfreds.

– Var veldig stolt

To tyske vitenskapsfolk og deres familier besøkte i dag Sandnessjøen for å finne spor etter en nesten glemt tysk ekspedisjon. I dag er det nøyaktig 100 år siden Helgeland opplevde en total solformørkelse, noe som tiltrakk seg noen av de fremste forskerne på feltet på den tiden.

VIDEO: Gerbhard Kühn, Helmut Seibt og deres familier besøkte i dag Sandnessjøen for å finne spor etter en nesten glemt tysk ekspedisjon.

– Han var stolt over det ekspedisjonen hadde oppnådd i Norge. Han tok en enorm sjanse med å reise hele den lange veien til Nord-Norge for å dokumentere solformørkelsen. Hadde det vært overskyet den dagen, ville alt vært forgjeves. Han satset høyt og vant, sier Helmut Seibt.

Miethe finansierte turen med midler fra universitetet, firmaet J.P. Goertz i tillegg til private midler. To år etter i 1916, ga de tyske forskerne ut sluttrapporten «Die Totale Sonnenfisnternis vom 21. August 1914», skrevet av Miethe selv og kollegene B. Seegert og F. Wiedert.

– Mange observatorier og universiteter i Europa sendte ut ekspedisjoner for å observere den totale solformørkelsen 21. august. Krigen gjorde at ikke alle kunne realisere arbeidet sitt. Miethe var heldig, legger Seibt til.

Fargebilder på avveie?

Solformørkelsen 1914, sett fra Sandnessjøen

Solformørkelsen i 1914, sett fra Sandnessjøen

Foto: Fra boka "Die Totale Sonnenfinsternis"

Adolf Miehte var en pioner innen fargefotografi og hadde allerede før ekspedisjonen Nord-Norge publisert fargebilder i en fagbok. Men fra solformørkelsen finnes det kun bilder i svart/hvitt.

– Det skal være tatt fargebilder, men hvor de befinner seg er et av de store spørsmålene vi stiller oss. En teori er at bildene ble borte på veien. Det var krig i Europa da Miethe og hans menn reiste tilbake til Tyskland, og flere kasser med utstyr ble borte på veien. Noe utstyr kom heller ikke fram til Norge i tide, forteller Helmut Seibt.

Noen av kistene skal ha blitt liggende på et lagerhus i Trondheim, og kom ikke til rette før krigen var over i 1918.

– Kanskje finnes det noe i Sandnessjøen også? Kanskje har noen en eske med gamle fargebilder stående?, undrer Helmut Seibt.