– Ikke alle skjønner hvor spesielt det er

Praten går livlig i bilen denne morgenen på vei ut fra Bodø. Og det er Elias Waage på 16 år som står for det meste av snakket. Vi er på vei ut til Mjønes for å jakte på storfisken.

Han snakker om snøre og fluer og reke-imitasjoner. Om fiskestenger og kasteteknikk. Og om sjø-ørreten.

– En gang fikk jeg ørret på første kastet her, forteller Elias.

Elias kjenner ørreten godt. Han vet hva den liker å spise og hvor og når den leter etter mat. På Mjønes kan ørreten spise på grunt vann mellom tang og tare. Det forteller han alt om, og bilturen er snart unnagjort.

• Nederst i artikkelen kan du se hvordan det oppleves å få sjø-ørreten på kroken!

Bilen er parkert og Elias napper stanga ut av baksetet og er klar med det samme. Alt han trenger har han på seg: Snøre av forskjellig slag og farge henger på brystet, boksen med fluer er klar på innerlomma og vadebuksene er på.

I raskt tempo går vi langs fjæra over stokk og stein. Når vi er på plass binder han på en rekeimitasjon som skal lure ørreten til å bite på.

I boksen sin har han mange etterligninger av reker, fluer og mygg. Snøret kastes ut og optimismen er stor.

Lokker og lurer

Han sveiper fiskestanga fram og tilbake og den lille reka får mer og mer snøre. Etter 4 ganger tar han et ekstra kraftig tak og kaster ut.

– Jeg prøver med alle bevegelsene jeg gjør å etterligne byttedyret jeg på enden av fortommen.

Fortommen er den ytterste delen av snøret og er tyngre enn snøret lenger inn. Det er vekta på dette snøret som gjør at reka går ut. Fluefiske med et vanlig snøre ville vært helt umulig.

– Hemmeligheten ligger i vekta på snøret. Det er det som får alt til å gå ut. Det er ikke flua som avgjør om det går langt eller kort.

Å få åtet ut er bare en liten del av jobben. Fisken lar seg ikke lure så lett.

– Når jeg drar inn her nå, så prøver jeg å gjøre det rykkvis, slik en reke vanligvis svømmer. Man kan også variere teknikken for å etterligne et skadet byttedyr som ørreten vil se på som et lettere bytte.

Som fluefisker må man også være våken og kjenne til ørretens vaner og hvor den liker å spise.

(artikkelen fortsetter under videoen)

– Når man kommer til en ny plass er det viktig å se om det er strømbelter som går mellom skjærene der fisken står. Ikke kast på samme plass hele tiden men variere litt. Litt mot høyre og litt mot venstre. En vifteform som man kaller det. For å prøve å finne ut hvor fisken er.

– Hvor langt kaster du?

– Det kommer an på vær og vind. Med det oppsettet jeg har nå, får jeg 30 til 40 meter.

Selv ungdom trenger å finne roen

Selv om teknikk og utstyr er fascinerende for den unge fluefiskeren, er det flere grunner til at han står i timevis og kaster ut snøret.

– Det høres kanskje veldig poetisk ut, men man stenger det meste ute. Tenker ikke på så mye annet enn det å stå her.

– Så for meg gir det en enorm frihetsfølelse å vite at man kan komme hit og gjøre det man liker aller mest. Fantastisk egentlig.

(artikkelen fortsetter under videoen)

Fisket i hagen

– Hvordan ble du hekta på fluefiske?

– Det var vel når jeg opplevede hvor spesielt det er å få fisk på ei fluestang, i forhold til ei vanlig stang med sluk. Det er noe veldig spesielt med det som ikke alle skjønner.

Timene går uten at ørreten biter på kroken. Men Elias Waage kjeder seg aldri. For å komme dit han er i dag, har han utallige treningstimer.

– Det var morfar som fikk meg i siget som elve-tolv åring. Jeg fikk ei stang av ham, og med den stod jeg i hagen hjemme og pisket flue etter flue. Det er det som gjør at jeg står her i dag og liker det jeg gjør.

Spesiell plass

Elias Waage kaster og kaster. Han gir opp her, og vi forflytter oss til Valnesfjord mellom Fauske og Bodø. Et sikkerstikk for å få i alle fall en liten ørret, forteller han.

– Dette er en litt spesiell plass i forhold til andre fiskeplasser. Det er litt mer action og litt mer strøm her.

Han går ut i elva og kaster. Han står på land og kaster. Han bruker all sin kunnskap og erfaring gjennom mange år med ørretfiske, men ingen napp.

Optimismen for noen timer siden er borte. Han innser at dette ikke var dagen for storfisken å bite på.

– Har man flaks så har man flaks. Og har man ikke flaks så har man ikke flaks. Det er det mye handler om. Å være på rett plass til rett tid. Det er jo ikke alltid at man kommer hjem med noe. Sånn er bare fluefisket.

Elias Waage har heldigvis ofte med seg kamera når han er på tur. Her kan du se hvordan det oppleves å få ørreten på kroken: