Anne blogget seg frisk

20-åringen fra Melbu i Nordland har kjempet mot selvskading og spiseforstyrrelser i flere år. Nå takker hun bloggingen sin for at hun i dag er frisk.

Blogg som verktøy

– Jeg begynte å blogge for tre år siden. I starten skrev jeg dagligdagse ting, men i 2010 hadde jeg en psykisk knekk og ble innlagt i litt over en måned. Da begynte jeg å skrive om hvordan jeg hadde det inni meg.

– Jeg gjorde det for min egen del, men også for de som var rundt meg. Det var lettere for dem å forstå hvordan jeg hadde det når jeg skrev, sier Anne Marie Schjelderup til NRK.

Hun begynte å bruke bloggen sin som et verktøy for å bearbeide tunge og vanskelige følelser. Den, og andre behandlingsformer, ble redningen fra et tidvis svært mørkt liv.

• Les også: Stadig flere unge skader seg selv
• Les også: Kutter seg selv og vil ikke leve

Angripe det vanskelige

– Jeg har gått til psykolog i litt over fem år og hatt mye god hjelp fra familie og venner. Jeg har også vært innlagt på flere forskjellige institusjoner. Jeg har brukt mye tid på å lære meg å snakke om vanskelige temaer og finne andre metoder å reagere på enn selvskading.

Hvilken rolle har bloggen din spilt i det at du nå er frisk?

– Bloggen min har hjulpet meg veldig masse, og den har også gjort det mulig for meg å hjelpe en del andre mennesker. Jeg har følt at jeg har kunnet vise for andre at det er mulig å bli frisk, så jeg tror nok jeg har jobbet litt ekstra mye med det for å kunne gjøre det bedre for andre i samme situasjon, forteller Schjelderup.

(Saken fortsetter under bildet)

Leserne rømte da hun ble frisk

Temaene på bloggen har dreid seg fra skremmende ærlige skildringer fra innleggelser på institusjoner, til øl og god mat med venner og familie.

På bloggen kunne man tidligere se bilder av til dels blodige sår og en gråtkvalt Schjelderup. Disse er nå erstattet med bilder av en frisk og smilende blogger.

– Jeg har slettet en god del av det jeg har lagt ut fordi det har blitt litt for grovt. Før skrev jeg svært mye om mine problemer og innerste tanker. Nå skriver jeg mer om hverdagen min, og på grunn av det har jeg mistet utrolig mange lesere.

Hvorfor tror du leserne dine sviktet?

– Det er kanskje litt mindre interessant å lese om hva jeg gjør om dagene. Da jeg la ut bilder av sår og arr og sånne ting hadde jeg masse flere lesere. Folk er jo nysgjerrige.

Noe som har vært viktig for tjueåringen er å kunne bli kjent med andre som har slitt med samme problemer som henne selv, og å kunne være til hjelp for andre.

– Det føles veldig godt når jeg får e-post eller melding fra noen der de sier at de ikke har skadet seg selv mer fordi de ser at man kan bearbeide følelser på andre måter. De føler at ting blir litt lettere når de leser bloggen min. Det gjør meg kjempeglad, forteller Anne Marie Schjelderup.

En av ti

En engelsk undersøkelse (se faktaboks) fra 2006 viste at så mange som én av ti ungdommer selvskader seg i løpet av livet. Av disse var det bare 13 prosent som ble behandlet av helsevesenet for skadene sine.

I følge Kim Larsen, psykologspesialist ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging ved Universitetet i Oslo, er selvskading en kompleks handling med mange nyanser. Det finnes ikke et enkelt svar på hvorfor man gjør det, og det finnes heller ikke ett svar på hvem som gjør det.

– En som påfører sin egen kropp, skader uten at personen har intensjoner om å dø. Dette kan det ligge mange forskjellige motiver bak, blant annet at man vil regulere og håndtere sine følelser og tanker, og det kan også være et uttrykk for å gjøre synlig en psykisk smerte, forteller Larsen, som utdyper:

– Det kan også være en del av en «identitetspakke» i ungdomsmiljøer. De fleste som selvskader er ungdom, og det er flere jenter enn gutter som selvskader seg.

• Les også: Selvskadere får hjelp
• Les også: Hva er selvskading?

Handlinger i det skjulte

Folkehelseinstituttet meldte i 2011 om at så mange som 6000 nordmenn årlig behandles for skader de med vilje har påført seg selv. Larsen kan fortelle at det ligger store utfordringer i jobben om å kartlegge hvor mange som selvskader seg.

– Dette er en handling i privat rom, og i tillegg så skjules den som oftest. Den engelske undersøkelsen fra 2006 (se faktaboks journ.anm.) viste at kun 13 % av selvskaderne hadde vært til behandling på sykehus i etterkant.

– Dette betyr at helsevesenet bare har tilgang til omkring 1 av 10 som selvskader seg. Internasjonalt tenker man seg at selvskading har økt i omfang de siste 20 årene, sier Larsen.

Han er opptatt av at for å kunne få en bedre statistikk på antallet mennesker som har selvskadet seg og for å samtidig få flere til å kontakte fagpersonell, er det en del grep som bør tas.

– For å få bedre oversikt, og for å få mennesker til å ta kontakt med helsevesenet når de sliter med selvskading, mener jeg det er viktig med informasjons- og holdningskampanjer. Terskelen for å ta kontakt kan være høy fordi man synes det er flaut, og fordi selvskading ofte kan skape sterke reaksjoner i omgivelsene.

I tillegg til at det er vanskelig å gi ett konkret svar på hvem som selvskader seg og grunnen for at de gjør det, er det også individuelt hvilke behandlingsformer som fungerer best.

Å skrive seg frisk

– Vi prøver å hjelpe mennesker til å håndtere liv og vansker på andre måter enn ved å skade seg selv. Til tross for at selvskading kan hjelpe noen, blir selvskading i seg selv fort problem, forteller Jon Tomas Finnsson, psykologspesialist ved barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk i Bodø.

Han mener at skriving, enten som en privat dagbok eller på nett, vil kunne virke positivt for mange som sliter med for eksempel selvskading.

– Skriving er ofte noe vi anbefaler, for det kan hjelpe deg til å få litt avstand til egen historie og til å se saken fra et litt annet perspektiv. Fordi selvskading er en så nyansert handling, vil det for noen være nok å skrive for å bli frisk, for andre kan det være viktig supplement i behandlingen, mens for andre er det ikke rett - alle trenger forskjellige ting.

Finnsson er likevel ikke utelukkende positiv til det å dele tanker og opplevelser på internett.

– Det er viktig å huske på at det er en liten gruppe mennesker som selvskader seg for å få oppmerksomhet. De vil sannsynligvis ikke bruke skriving for å bearbeide, men for å få reaksjoner, og da vil denne formen for behandling virke helt mot sin hensikt.

– For andre som selvskader vil skriving på nett også kunne gi en negativ virkning i det at det er veldig private og personlige tema det er snakk om. En fare er at andre kan bruke det i mot deg.

Det med negative tilbakemeldinger kan Anne Marie Schjelderup skrive under på.

– Blogging er kanskje ikke det beste for alle. Det kan jo være best at du skriver for din egen del. Jeg har fått mange negative kommentarer, og jeg har flere ganger sagt at jeg skal legge ned bloggen fordi jeg føler meg urettferdig behandlet av mennesker som gjemmer seg bak anonyme dataskjermer. Men jeg må ha bloggen min, jeg må ha et sted der jeg kan skrive om det som opptar meg.

Livet er godt nå

– Det er litt over ett år siden jeg skadet meg selv sist. Det er vanskelig å forklare hvordan jeg greide å slutte, men det hadde lenge vært en plage at jeg var avhengig av det.

Kan man egentlig bli helt frisk?

– Det går an å bli frisk, men det tar lang tid, og du vil nok hele tiden ha tanker om det å skade deg og kanskje ha noen små tilbakefall. Men, jeg ser ikke på dette som noe nederlag, forteller bloggeren.

Hun kontaktes ofte av mennesker som trenger hjelp, enten for seg selv eller på vegne av noen av deres kjære.

(Saken fortsetter under bildet)

– Veldig mange lurer på hvordan jeg har klart å slutte med selvskadingen og hvordan jeg har fått livet på rett vei. Det er også veldig mange mødre som kontakter meg og lurer på om jeg har tips til hva de kan gjøre eller hva som er feil å gjøre om dattera eller sønnen deres sliter. Og så er det noen som tar kontakt fordi vennene deres ikke har det bra. Jeg vil hjelpe dem.

Schjelderup anser seg selv som så godt som frisk den dag i dag. Hun takker både familie, venner, kjæreste, helsevesenet og bloggen sin for det.

– Da jeg var veldig syk var fokuset mitt bare på hvordan jeg skulle klare å ta livet av meg. Men nå har fokuset heldigvis endret seg. Livet er godt nå, avslutter Anne Marie Schjelderup.