NRK Meny
Normal

Mysteriet i Lofoten: Hvalskjelettet på fjellet

Fram til rundt 1940 skal det ha ligget et digert hvalskjelett på toppen av et fjell i Lofoten.

Hvalbeinentusiast og geolog Ola Torstensen på fjellet Gjerdheia på Værøy.

Ola Torstensen forteller at det før i tiden var mange på Værøy som snakket om hvalskjelettet på fjellet, og hvordan det hadde havnet der.

Foto: Jon Olav Larsen

– At det har ligget et hvalskjelett her oppe, det er helt sikkert, sier hvalbein-entusiast Ola Torstensen.

Han sitter øverst på fjellet Gjerdheia på Værøy i Lofoten, 379 meter over storhavet som omringer oss på alle kanter.

Torstensen er oppvokst på Værøy og har hørt historien om hvalskjelettet på Gjerdheia helt siden han var guttunge.

– Det var et helt skjelett fra en stor hval. Det lå sånn at det så ut som noen hadde lagt en hval oppe på fjellet, og så hadde den råtnet bort slik at bare skjelettet var igjen. Ryggvirvlene lå på en rekke nede i bakken mens sidebeina stakk opp, forteller Ola Torstensen ivrig.

Større enn vågehval

Han har lenge vært interessert i hvalskjelettet, og har intervjuet flere personer som har sett det. Etter det folk fortalte var ryggvirvlene så store, at Torstensen mener det ikke kunne ha vært en vågehval, som kan bli opp mot ti meter lang.

Ola Torstensen med et sidebein av en hval funnet i fjæra på Værøy

Ola Torstensen med et sidebein av en hval funnet i fjæra på Værøy. Han mener skjelettet på fjellet tilhørte en større hval.

Foto: Jon Olav Larsen

– Dette var noe større, kanskje en finnhval eller noe på den størrelsen, funderer Ola. Lengden på finnhvalen kan nå hele 24 meter, så da snakker vi om kraftig beinbygning.

De Ola har pratet med som så hele skjelettet slik det opprinnelig lå på fjellet, lever ikke lenger.

– Men det er fortsatt folk fra Værøy som husker at det var hvalbein her oppe, forsikrer han.

En av dem er Emil Marthinusen. Mens han var ung gutt for rundt 50 år siden, var han med på en tur til Gjerdheia. På toppen fant turfølget noe stort og hvitt som stakk opp av terrenget.

– Det var en ryggvirvel fra en hval, formet som bokstaven T. I den tiden ble det snakket ganske mye på Værøy om skjelettet på fjellet. Det var jo spennende, folk lurte på hvor hvalen kom fra, sier Emil Marthinusen.

Hvor lenge skjelettet hadde vært her oppe i høyden før det forsvant er det ingen som vet.

Ulike teorier

Over Ola Torstensen på Gjerdheia svever noen hvite skyer rolig forbi på den ellers blå himmelen. Med litt fantasi kan kanskje en av skyene ligne litt på en flyvende hval. Men hvalen som lå her før hadde vel ikke flydd opp hit?

– Nei. Ved istidens slutt var de enorme vannmengdene som var bundet opp i isen gått ut i verdenshavene, noe som førte til høyere vannstand, sier Torstensen, som for øvrig er geolog.

– Men Værøy ble ikke lagt under vann. Og hadde isen under istiden fraktet hvalskjelettet med seg til fjellet, ville skjelettet ha forvitret den lange tiden det lå eksponert ute i friluft.

Torstensen tror derfor at skjelettet havnet her ved hjelp av mennesker. Å få fatt i en hval på Værøy er ikke veldig utfordrende. Nesten årlig reker det død hval i land på øya. Akkurat nå ligger det et kadaver av en spekkhogger i fjærsteinene langt nede under oss.

Men hvorfor skulle noen ønske å hale med seg et svært og tungt hvalskjelett opp på en fjelltopp? Det har Torstensen en spesiell teori om.

Varsling om angrep?

– Enkelte mener at folk i eldre tider kan ha brukt hvalbein som varsling. Siden hvalbeina er fulle av fett gir de mye røyk når de brenner. Så hvalbein kunne brukes til å lage røyk og varsle om fare, om at nå kommer fienden, forklarer Torstensen engasjert.

Utsikten her oppe fra den flate og treløse Gjerdheia er formidabel. Særlig mot de store Lofotøyene som strekker seg ut i havet i nordøst, drøyt halvannen mil unna oss. Ute mot horisonten i sørvest ligger naboøya Røst, i overkant av to mil fra Værøy. Åpenbart ville kraftig røykutvikling her oppe være godt synlig. Men hva slags fare ville man sende signal om ved å brenne hvalbein her?

– Kanskje de skulle varsle lofotværingene om at nå gikk røstværingene til angrep, ler Torstensen.

Fra vikingtiden?

Om hvalskjelettet virkelig ble brukt til å varsle om fare, så må det ha blitt lagt der langt tilbake i tid mener Ola. Vikingtiden ser han på som en mulighet, fra cirka år 800–1050 e.Kr. Det er funnet mange spor etter vikingtiden på Værøy.

– Og at et hvalskjelett kunne ha lagt her oppe på fjellet i tusen år, det tror jeg ikke er usannsynlig. En hval som reker i land i fjæra, ligger ikke i mange år før den er borte, men der maler jo bølgene den i stykker, påpeker Torstensen. Selv her oppe fjellet hører vi havet bruse mens det bedagelig ruller mot land.

Ola Torstensen å fjellet Gjerdheia

Ifølge en av onklene til Ola Torstensen lå skjelettet på sørsiden av dette steingjerdet, som har gitt Gjerdheia navn.

Foto: Jon Olav Larsen

Kan ikke utelukkes

Arkeolog i Nordland fylkeskommune, Tor-Kristian Storvik, synes historien om skjelettet på Gjerdheia absolutt er interessant og fascinerende. Samtidig mener han den kanskje bærer litt preg av et sagn, særlig delen om at et helt skjelettet som var mye større enn en vågehval.

At en gruppe mennesker har tatt med seg et så stort skjelett opp på toppen av det nær 400 meter fjellet har arkeologen nemlig liten tro på.

– Det måtte jo svære ressurser til for å få det opp dit, sier han.

Men at noen har båret opp deler av et hvalskjelett opp på fjellet for å bruke det som vete, kan han ikke utelukke.

– Jeg kjenner ikke til noen eksempler på at man har brent hvalbein verken i nær eller fjern fortid for å varsle om fare, men vetebrenning var jo vanlig, sier Storvik.

Veter på fjelltopper

Veter er vedstabler som før i tiden ble reist på fjelltopper, oftest nær kysten, og som ble tent når fienden nærmet seg. Bålet var et signal om at det skulle tennes bål på andre fjell, og at våpenføre menn skulle gjøre seg klare.

– I tidligere tider har man vært pålagt å etablere og vedlikeholde veter. Gjennom ufredstider i forhistorien og også inn i historisk tid. Veter finnes det i hele landet og opp over hele kysten vår. Det har helt sikkert vært bygd og vedlikeholdt veter også på Værøy, opplyser Storvik.

Han legger til at funksjonen til vetene var at røyk eller ild hurtig skulle synes.

– På denne måten skulle en beskjed eller et varsel spres raskt. Når det var mørkt var det viktig med mye ild og når det var lyst var det viktig med røyk. Andre steder har en benyttet tyrived.

Leteaksjon

Nå er det bare lyng, mose og gress å se her oppe. Så hvor er skjelettet blitt av? Olas to onkler fortalte at de tok med bein, og spesielt ryggvirvler, hjem ned til Breivika. De ble brukt som pynt i hagen, og for ungene var de fine å spikre i, da spikeren var lett å slå inn. Også andre folk på Værøy tok ned hvalbein til hagene sine.

– Dessuten ble deler av skjelettet kastet utfor fjellet på nordsiden ned mot Nordlandshagen. Det var unger som heiv dem utfor for moro skyld. Så det kan jo hende det fortsatt ligger noen deler av skjelettet i steinura nedenfor oss her, sier Torstensen håpefullt.

Selv om vi ikke ser noen hvalbein på Gjerdheia i dag, tror Ola Torstensen det fortsatt kan være mulig å finne rester av skjelettet under vegetasjonen. Han ivrer etter å organisere en ordentlig leteaksjon etter skjelettet. Kommer noen over rester etter skjelettet, kan en aldersdatering avsløre hvor gammelt det er.

– Det hadde vært fryktelig artig å finne bein her oppe. Kanskje er det noen som leser om dette som har minner om skjelettet eller som har deler av det i hagen sin. At det er tatt med bein ned til folk, det er helt sikkert, slår Ola Torstensen fast før vi starter nedturen fra det mystiske hvalfjellet på Værøy.