Lå innesperret i en seng i 12 år

I alt lå han 13 år på sykehus. Fra han var tre til han var seksten år. En hel barndom blant sykehussenger, overleger og sykesøstre.

– Vi ble lagt i gipsseng i årevis. Ikke alle som jobbet der var like snille, forteller Stein Nordby i den nye boka «Innesperret», skrevet av forfatter John-Arne Storhaug.

Innesperret i mange år

Stein Nordby ble rammet av tuberkulose i treårsalderen. Dermed ble han innlagt på Martina Hansens Hospital i Bærum.

Men i Norge i 1948 var det ikke vanlig å få medisin mot sykdommen. Gips-seng var behandlingsformen, og kuropphold i frisk luft. Etter to år i Oslo bar det til Bodø og deretter til Tromsø. Der ble det mange år på kysthospitalet, kalt Kysten på folkemunne.

Femti år skulle det ta før noen fortalte historien til barna fra barnestua på Kysten.

– Det er en bok om fornedrelse, hvordan folk blir satt utenfor i samfunnet og ble stående uten jobb fordi folk trodde de var smittebærende fortsatt. Dette er bakteppet for boka. Jeg vil gjerne at de blir rettferdiggjort, disse menneskene som har lidd nok, synes jeg, sier forfatteren.

– Han har gjennom samtaler med rundt femti tidligere pasienter forfattet en bred og på mange måter objektiv skildring av barneårene for de som var innlagt på Kysten, sier forfatter John-Arne Storhaug.

Les mer om tuberkulose her: Nasjonalt medisinsk museum

Delt i synet

Mange av de unge og nesten-voksne som ble innlagt har ingenting å si på behandlingen de fikk. De kjenner seg ikke igjen i skrekkhistoriene fra de som lå på barneavdelinga.

Men for de som kom inn i tre til fire-årsalderen, og som ble utsatt for streng barneoppdragelse med trusler og straff, fortonte nok virkeligheten seg annerledes. Det å legge barna i gips var vanlig behandling.

– En gipskurv som gikk fra hodet til under beina. Det er klart at for barn i vekst, selv om tuberkulosen spiste opp deler av skjelettet, var det som ei tvangstrøye å ligge slik, år etter år. I tillegg ble barna truet med å måtte overnatte i kjelleren sammen med mus og rotter, samt være forberedt på å få seg en omgang med bjørkeriset eller annen fysisk straff, skriver Storhaug i boka si.

Holdt sykehuset i live

I pasientjournalen til Stein Nordby står det oppført år for år fra 1953 at tilstanden er uforandret, røntgenbildene viser ingen forverring av situasjonen. Men likevel skulle det ta mange år før han ble utskrevet.

– Vi har snakket om det, flere av oss som lå der lenge. Vi tror at det var en måte for sykehuset å finansiere driften på. Vi som lå der, fikk dekket oppholdet av trygdekassen. Det er klart at jo flere pasienter du kan holde igjen, jo flere penger får du, sier han.

• Les: Vi ha felles oppreisningsordning
• Les: – Vi vart lugga, skremt med store sprøyter og låste inn i skap
• Les: Tuberkulosesyke flyktninger <br/> til Norge uten helsesjekk

Tok nesten sitt eget liv

Etter at han ble utskrevet i 1960 bar det tilbake til Svolvær. Her startet en vanskelig tid for en ung mann som ikke hadde hatt samme hverdag i oppveksten som sine jevnaldrende.

Muligheten for arbeid var liten, han var innprentet med at han aldri kom til å få noen familie eller barn, og at det var lite han kunne brukes til. Etter noen år ble motgangen så stor at han fant flukt i alkohol og forsøkte å ta sitt eget liv med pistol.

– Jeg hadde vært ute å prøveskutt, fire skudd gikk helt som de skulle. Jeg hadde ett igjen. Jeg ga faen, sier Stein og blir stille.

Han trakk sakte på avtrekkeren med pistolen mot hodet. Men så sa det klikk. Ingen kule kom ut av løpet som kunne varslet død.

– Det var ikke min tur, sier han.

Vant kona på bingo

Etterhvert fikk han oppmannsverv i idrettslaget og møtte ei søt jente som var oppleser på bingoen. Hjertene vant hverandre, og i dag har han og kona to barn og barnebarn.

– Når jeg ser meg rundt i dag, sier Stein, og ser hva jeg har fått - urmakerlære, kone, barn, hus, et liv som er så fjernt fra det jeg ble forespeilt på sykehuset... jeg har vært heldig. Veldig heldig.