Boka ”Hurtigruta” til Pål Espolin Johnson har nå passert 100.000 i opplag etter at den kom første gangen i 1978. Så betydningsfull har denne boka blitt at mange betrakter den som kystfolkets bibel. Og forfatteren selv feirer 30-årsjubileet på sykkel langs hurtigruteleia, på vei nordover til Nordkapp.
- På denne tida pleier jeg vanligvis å befinne meg om bord i hurtigruta, som jeg har gjort de siste ti årene. Men så tenkte jeg at jeg markerer heller bokjubileet med å sykle langs hurtigruteleia, sier Pål Espolin Johnson. Vi møter ham under en liten pause i Bodø, før ferden går videre nordover Nordkapp.
Framme rundt sankthans
- Det vil si; Nordkapp er ikke helt korrekt. Jeg stanser ikke før jeg er på Knivskellodden, et lite sted 1,2 kilometer lenger nord for turistmaskinen Nordkapp, forteller Pål Espolin Johnson, som regner med å være framme rundt sanktans-tider.
Stolt
Han legger ikke skjul på at han er stolt av ”Hurtigruta”, men at det var tungt å gå i gang med en revidert utgave 30 år etter førsteutgaven kom. Men mange oppløftende ord på veien har gitt ham inspirasjon til å ta fatt på nytt.
- En bokhandler i Larvik fortalte meg en gang at det er bare bibelen som er mer trofast enn hyurtigruteboka mi.
Det er skrevet mange bøker om hurtigruta de siste 30 årene. Men Pål Espolin Johnson sin bok overgår alle i salg og popularitet. Det tror han selv skyldes at han traff noe den gangen for 30 år siden, noe som alltid vil være der.
Sett innenfra
- Det som kjennetegner min bok i motsetning til andre turistbøker, er at jeg kjenner hurtigruten innenfra. Jeg begynte som dekksgutt om bord i hurtigruta i 1959, jeg har vært reiseleder om bord i hurtigruta og hatt kontakt med folket som arbeider der. I boka har jeg lagt vekt på skildre livet om bord, menneskene som driver verket og livet langs leia.
GAMMEL OG NY UTGAVE: Til venstre den første boka ”Hurtigruta” som kom for 30 år siden. Til Høyre den siste utgaven. Boka er oppdatert med nye fotografier og revidert tekst.
Foto: NRKAt folk sørpå stiller seg spørrende og uforstående til det sterke følelsesmessige forholdet folk nordpå har til hurtigruta er kanskje ikke så rart, når de ikke kjenner historien. Og langt mindre er en del av dem.
- Jeg har mange venner sørpå som aldri har skjønt hvorfor jeg har vært så opptatt av hurtigruta. Men etter hvert som de nå begynner å bli pensjonister har jeg fått lurt dem med. Og så åpnes øyene. Da endelig begynner de å skjønne hva dette er for noe. Og de går i land med den overbevisning om at dette har de ikke gjort for siste gang. Men det er jo søringen. Nordpå er det helt annerledes. Jeg husker jeg ble kjent med en sjarkfisker, han Martin Enoksen fra Kjøllefjord. Han er død nå, men han sa til meg den gangen:
