Kledde i en enkel, men elegant, helhvit kjortel, talte Satyarthi i salen som var dekorert med gule, røde, oransje og lysegrønne blomster.
Han startet talen med å hilse til de tilstedeværende, blant dem den andre fredsprisvinneren som han kalte «min kjære datter Malala».
Salen humret med ham i talen i omtalen av henne.
Trakk frem sin første skoledag
Satyarthi fortalte i talen hvordan han hadde sitt første møte med barnearbeid på sin første skoledag, for over 50 år siden.
– For over femti år siden, på min første skoledag, traff jeg en skopussergutt på min alder som satt ved inngangsporten til skolen og pusset sko. Jeg stilte følgende spørsmål til lærerne mine: Hvorfor jobber han der ute? Hvorfor går han ikke på skolen sammen med meg? Lærerne kunne ikke svare, sa den ene av de to fredsprisvinnerne i talen.
Satyarthi fortalte hvordan møtet med barnearbeid den gangen vekket sinne i ham, et sinne som fortsatt lever i ham,
– En dag mannet jeg meg opp og stilte spørsmålet til faren hans. Han sa: Sir, det har jeg aldri tenkt over. Vi er bare satt til verden for å arbeide. Dette gjorde meg sint. Det gjør meg fortsatt sint. Jeg protesterte mot det da og jeg protesterer mot det nå, sa Kailash Satyarthi.
Møtet med skopussergutten tidlig på 1960-tallet var det første av utall møter med barn uten barndom for fredsprisvinneren. Han trakk frem en guttunge ved foten av Himalaya, en barnesoldat i Sudan, en ung mor i Colombia.
Viste til døde helter
I talen tilegnet Kailash Satyarthi fredsprisen til fire av sine medarbeidere som har mistet livet i kampen mot barnearbeid.
– Den største æren for denne prisen tilegner jeg Kaalu Kumar, Dhoom Das og Adarsh Kishore fra India og Iqbal Masih fra Pakistan. Som medlemmer av min bevegelse ofret de sine liv for å beskytte barns frihet og verdighet, sa han.
Han sa at han var heldig som fikk jobbe sammen med mange modige sjeler.
De har aldri gitt opp og kommer aldri til å gi opp på grunn av trusler og angrep.
– Jeg yter min skjerv
I talen viste Satyarthi til at alle har et ansvar og kan gjøre noe i kampen for barns rettigheter.
For å illustrere at alle kan gjøre noe fortalte prisvinneren en fabel fra sin barndom:
«Det hadde brutt ut en voldsom skogbrann. Alle dyrene flyktet, også løven, skogens konge. Plutselig så løven en bitte liten fugl som fløy rett mot brannen. Han spurte: Hva er det du gjør? Til løvens store overraskelse, svarte fuglen: Jeg er på vei for å slukke brannen. Løven lo og sa: Hvordan kan du slukke brannen med bare en dråpe vann i nebbet? Fuglen stod steilt på sitt, og sa: Men jeg yter min skjerv.»
Han oppfordret derfor alle til å ta ansvar i kampen for barns rettigheter.
– Jeg anmoder derfor innstendig alle regjeringer, mellomstatlige organisasjoner, næringslivet, ledere for alle trosretninger, det sivile samfunn og hver enkelt av oss om å sette en stopper for alle former for vold mot barn. Slaveri, menneskehandel, barneekteskap, barnearbeid, seksuelt misbruk og analfabetisme har ingen plass i et sivilisert samfunn.
Mot slutten av talen skapte Satyarthi et sterkt øyeblikk da han ba hele salen om å lukke øynene og plassere hånden ved hjertet.
Alle i salen, inkludert kongefamilien på første rad, fulgte oppfordringen fra Satyarthi:
«Kan dere føle barnet inni dere? Nå skal dere lytte til dette barnet. Det er jeg sikker på at dere kan klare!»
Se hele Kailash Satyarthis tale.
