Kinesisk politi trakasserer utenlandske journalister

Ett år etter at Liu Xiaobos navn ble lest opp av Thorbjørn Jagland i Oslo, må utenlandske journalister fortsatt finne seg i hyppige innbrudd, konstant overvåkning og trakassering.

Utenlandsk journalist i Beijing

En utenlandsk journalist stanses av politiet på vei til handlegaten Wangfujing tidligere i år.

Foto: PETAR KUJUNDZIC / Reuters

Anders Magnus, Beijing
Foto: NRK

Kinas myndigheter er en sint drage som husker lenge. Ett år føles kun som et kort vindpust i historien, men den politiske vinterstormen Kinas regjering blåste opp mot Norge, går ikke over så raskt.

Isfront

I Beijing vil man fortsatt ha en unnskyldning fra Norge. En unnskyldning norske myndigheter selvsagt aldri kommer til å gi – uansett hvilken farge vår regjering måtte ha.

Slik står saken, fastfrosset i politisk kulde mellom Kina og Norge.

Ledelsen i Kinas kommunistparti freste av raseri da en av Kinas viktigste demokratiforkjempere, Liu Xiaobo, fikk fredsprisen i fjor. Et raseri grunnet i redsel for å miste all makt med tilhørende penger og privilegier dersom tanker om demokrati skulle slå rot i Kina.

Overvåket

Like etter at Xiaobo fikk prisen i fjor ble jeg stadig oppsøkt av kinesisk sikkerhetspoliti.

Jeg var norsk, og i tillegg skummel utenlandsk journalist, og skulle passes på og trakasseres.

Jeg husker spesielt en episode godt da jeg like etter annonseringen tok meg en tur i en av Beijings vakre parker.

Rett utenfor porten stod to menn i blå Catalina-jakker med steinansikt, og med røyken i hånda. Motoren gikk på tomgang, bildøra var åpen.

De hang rundt den, men kløv inn på setene i den svartlakkerte, kostbare firehjulstrekkeren straks de fikk se oss. Sendte avgårde harde blikk før de slang døra igjen og ruset opp på siden av oss.

Min kone og jeg var på sykkeltur i den vakre Ritan-parken i sentrum av Beijing, for å nyte sola og stillheten midt i storbyen.

Catalina-karene slakket på farten og trillet ved siden av oss i sykkelfart med sin kraftige bil. Vi kunne ikke se ansiktene deres lenger bak de sotete bilrutene. En kort stund presset de seg inn mot syklene våre før de speedet opp og svingte av i neste veikryss.

Den svarte doningen hadde ingen kjennetegn og kun vanlige nummerskilt.

Men det var sikkerhetspolitiet.

Inne i parken ruslet vi opp på den vesle høyden hvor de gamle mennene har samlet seg rundt den kinesiske paviljongen for å fly sine hjemmelagde drager.

Men heller ikke i parken får vi være i fred.

Kinesisk sikkerhetspoliti rundt en journalist

Kinesisk sikkerhetspoliti rundt en utenlandsk journalist.

Foto: STR / Reuters

Når vi tuslet ned fra dragehøyden, stod en av Catalina-jakkene inne i buskene med et fotoapparat foran ansiktet og knipset bilder av oss to nordboere med piletrærnes duvende grener og lysegrønne løv som bakgrunn.

Sikkert et fint nok motiv, men han stakk kameraet i lommen og stirret skarpt på oss før han snudde og løp ned skråningen bak buskene.

Ikke det at han var en dårlig agent som ikke klarte å holde seg skjult.

Meningen var at vi skulle se ham, vi skulle se ham og kollegaen i den svarte bilen med sotete ruter. Vi skulle vite at de vet hvor vi er, til enhver tid – og at de har kontrollen og taket på oss.

Meningen er å spre frykt og usikkerhet.

Datainnbrudd

Lite har forandret seg etter at dette, selv om politiet har slappet mer av på den synlige overvåkingen. Fortsatt er NRK.no forbudt i Kina, og fortsatt overvåkes utenlandske journalister heftig.

Men etter oppfordringer til demokratidemonstrasjoner mot myndighetene i vår har politiet fattet en mer generell interesse for oss korrespondenter – ikke bare for meg fra Norge. Så jeg føler at jeg er nå er med i den vanlige flokken, ikke bare det norske utskuddet!

Det betyr ikke at overvåkningen har blitt mindre omfattende – bare at andre nå også opplever det samme som meg. Som for eksempel at sikkerhetspolitiet låser seg inn i leiligheten din og viser at de har vært der – men uten at noe er stjålet. Selvsagt oppfører datamaskinene seg enda mer underlig enn tidligere etter slike besøk.

Noen kolleger har også vært utsatt for fysisk trakassering med å bli banket opp av sivilkledd politi, og andre har blitt arrestert for å ha intervjuet kinesere som forsøker å protestere mot urettferdig behandling.

Så det er ikke lett å få gjort jobben som journalist i Kina. Svært mange spørsmål betraktes som politisk sensitive, blant annet at forbruket av luksusvarer har økt kraftig i dette landet.

Skal man intervjue folk til slike reportasjer, må tillatelse innhentes fra “relevant myndighet”. Problemet er bare at ingen kan fortelle helt nøyaktig hvem som er “relevant myndighet”, eller hvor de holder til.

Vinker i heisen

Intervjuer med politikere eller andre myndighetspersoner kan jeg se helt bort fra. Etter fredsprisen i fjor har ingen kinesere i slike posisjoner verken svart på telefoner eller epost fra meg.

Da står jeg tilbake med en mulighet til å spørre utenriksdepartementets talsmann eller talskvinne på de daglige pressebriefingene. Svarene derfra er ofte like informative – for eksempel da jeg spurte om hva som var det rettslige grunnlaget for at nrk.no er forbudt i Kina.

Svaret var: «I Kina er internett fri. I Kina følger vi loven». Javel, ja?

Selv om jeg har vanskeligheter med å få tilgang til kinesiske myndigheter, har de aldri noen problemer med å vite hvor jeg er og hva jeg driver med. Derfor sørger jeg for at alt som sies overalt, kan være offentlig - og hver gang jeg tar heisen, vinker jeg inn til mine overvåkere gjennom kameraet i taket.

Fått permisjon

Hvordan har det så gått med hovedpersonen i dette dramaet, prisvinneren selv?

To dager etter tildelingen i fjor fikk kona lov til å besøke ham i fengselet. Da sa han at han ville tilegne prisen alle ofrene etter massakren mot studentene som demonstrerte for demokrati ved Den Himmelske Freds plass 4. juni 1989. Siden har vi ikke hørt noen ytringer fra hans munn, og bare den helt nærmeste familie får lov til å besøke ham noen få ganger i året.

Men nylig kom det et lite livstegn via en av hans brødre. Lillebroren Liu Xiaoxuan fortalte til telegrambyrået AFP at fredsprisvinneren hadde fått lov til én dags permisjon fra fengselet i forbindelse med farens dødsfall. Det skjedde den 18. september, på den sjuende dagen etter at faren falt bort, en viktig dag hvor kineserne minnes den døde. Da samles familien, men Liu Xiaobo fikk trolig ikke være med på den begivenheten, for lillebroren fortalte at han ikke hadde vært sammen med ham denne dagen.

Permisjonen betyr nok likevel ikke at verken soningsforholdene eller soningstiden blir endret for fredsprisvinneren. Den uttrykker bare at også i kommunistpartiets ledelse deler man den kinesiske kulturs vektlegging av at døde foreldre skal behandles med respekt.

Alle indikatorer forteller om en økende undertrykking av annerledes tenkende i det kommunistiske Kina. Blant mange andre aktivister ble kunstneren Ai Weiwei arrestert i april og “forsvant” i flere uker uten at noen hørte noe til ham. Slike “hemmelige” arrestasjoner og fengselsopphold uten at saken har vært til behandling i retten, er etter loven ikke tillatt i Kina.

Men her i landet er ledelsen i kommunistpartiet hevet over loven, og det den bestemmer blir gjennomført, selv om det står i direkte strid med lovteksten.

Nå forsøker likevel myndighetene å rette opp i slike rett-skandaler – som det finnes svært mange av. Derfor har man foreslått en endring av landets straffelov, slik at man nå skal kunne fengsle folk i inntil seks måneder uten at de blir konfrontert med noen anklage, og uten at verken familien eller andre i omverdenen får beskjed om arrestasjonen. Slike «hemmelige» fengslinger skal nå bli i fullt samsvar med loven.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

NOBELS FREDSPRIS 2010

Thorbjørn Jagland satt alene under fjorårets nobel utdeling.

Foto: Scanpix

Forholdet til Norge frøs til is etter 8. oktober i fjor. Fortsatt har det ikke tint, og fortsatt er det et ikke-forhold mellom de politiske myndighetene i Norge og Kina.

Fra norsk side vil man gjerne ha en oppmyking og kunne vende tilbake til det gode samarbeidet før fredsprisen. Fra kinesiske myndigheters side kreves det intet mindre enn en unnskyldning fra den norske regjeringen for denne pristildelingen før forholdet kan bedre. Ingen norske politikere får komme på offisielt besøk til Kina, og forhandlingene om en frihandelsavtale er frosset ned på ubestemt tid.

At den norske olje- og energiministeren fikk snakke med en kinesisk viseminister under en lunsj på en internasjonal konferanse i Beijing, er det få som legger vekt på. Ola Borten Moe ble verken mottatt som en statsråd eller fikk snakke med kinesiske kolleger slik det ellers er vanlig ved slike besøk.

Næringslivet har derimot lite å klage over. Handelen går stort sett som før, og vareutvekslingen mellom Norge og Kina øker. Kineserne har ingen tanker om å skade egne økonomiske interesser!

Men på et par nøkkelområder har det blitt problemer. Det Norske Veritas (DNV) fikk svi ved at myndighetene i Kina trakk tilbake lisenser som berørte flere hundre arbeidstakere i Kina. Et problem DNV nå sies å ha fått løst. Verre har det gått med den norske eksporten av laks til Kina. Myndighetene i Beijing har lagt så mange formelle hindringer i veien at eksporten gikk ned med 60 prosent hittil i år sammenliknet med tilsvarende periode i fjor.

På disse områdene er Kinas kommunistiske ledelse beinharde: Norske politikere og norsk laks vil man ikke vite noe av.